Ikke bare gull og grønne skoger
Dessverre er spillet ikke uten sine feil, uheldigvis grove sådanne. Spillet lider på ingen måte av verken plagsomme tekniske feil eller lignende, men heller noen av noen grusomme designavgjørelser. Først og fremst vil nok spillet dessverre appellere til svært få grunnet den brutale vanskelighetsgraden, bedre blir det ei av at spillet kaster deg nådeløst rett ut i krigen. Og krig er som kjent nådeløst. Du vil trolig ha langt mindre hår igjen på hodet om du klarer å komme deg gjennom de første fire-fem nivåene, det virker veldig snodig at de første nivåene langt på vei er de absolutt vanskeligste og også svakeste. Mye fordi spillet i seg selv er grusomt vanskelig, det tar en god stund før du forstår - eller rettere sagt godtar - hvordan spillet fungerer.
Fordi man kommer seg dessverre ikke rundt det: Velvet Assassin er et spill som krever at du spiller på dets premisser. Klarer du ikke å godta det vil du trolig hate spillet.
Vakter følger for eksempel de eksakt samme rutene igjen og igjen med presisjon og punktlighet som bare tyskere kan. Du vil kjedelig ofte befinne deg i samme situasjon: Gjemme seg, vente, gjemme seg, vente litt til, og endelig drepe. Det kan etter hvert bli utrolig frustrerende i kombinasjon med spillets andre store feil: Her kan får du kun lagret via sjekkpunkter, som er helt tilfeldig plassert og ofte milevis fra hverandre.
Frustrasjonen når astronomiske høyder når du for 101. gang må snike deg forbi den eksakt samme vakten, plukke opp akkurat den samme nøkkelen og igjen prøve å snike deg forbi den forbannende offiseren som ser deg hver gang. Bedre blir det heller ikke av at ofte må du overhøre den samme samtalen om og om igjen, dette fordi vakter ikke skilles før de har gjort seg ferdig med sladret sitt.
ID-lås under andre verdenskrig?
En nokså snodig sak med spillet er også at samtlige tyskere tydeligvis har anskaffet seg ID-låser fra vårt århundre, Violette kan kun plukke opp våpen hun finner i nazi-skap spredt rundt omkring. Skapene inneholder beleilig nok alltid våpenet du trenger til situasjonen, med enkelte unntak – hvem mente en blusspistol var det beste våpenet for en snikmorder?
I hovedsak vil du foretrekke den lyddempede Colten som er særs effektiv, men dessverre vil du aldri ha noe særlig med ammunisjon til denne. Dette er selvsagt for å gjøre spillet litt vanskeligere, men ettersom flere situasjoner må løses med et lydløst skudd kan det være frustrerende å høre ”klikk” i skjebnesvangre øyeblikk.
Heldigvis har man et nokså effektivt hjelpemiddel for å komme seg rundt dette. Vår heltinne ligger som sagt i en form for koma, noe som lar henne benytte morfinsprøyter. Morfindosene tillater Violette å sveve forbi fiender og drepe de på de mest brutale vis, før hun deretter returnerer tilbake til virkeligheten. Den visuelle effekten av morfinrus (nei, jeg oppfordrer ikke til noe kriminelt her) er rett og slett utrolig kul, skjermen fylles av et blafrende hvitt lys mens det samtidig flyter bloddråper rundt skjermen – assosiasjoner til "det hvite lyset ved slutten" er absolutt tilstedeværende.
Jeg vet du har spist sjokoladen min
Hva lyd angår er den som nevnt tidligere svært god, og da spesielt musikken og bruken av lydeffekter. Men det er også et annet punkt som spillet absolutt må krediteres for, nemlig stemmeskuespillet. I motsetning til de fleste spill som for eksempel lar kinesiske vakter snakke gebrokkent engelsk, snakker faktisk alle personer i Velvet Assassin sitt morsmål. Samtalene er selvfølgelig tekstet, men opplevelsen blir desto bedre om du kan et ord tysk eller to. Du vil overhøre noen særdeles komiske samtaler blant de tyske soldatene, undertegnes favoritt er desidert den hvor en vakt beskylder en annen for å ha stjålet sjokoladens hans og truer med å få han skutt.
Også vår heltinne gjør en troverdig jobb, man kan fint høre i tonefallet hvordan hun reagerer til nye områder og situasjoner som oppstår. Hun fryder seg for eksempel over nok en død nazist, men grøsser over scenene som møter henne i Warszawas getto.
Konklusjon
Velvet Assassin er et spill som virkelig har lekt med hele følelseskalaen min, det har vært både sinne og frustrasjon i voldsom grad, men også fascinasjon og beundring som har fått meg til å måpe.
Spillet lider unektelig av noen veldig grove designfeil som trolig vil gjøre at svært mange aldri vil fullføre hele spillet. Det er veldig synd ettersom spillet også har noen øyeblikk som rett og slett må oppleves.
Det kan ikke benektes at spillet tidvis er kjedelig lineært, her må du gjøre akkurat hva utviklerne har tenkt. De første nivåene er utvilsomt blant de mest lineære jeg noen gang har spilt, saken blir heller ikke bedre av disse også er de vanskeligste. Men etterhvert som følelsen for mekanikken sitter, og man lærer seg at Velvet Assassin er et spill for de tålmodige flytter fokuset seg over på elementene som fungerer. Og da kan man virkelig kose seg med spillet.
Ergo sitter jeg igjen med titusenkroners-spørsmålet. Kan jeg anbefale et spill som krever at du må godta spillets betingelser og utforming for at det skal være verdt kronene dine? Svaret er nok dessverre at de fleste trolig ikke vil ta Velvet Assassin til sine hjerter, men for de få som vil er det litt av en opplevelse som venter. Jeg er en av de.
