Et av de første spillene jeg eide var Donkey Kong på den gode gamle grå klumpen av en Game Boy. Det var basert på arkadespillet med samme navn, men tok det hele et skritt lenger, og Mario måtte jage den slipskledde gorillaen gjennom storbyen, en skog, til vanns og lands og lufta med.
Dette var et ypperlig kombinert hjernetrim- og plattformspill som jeg spilte mye i baksetet på bilferier, hytteturer og når enn jeg fant tid i barndommen.
En slags remake kom på Game Boy Advance ti år senere. Her var det ikke en vakker kvinne Donkey Kong hadde lagt sin elsk på, men små opptrekkbare Mario-leketøy som sier «mamma mia» med tynn stemme.
Nå er remaken av remaken ute på Nintendos foreløpig siste konsoll, og det er synd å måtte si at mye av magien er borte.
Kjent oppskrift
De som har spilt originalen vil raskt kjenne seg igjen. Grafikken er modernisert, og den litt tynne historien fortelles gjennom fullt animerte mellomsekvenser i stedet for stillbilder.
Ellers er konseptet helt likt som for 20 år siden. Donkey Kong har stukket av med en sekk stappet full av Mario-leker, med lekenes opphavsmann hakk i hæl. Hver verden består av seks brett som består av å bære en enorm nøkkel fram til en dør som leder til brettets andre del hvor man må manøvrere seg fram til en leke gorillaen har mistet på veien.
Etter at seks leketøy er reddet leder man de små miniatyrene gjennom en ny hinderløype som til slutt ender i en kamp mot Donkey Kong. Spillet holder seg tro til denne oppskriften gjennom samtlige av spillets åtte verdener.
Aldri spesielt utfordrende
I motsetning til mange nyere Mario-spill, er bevegelsesrommet her relativt begrenset, og man hopper både lavere og kortere enn vi har blitt vant til gjennom årenes løp. I stedet krever dette spillet at man løser brettene ved hjelp av kløkt.
Røde klosser blir solide om man trykker på en rød knapp, og blir transparente igjen om man trykker på en blå. Nesten uten unntak løses hvert brett av at man finner ut hvilken rekkefølge ting må skje i for å få med nøkkelen til døren. Skuffende nok er presis plattformhopping og stram timing er nær sagt aldri nødvendig for å manøvrere seg gjennom et brett.
Hjernetrimmen lener seg tungt på logikk, og sjelden noe annet. Brettene får som regel plass på et eller to skjermbilder, og jeg synes ofte at jeg enten ser løsningen umiddelbart, eller at den åpenbarer seg ved å trykke på de knappene som til enhver tid ligger foran meg.
Spillet glimrer når Nintendo har laget store og kompliserte brett som krever at man tenker seg om en gang eller to, og kanskje til og med må endre fremgangsmåte underveis. Disse brettene er det imidlertid litt for langt mellom, og høydepunktene er nesten utelukkende kampene mot Donkey Kong som kommer på slutten av en verden.
Men selv disse grenser til det langdryge, og går som oftest ut på å kaste tønner i hodet til Donkey Kong.
Lastverk
Jeg skal ikke gå så langt som å si at Mario vs. Donkey Kong er direkte dårlig. For det er det ikke. Det har vært en helt ålreit opplevelse å spille gjennom. Det er på ingen måte slik at jeg har pint meg gjennom spillet. Mer innhold låses opp når man har fullført historien, blant annet vanskeligere baner og utfordring om å klare alle banene på et ganske så stramt tidsbudsjett. Her ligger noe av den største moroa med spillet, og det er synd det ikke er mer av det.
Generelt virker det som Nintendo har tatt litt lett på oppgaven med å gjenskape dette spillet. Ytelsen er helt fin, men det er tatt noen grafiske snarveier med dårlig kantutjevning som gjør at det ser billig ut. Selv om man spiller håndholdt på den relativt lille Switch-skjermen er dette helt tydelig på de verste stedene.
Musikken er tro mot originalmusikken, men selv om den nå er spilt inn med ekte instrumenter låter det generelt uinspirert. Den er mer eller mindre en en-til-en-adapsjon av den originale musikken, som er litt skuffende når vi har sett hvordan Nintendo har adaptert musikk fra Mario Kart Super Circuit til Mario Kart 8 for eksempel. Det er åpenbart at Nintendo har tilgang på svært dyktige musikere som kunne laget noe mer spenstig og samtidig beholdt lydsignaturen fra originalen.
Konklusjon
Det er mye som kunne vært bedre med denne oppussede utgaven av Mario vs. Donkey Kong. Noen av snarveiene som er tatt kunne helt sikkert vært pyntet på med litt større budsjett. Det oser lastverk fra Nintendo denne gangen.
Det er ikke dermed sagt at dette er et dårlig spill. Det er jo tross alt Nintendo som står bak. En viss kvalitetskontroll har spillet helt klart vært gjennom. Hoveddelen av det oppussede spillet fremstår noe uinspirert, men det har i det store og det hele vært grei underholdning å spille gjennom, om enn ikke helt den nostalgitrippen jeg hadde håpet på.
Kanskje var det ikke det rette valget å holde seg så tett til originalen som Nintendo har gjort her? Leksen er nok at Game Boy Advance-spill, og alle begrensningene de hadde, ikke holder seg så godt når de oversettes til moderne konsoller.
Mario vs. Donkey Kong er ute til Nintendo Switch.
