VALENCIA (Gamer.no): Mens de store gutta henholdsvis har vært på Gamescom og Blizzcon, måtte lille meg nøye seg med en tur til VM-finalen i Buzz. Heldigvis foreløp den i spenstige Valencia, som etter alt å dømme er en drabelig festby, og ikke nok med det: Den årlige tomatfestivalen La Tomatina var tilfeldigvis en del av timeplanen. Spanjolene har en del herlige tradisjoner og dette er definitivt én av dem. Både deltagere og pressefolk måtte si seg stilltiende enig i at denne festivalen var langt mer interessant enn selve Buzz-arrangementet – men la oss nå ikke foregripe begivenhetenes gang.
Hyggelig sjåfør, labert oppsett
På flyplassen inn fra Munchen blir jeg møtt av to stressede Buzz-representanter med reklamesmil. De meddeler at det muligens vil ta fem minutter før sistemann er på plass, så jeg setter meg skadefro ned og nyter stresset deres. Rett som det er kommer en trivelig afrikansk herre bort til meg og prater i vei på susende spansk. Etter et «no hablo español» bytter han om til engelsk, og den trivelige afrikanske herren er ikke fullt så trivelig lenger: han røper at han trenger 400 euro til Italia-reisen sin. Rundt 4000 kroner med dagens kurs, altså.
Etter litt om og men greier jeg likevel å overbevise den ikke fullt så trivelige afrikaneren om at jeg ved et mystisk sammentreff er i nøyaktig samme situasjon som ham, og med et mutt ansiktsuttrykk legges tiggeprosjektet på kald is.
Fem minutter blir omsider til ti, herfra går det videre, og plutselig har jeg tilbrakt 40 minutter på flyplass Charles Devouze. Det er den godeste Mikko fra Finland som har tatt på seg forsentstøvlene, sier Buzz-representant Mike, og tenker tilsynelatende en del veldig mørke tanker om disse forbaskede finnene. Etter enda litt mer venting gir vi bare blanke i denne finske røveren og kjører mot hotellet.
Sjåføren Mike viser seg å være veldig snakkesalig, på den gode måten, og har mye interessant å si om byen Valencia. Her er det blant annet fritt frem med fyrverkeri fra alder tre og oppover, og når valencianerne fester, så fester de gjerne i tre uker sammenhengende. Da lærte jeg noe i dag også, gitt! Ved reisens slutt gir han meg visittkortet sitt, og sier:
– Hvis du kommer i fengsel, slå på tråden.
Vent, hva? Jeg smiler, nikker og spøker om at dette selvsagt er høyst sannsynlig. Likevel blir jeg stående to korte minutter i hotellobbyen, smått reflekterende over mitt hittil uskyldsrene åsyn.
En aldri så liten ørken
Men skjemaet er stramt, og ikke før jeg har fått tatt en kort spasertur i Valencias nedslitte gater, er det strake vegen til en eller annen form for briefing. Deltagere og mediefolk samles i et konferanserom for å høre hvordan det hele skal foregå, men her skjer ingenting annet spennende enn at konferansier Jane røper en ny funksjon i det kommende Buzz: World Tour. Nyheten er at det i denne omgang ikke vil være mulighet til å skrive inn sitt eget navn når man spiller. Dett var dett. Buzz-teamet har tydeligvis ikke ligget på latsiden!
Jeg humrer litt for meg selv, men vet selvsagt innerst inne at dette kun betyr én ting: Den masete annonsøren inne i spillet kan endelig navngi deltakerne sine muntlig. Michael blir Mike, Richard blir Ric, Jennifer blir Jen. Rett før det bærer avsted til konkurranseområdet, får jeg også kommet i kontakt med den norske finalisten Rune Sageflåt, som poserer villig med det norske flagget. En aldri så liten nasjonalfølelse sniker seg til.
Så ankommer det fargerike fellesskap småbyen Brunyol – eller rettere sagt, en liten ørken som tilfeldigvis ligger innenfor Brunyols bygrenser. Konkurranseområdet er en sparsom scene pluss et «rekreasjonstelt» og det er alt i alt en litt skuffende tilstelning. Dette gjør likevel ingenting med humøret til samtlige deltakere, for her er det mat og drikke å få.
Konkurransen begynner
De innledende rundene kan begynne og finalistene inntar hvert sitt Buzzer-formede podie. Jeopardy-følelsen ligger tjukt i luften, for det er i all betydning et tradisjonelt quiz-show dette her minner om. Reglene har blitt tilpasset, så det er kun om å gjøre å svare kjappest – og riktig, helst. De fire fargede knappene for valg av alternativ finnes ikke, så alt koker ned til den røde Buzz-knappen.
Av en eller annen merkelig grunn hadde Sony valgt å ikke la oss publikummere se hva deltakerne drev på med, så det hele ble rimelig uinteressant å følge. Det endte med at jeg satt inne i teltet og spilte SingStar med en trivelig gjeng fra Portugal.
Ettersom natten smøg seg på ble det Norges tur til å gå i ilden, men til tross for god innsats fra Rune Sageflåt ble det Finland og Sveits som gikk til sluttfinalen. Sveitseren Armin Diethelm var raskere med å identifisere en kornete Will Smith, og vant dermed en splitter ny Mini Cooper. Jeg fikk så vidt vekslet et par ord med den lykkelige verdensmesteren:
– Gratulerer med seieren, det må jeg si!
– Hehe, takk for det.
– Du var rimelig selvsikker der oppe. Jeg antar at du hadde forberedt deg skikkelig?
– Nja, Buzz er ikke den type spill man kan forberede seg så mye til, spesielt ikke når vi måtte spille et helt nytt spill her oppe, med helt nye spørsmål. Men jeg spilte gjennom alle fem versjonene før jeg dro, det teller vel!
– Det teller! Men vil du forresten si at det krever noen annen ferdighet enn generell kunnskap for å hevde seg i et Buzz-mesterskap?
– Hehe, annet enn reflekser ville jeg si at enhver med litt quiz-glede kan prøve seg. En god porsjon flaks er for øvrig det viktigste!
– Og quiz-gleden ble til en helt ny Mini Cooper, en slik premie er du vel rimelig fornøyd med?
– Absolutt. Fra før av kjører jeg en 13 år gammel Audi, så det skal bli fint med ny bil. Det er i hvert fall bedre enn en brødrister og nesehårklipper! (andre - og tredjeplasspremien, red. anm.)
Klokken fire på natta returnerte vi til våre respektive hotell, og Buzz-organisator Jane kunne formidle at pressefolk og medietroll måtte opp allerede klokken syv for å sikre seg en god tilskuerplass under morgendagens tomatfestival. Tre timer søvn holder i massevis.
La Tomatina
Dagen etter ble vi kjørt til La Tomatina, den lille byen Brunyols store stolthet, og etter å ha manøvrert oss gjennom trange og folketunge gater, ble vi omsider vist inn i samfunnshuset. Her var det gode muligheter for å ta bilder av det som skjedde, så fotografer og kameramenn stablet seg opp langs vinduskarmene. Heldigvis er jeg smidig som en liten kinesisk oter, og fikk ålet meg inn på en ordentlig utkikkspost.
Et estimert antall på 40 000 mennesker hadde møtt opp i Brunyols gater idet den sveitsiske Buzz-verdensmesteren blåste av verdens største og eneste tomatfestival. Og for en galskap det viste seg å være! Her ble t-skjorter revet av, folk sjamponerte seg med øl og den lokale befolkningen spylte folkemengden oppe fra leilighetene sine. Flere tonn med overmodne tomater ble kjørt inn i store lastebiler, og sakte men sikkert ble gatene til røde elver.
Som fotograf prøvde jeg meg på en aldri så liten geriljataktikk, men fant fort ut at det var risikabelt å befinne seg på bakkenivå. Samtlige tomater ble pælmet i retning meg og mitt kamera da jeg prøvde å nærme meg kalaset, så det forble med dette ene forsøket. Jeg håper likevel noen av disse bildene makter å formidle dette kaoset, et kaos bestående av fem tonn tomater, våte t-skjorter, øl, musikk og spenstige spanjoler.
Når tomatene fløy veggimellom og daskelydene hørtes derfra til neste by, kunne jeg for øvrig ikke la være å ofre Brunyols mentalpasienter en liten tanke. Der sitter de inne på lukket avdeling og får samtaleterapi, mens resten av byens innbyggere går løs på hverandre med grønnsaker og drikkevarer. Jeg mistenker at institusjonene er det eneste stedet hvor folk oppfører seg normalt under La Tomatina – det er saktens umulig ikke å like disse vitale og helspanske tradisjonene.
Nok tomater
Alt i alt var det et flott opplegg som forløp seg i Valencia, selv om den norske finalisten måtte dra tomhendt hjem igjen. Jeg priser meg lykkelig over at svenskene ikke vant, og Sveits kan man leve med. Jeg velger å tro at et verdensmesterskap i et quiz-spill er ganske spesielt å dekke, og må ærlig innrømme at litt grubling var på sin plass når det gjaldt denne artikkelen. Men alt vel, nå prøver jeg bare å få innført det norske svaret på La Tomatina: Potetfestivalen.
