Varierende tredjepartsspill til lansering
Førstepartsinnsatsen er uansett egentlig svært solid her, i hvert fall hvis vi tenker på "lanseringsvinduet" som det snakkes så pent om. Vi snakker tross alt om et nytt Super Mario-spill som ser aldeles guddommelig ut, et Metroid Prime-spill som ser aldeles guddommelig ut, og vel, Zelda – som ser aldeles guddommelig ut. Ser vi et mønster her? I tillegg kommer lettfattelige, morsomme spill, og selv om Wii Sports lett kan få støve ned etterhvert, er det en bonus, ikke noe Nintendo krever penger for. Det samme gjelder Wii Play, som vil komme som bonus når du kjøper en ekstra håndkontroller.
Og det er, som kjent, vanskelig å bli sint på en bonus.
Det som virkelig er interessant, er å se hvordan tredjepartsstudioene har posisjonert seg i forhold til lanseringsperioden. Hva har vi?
Vel, vi har Ubisoft. Ubisoft har bestemt seg for å være nummer én på Wii. Hvordan skal de få til dette?
Vel ... de skal lansere om igjen seks spill som etter alt å dømme er nær ved å være reine konverteringer fra andre formater. Lista inneholder Monster 4x4 World Circuit, Boog & Elliot, Far Cry Vengeance, Blazing Angels, Splinter Cell: Double Agent og GT Pro. Hvor bra vil disse fungere? Vel, det er vanskelig å si, siden kun Monster 4x4 ble vist fram, men inntil videre er det trygt å innta en forsiktig, avventende posisjon.
I tillegg skal de lansere Red Steel. Red Steel forsøkte jeg på nytt denne fredagsettermiddagen i september, og jeg kan fortsatt ikke påstå at det ser ut til å være mer enn gjennomsnittlig og småkjipt. Denne gangen hadde Ubisoft dessverre ikke mulighet til å vise fram sverdfektinga, så jeg vet ikke om den har blitt bedre siden E3, men resten (les: den vanlige skytinga) er ytterst forglemmelig. Forhåpentlig blir det bedre når alt faller på plass, men for øyeblikket virker det ikke som studioet som lager dette spillet helt vet hva de gjør.
Til slutt har de Rayman Raving Rabbids. Dette spillet er laget av et av Ubisoft sine mer profilerte studioer, og det merkes. Ettersom det er bygget opp fra bunnen spesifikt for Wii, eller i hvert fall virker slik, får vi både fornuftig kontroll og et attraktivt utseende. Jeg er personlig litt skuffet over at det ikke er et fullblods plattformeventyr Ubi serverer, men det vi så av dette spillet var utvilsomt morsomt.
For eksempel er det et minispill her hvor du skal danse for å avverge horder av kaniner. Dette gjør du ved å slå ut venstre eller høyre arm, eller begge, i takt med musikken og i takt med den stadige strømmen gærne gnagere. Det er morsomt, umiddelbart og veldig søtt – så gjenstår det bare å avgjøre om det varer, eller om det er nok et spill å føye til lista over morsomme festhöydare.
Activision kan kanskje bidra i positiv retning. Jeg fikk ikke prøvd Tony Hawk's Downhill Jam, men spillet er i hvert fall laget spesielt for Wii. Det dreier seg for første gang om ekstrem utforkjøring, og spillet virker som det har mer til felles med SSX enn de tidligere spillene i serien.
På multiplattformsiden kan Activision by på både Marvel: Ultimate Alliance og Call of Duty 3. Sistnevnte så ut som det hadde fått kontrollene sånn noenlunde på plass, men med grafikk som minnet mest av alt om et middels PS2-spill er det litt vanskelig å få kroppsvæskene i rotasjon. Marvel-spillet fikk jeg ikke sett på.
Det er i alle tilfelle vrient å spa opp engasjement for multiplattformspill som lanserer på alt fra PlayStation 3 til brødristere. For hvis det er en ting Wii-en ikke er, så er det multiplattformvennlig. For et skytespill slik som Call of Duty kan jeg kanskje se potensialet i at bedre kontroller kan gjøre spillet morsommere enn navnebrødrene, men for en action-RPG i Activision-hender? Jeg vet ikke helt om jeg tør tro.
Electronic Arts bidrar med et par obligatoriske: Need for Speed: Carbon og Madden NFL 2007. Førstnevnte her har de ikke vist fram enda, og vi blir overrasket om dette spillet er noe mer enn en GameCube-port med ExciteTruck-kontroller, eller noe i den duren. Sistnevnte spill står det bedre til med: I følge både IGN og mine egne erfaringer fra E3 er det et spill som gjør et forsøk på å ta maskinen på alvor, og i alle fall delvis lykkes med det. Spillet ble imidlertid ikke vist i London.
Så er det Konami. Konami skal lansere ett spill på Wii den første tiden, og det er Elebits. Hvis du leste mine erfaringer fra E3 i år, så vet du allerede at Elebits har masser av potensiale, og et ferskt spillkonsept tilpasset Wii. Som med Rayman er det vanskelig å se hvor lenge dette spillet kommer til å være morsomt, men det har i hvert fall mye som taler sin sak: Veldig søte småtroll å zappe, mye interessant interaksjon og morsom fysikk. Denne gangen fikk vi også tatt oss en tid utenfor kjøkkenet demoen starter i, og fikk lett etter de små elektrorømlingene i hagen.
Som nevnt altså: Fortsatt artig. Kontrollene sitter ikke hundre prosent tett med en gang, men jeg tipper det ikke er så mye tilvenning som skal til.
Atlus er allerede nevnt, siden de gir ut Trauma Center: Second Opinion. Dette ser ut til å bli et av Wii-ens soleklart beste tredjepartsspill den første tiden, ikke bare fordi grafikken er flott og fordi kontrollene sitter som et skudd, men fordi spillkonseptet er minst like tøft nå som da forgjengeren kom på DS i fjor. Et vaskeekte kirurgspill høres mer enn tøft nok ut til å fortjene å bli blant mine første Wii-kjøp.
Sega stiller med to spill, og også her er det håp å skimte. Jeg har liten tro på at Super Monkey Ball: Banana Blitz skal bli noe særlig å trakte etter, ettersom det forrige SMB-spillet på GC var såpass middelmådig tidtrøyte, men Sonic and the Secret Rings virker velment nok, og for en gangs skyld abstrahert nok til å muligens kunne fungere i 3D. Verre enn det nye Sonic-spillet til Xbox 360 kan det neppe bli, i hvert fall.
Det sorte fåret ser ut til å bli THQ. Jeg vet ikke hvor mange av THQ-spillene som kommer til lansering i Europa, men i hvert fall fire av dem ser ut til å være porter av barnespill, og ingen av dem har så langt gitt uttrykk for å være spesialtilpasset Wii. På Nintendo-showet viste de fram Cars, som kanskje stod for showets dårligste opptreden. Spillet benyttet seg av ExciteTruck-løsningen hvor man vipper på kontrollen for å svinge, men det var så dårlig kalibrert at det nesten var umulig å styre.
Nå er neppe Cars noen vesentlig tittel for Nintendo, men den demonstrerer likevel det jeg oppfatter som en kynisk tankegang om at "alt" kan skyfles over på Wii for å tjene raske penger, uten overhodet å vurdere hvor passende det er. Vi får se.
Er det wii-rkelig så ille, da?
Et spørsmål man godt kan stille, er om tredjepartsstøtten for Wii-lanseringa egentlig blir noe dårligere enn den var for Xbox 360, og hva som kommer til å gjelde for PlayStation 3. Sannsynligvis ikke markant.
Men på den annen side: Har vi, så langt, sett noe tegn til at tredjepartsstøtten på Wii vil bli bedre enn på GameCube, slik Nintendo har implisert?
Jeg kan ikke se det. Nintendo backes, i hvert fall hvis vi ser på vestlige utgivere, av akkurat de samme aktørene som har pleid å backe dem på GameCube, og på omtrent samme måte. Resultatet er at Wii-en i all hovedsak bygger på en skokk med barnespill, en del porter, samt Nintendos egne spill.
Betyr det at maskinen er dømt til å fortsette i samme spor som lanseringa? Selvsagt ikke. DS-lanseringa bestod av mye skrot den også, og den maskinen har blitt et veldig vitalt alternativ etter hvert.
Men jeg synes at maskin-ideen deres er bedre enn at den fortjener å møtes med en slik fantasiløshet. Som jeg har fablet om før, fortjener den spill som det settes penger på, og som virkelig utnytter den nye kontrolleren til å lage noe som er bedre enn det som er mulig å gjøre på en 360 eller en PS3. Tror dere det er noen som tør? Som kan?
Eller skal Wii for framtida være maskinen for rein familievennlighet og umiddelbar lykke, og lite annet?
Avsluttende ord
Til å være et så tydelig originalt produkt, sliter Wii-en foreløpig med å markere seg – litt på samme måten som DS-en sleit med å markere seg i begynnelsen. For selv om WarioWare, Project Rub og Polarium imponerte da de kom sammen med toskjermvidunderet i mars i fjor, er de ikke akkurat noe jeg ser tilbake på som store spillopplevelser i dag. På samme måte tror jeg ikke Wii Sports, Play eller WarioWare kommer til å anses som store Wii-opplevelser om halvannet år. Spørsmålet er derfor: Hvis Wii-en får en litt forsiktig lanseringsperiode, vil løpet være kjørt? Vil den i det hele tatt få anledning til å bygge seg opp ryktet som behøves for å sikre seg den massive tredjepartsstøtten som vanligvis trengs for å sikre en plattform en sterk posisjon i markedet?
Dessuten: For DS-en sin del er det fortsatt et fåtall spill som virkelig forstår interaksjonsparadigmet maskinen virkeliggjør – snart to år etter at den debuterte i USA. Er det i det hele tatt meninga fra Nintendos side at disse maskinene skal revolusjonere, eller er de, fra fødselen til graven, uungåelige kompromisser mellom nytt og gammelt?
Jeg vet ikke.
Jeg vet at Wii er en utrolig søt maskin, med mange helt ferske ideer, og flere spill jeg bare må ha. Og jeg vet at hvis denne maskinen ikke lykkes, så er det fordømt synd.
Men ut over det? Tiden vil vise.
