Er du av den nysgjerrige typen, typen som for eksempel lurer på hvordan livet utarter seg for en blekksprut i menneskeham? Lurer du for eksempel på hvordan man kan kjøre ned til dagligvarebutikken med åtte slimete tentakler i stedet for armer; undrer du deg over hvorfor kona alltid må dra deg med til et akvarie du frykter over alt på jord, og har du noensinne spurt deg selv hvor man best kan gjemme seg for en innpåsliten sushikokk? Dette, og mer til, får man svar på hvis man spiller Octodad: Dadliest Catch, et særdeles sjarmerende slapstickeventyr.
Superblekksprut
Som tittelen tilsier er Octodad spillets gurglende protagonist. Ikke bare det, han er også hundre prosent blekksprut, et faktum han ser ut til å ha klart å holde skjult for alt og alle, til og med kona Scarlet og deres to barn, Tommy og Stacy. Forkledningen er en marineblå dress, og ala Clark Kents verdensberømte briller makter heller ingen å se forbi Octodads bedrageri. Alle rundt Octodad er nemlig helt vanlige mennesker, i en helt vanlig verden, men ingen ser ut til å legge merke til det faktum at han egentlig hører til under havoverflaten.
Scarlet stiller seg riktignok undrende til hvordan hennes ektemann tilsynelatende kan «lage» kopimaskinblekk og hvorfor han ikke dro til sykehuset da han satt seg fast i takvifta, men hun lever i den tro at hun er lykkelig gift med et skikkelig mannfolk.
Vår ferd i Octodads ikke-eksisterende pensko begynner med denne løgnen og et bryllup, og allerede her setter utviklerne tonen for et høyst sjarmerende og hektisk plattformeventyr. I spillets åpningsdel raser Octodad gjennom en kirke ikledd sin fineste stas, på jakt etter sløyfe, dressjakke og giftering, og bak spakene sitter vi med en løs latter og flyktige fingre. Spillets kontrollsystem kan virke innviklet til å begynne med, med separate knapper for Octodads ulike lemmer, én for hver arm og én for hvert ben, men det fungerer overraskende godt i praksis.
Spillet hjelper deg langt på vei når man skal plukke opp ulike gjenstander, og det er nesten ingen sak å sette den ene foten foran den andre – etter en stund klarer man til og med å gå som en tilnærmet vanlig kar. Vel, i hvert fall nesten. Du har så godt som ingen form for presisjon. Dette er helt greit, for man slipper stort sett unna med vill fikling med spakene, selv om spillet ved et par anledninger krever finfin balansering, noe som igjen kan føre til litt frustrasjon.
Men dette er selvfølgelig bare en del av realismen: Som blekkspruter flest er Octodad ikke fullt så befaren på land som han er i vannet, og følgelig må styringen tilpasses deretter. Slik ender det opp med at man drar seg bortover kirkegulv, langsetter butikkhyller og oppover særs motvillige rulletrapper. Og man ser utrolig teit ut mens man gjør det.
Absurd og latterlig
Humoren står høyt i Octodad: Dadliest Catch, og høyest står den når man oppfører seg som en sinnssvak tomsing som roter seg bort i kantina på akvariet, river ned absolutt alt av dekorasjoner på vei opp kirkegulvet og setter en uheldig tentakel fast i naboens handlevogn på den lokale matbutikken. Det er slapstick på sitt aller, aller beste, og det skal godt gjøres å ikke dra på smilebåndet i løpet av de få timene det tar å spille gjennom Octodad: Dadliest Catch.
Selve Octodad er også en kilde til stadig underholdning, og alt fra ulike gurglelyder med glimrende underskrifter, til gestikuleringer i blekksprutstil klarer å sjarmere. Det hele er pakket inn i et herlig og fargerikt spillunivers som strekker seg over flere ulike nivåer, og bak det hele står et tullete handlingsforløp med en sushikokk og en eviglang vendetta i hovedrollene. Det er lettfattelig som få, og selv om dette passer godt med spillets filosofi kunne jeg godt ha tenkt meg en langt dypere tematikk og en litt mer interessant konklusjon på eventyret.
Spillet er rett og slett altfor kort for sitt eget beste, og når rulleteksten blafrer over skjermen sitter man igjen med følelsen av at dette kunne vært så mye mer. Potensialet er nemlig skyhøyt, og til tross for at Octodad: Dadliest Catch leker og briljerer med mange ulike konsepter og veivalg underveis, tar det aldri skrittet helt og fullt ut med noen av de. Resultatmessig sitter man nokså slukøret igjen, med et stort ønske om å spille mer.
Man kan riktignok gå tilbake til samtlige baner for å leke seg fritt, utforske latterlige modifikasjoner, lete etter slips og spille med samarbeidspartnere, som kan ta kontroll over ulike deler av Octodads kropp for fullstendig kaos. Likevel vil jeg enkelt og greit bare ha mer av historien, med flere omgivelser å utforske og flere oppgaver å slite meg gjennom.
Konklusjon
Octodad: Dadliest Catch er et godt, men lite spilleventyr om en nokså alminnelig blekksprut som forkler seg som en mann. Til tross for de relativt store artsforskjellene klarer altså ingen å innse at de har med en blekksprut å gjøre, og dette er bare starten på spillets lekenhet og latterlige stil. Det er også sjarmerende som få, og fra første øyekast lar man seg bergta av Octodads fargerike og vinnende vesen.
Heseblesende gurgling, bananskall-slapstick og artige gestikuleringer er en viktig del av totalpakken, og man skal være ganske sur for å ikke like seg i rollen som blekksprutfar. Enda bedre er det faktum at det er du, spilleren, som står for mye av moroa, og takket være den flåsete styringen blir selv den mest hverdagslige oppgave en absurd prøvelse. En naturlig konsekvens av denne galskapen er mangelen på ordentlig presisjon, men dette er sjelden nødvendig.
Spillet er svært underholdende, men også like kort, og det er vanskelig å ikke ønske seg en langt mer fyldig opplevelse, hvor handlingen får en mer interessant konklusjon og de ulike konseptene utforskes til det fulle. Med et så stort potensiale for timevis med latter og moro er det synd vi bare får en liten smakebit.
