LONDON (Gamer.no): «Gamle spill blir som nye igjen!» Dette var, og er nok fortsatt tanken bak HD-baserte gjenutgivelser av dataspill fra fordums tid. Trenden har spredt seg som ild i tørt gress siden det hele ble sparket i gang av Sony midt under forrige konsollgenerasjon, og siden den gang har nyutgavene kommet i alle former og fasonger, fra lekne plattformran til grumsete skrekkscenarioer.
Kvalitetsforskjellene på de ulike restaureringsprosjektene er ofte store, så store at man lett kan se hvilke spillutviklere som har ofret mest for å bringe nettopp deres klassikere tilbake til live. Der enkelte spillstudioer for eksempel sender oppgaven videre til eksterne utviklere, velger andre å ta på seg arbeidet selv. Det er blant de sistnevnte vi kan finne de ukrainske ringrevene i 4A Games, som nå har oppgradert den kritikerroste Metro-serien. Anledningen er den splitter nye konsollgenerasjonen, og resultatet er to paradoksalt vakre spill, som virkelig gjør seg godt i sin nye drakt.
Autentisk Artyom
De aktuelle spillene, Metro 2033 og Metro: Last Light, er begge basert på bøker og fortellinger skrevet av den russiske forfatteren Dmitry Glukhovsky, fortellinger som i korte trekk legger ut om menneskehetens siste bastion og deres eventyr under jordskorpa. Vel, eventyr er kanskje et litt for positivt ladet ord, da det faktisk er etterdønningene fra en atomkrig, fryktinngytende mutasjoner, og jordens undergang som står på menyen.
Apokalypsen har med andre ord både kommet og gått, og i det dystopiske samfunnet har de få overlevende samlet seg i de dypeste delene av Russlands undergrunnsbane – derav spillenes titler. Premisset er meget interessant, og selv om postapokalypser ikke er mangelvare i dagens og gårsdagens popkultur, har Metro-serien nok av egenart og historiske vendinger å skille seg ut med.
I hovedrollen som Artyom kastes du nemlig inn i flere massive konflikter, hvor alt fra ekle nynazister til eldgamle romvesen står på gjestelisten. Spillverdenen er full av farer, og man føler seg aldri trygg da fiender og monstre lusker overalt: radioaktiv luft må bekjempes med gassmasker og luftfiltre over bakken, mens muterte gnagere og annet utysk må skytes i fillebiter i metroens mulm og mørke. På et eller annet vis er alt og alle imot deg, og selv utstyret man får til rådighet trenger litt overtalelse før det lar seg bruke.
En rusten lykt må for eksempel pumpes i gang med jevne mellomrom i en trang edderkopptunnel, mens man stadig må tørke vekk dugg og blod fra gassmasken om det begynner å gå hett for seg. Det kan virke overflødig, men når alt kommer til stykket er det disse detaljene som gir Metro-spillene en helt egen autentisitet.
Ingenting kan tas for gitt, og man må gå fysisk til verks når omgivelsene truer. Dette blir også mye klarere når man kaster seg ut i Artyoms sko på de barskeste vanskelighetsgradene og med noen av de nye innstillingene aktivert. Med Ranger-modusen, som nå kan spilles i både Metro 2033 og Last Light, vil for eksempel alle ikoner og unødvendigheter fjernes fra skjermen, og man sitter igjen med bare det helt essensielle. Innlevelsen kommer enklere på denne måten, og universet blir plutselig mye mer levende.
Stilsikker stemning
Og for et univers det er. Og for en stemning da. Her er det ingen kjære mor, og i møte med mennesker som lever på sparebluss og boksemat, gresstuster som gjør sitt beste for å stå imot umedgjørlige naturkrefter, og monstre som lusker i samtlige skygger er det lett å la seg rive med. Spillene har et fenomenalt lydbilde som stadig holder deg aktiv, selv når man bare trasker omkring i den russiske ødemarken.
Og ingen kan heller påstå at Metro-spillene ikke ser godt ut, ei heller i Redux-form. Grafikken har fått en passende overhaling, og da spesielt i det fire år gamle Metro 2033, som nå har blitt skapt på nytt i den samme spillmotoren som drev Metro: Last Light i fjor. Og det er greit at spillgrafikk har utviklet seg mye på fire år, men ser man Metro 2033 og Metro 2033 Redux side om side er det som to vidt forskjellige spill hva lyssetting, effekter og regelrett kvalitet angår. Det ser rett og slett ganske vakkert ut, være seg det er i hylende vinterstormer eller på innsiden av dunkle biblioteker. Til og med fiendene har fått en grafisk overhaling, og de grånende skapningene som løp rundt i Metro 2033 har nå blitt byttet ut med de litt mer fargerike beistene fra Last Light.
Flere av de systemene som gikk igjen i Last Light har også blitt flyttet over, deriblant våpenjusteringsmuligheter og de velfungerende snikeelementene. Direkte konflikt kan nå unngås så langt det lar seg gjøre, og ved å skyte i stykker lyskilder kan man ta innersvingen på de menneskelige fiendene som raver rundt i metroen. Ellers fungerer spillene mye som før, med fysisk skyting som ikke nødvendigvis alltid fungerer like bra, og en ganske tullete kunstig intelligens.
Dette fikk jeg spesielt erfare i et av Metro 2033s mange forandrede oppdrag hvor jeg nå måtte forsvare meg mot en klynge med mutanter før jeg fikk slippe inn på det lokale biblioteket. Nærkampene er ikke veldig interessante, og denne nye duellen viste tydelig dette, der jeg byttet på å bli slått i hjel av fem sultne beist og å slite med ladegrep og et småklønete sikte. Det er godt mulig det var en dose panikk som preget meg, men dette satt heller ikke smurt i Last Light da det kom ut for et år siden.
De forandrede delene av Metro 2033 blir det selvfølgelig spennende å se på, og har utviklerne endret mange store sekvenser i spillet kan det bli spennende å vende tilbake til 2033.
Konklusjon
Har du fortsatt til gode å ta på deg gassmaske og hodelykt i et postapokalyptisk Russland, kan du nå takke dine høye makter for at Metro Redux er en realitet. Her får man servert begge spillene i Metro-serien i det som antagelig er deres alle beste form, på alle mulige måter. Metro 2033 har aldri sett bedre ut, med grafikk, animasjoner og effekter hentet og implementert fra oppfølgeren.
Last Light fortsetter der det slapp tidlig i fjor, og for de med svake datamaskiner kan det nå kjøres omtrent like pent på de nye stuekonsollene, og det med seksti bilder i sekundet. Det er rett og slett to fryktelig vakre spill.
På spillfronten fungerer det veldig likt som tidligere, med autentiske hjelpemidler, skyting som er så som så og en ubalansert kunstig intelligens. Også her har Metro 2033 fått en rekke spennende overhalinger, og ved siden av bedre sniking har spillet mottatt en rekke oppussede og forandrede sekvenser. Det blir med andre ord en litt annerledes heisatur gjennom undergrunnen i sommer, men det er ingen grunn til å tro at det blir en dårligere en.
Tvert imot: Stemningen står fortsatt skyhøyt på gjestelisten, og med gassmaska godt plantet i trynet og hjertet i halsen ser jeg fram til å vende tilbake til jordens undergang, nok en gang.
Har du lyst på andre postapokalypser mens du venter kan du ta en titt på både Crysis 3 og Fallout 3.
Vi kikket på Metro Redux på et pressearrangement i London. Reisen dit ble betalt av utgiver Deep Silver.
