Hylla mi begynner etter hvert å få en bra samling av spill som lar meg leke med skarpe gjenstander i mørket. Blant dem finnes både Sam Fisher, Riddick og Garrett, for å nevne noen. Mine helter har fått sin plass i hylla til evig tid fordi de alle har gjort seg fortjent til det. Hvor Sam Fisher og hans Splinter Cell leverer en spennende historie og stor valgfrihet, leverer Riddick og hans Escape from Butcher's Bay en dyster stemning og spennende miljøer.
Vil Violette Summer og hennes Velvet Assassin føye seg inn i rekken av mine helter?
Vakkert og særdeles dødelig
Det heter at man ikke skal skue hunden på hårene, det er så definitivt tilfellet med Violette Summer. Man kan fort bli ledet til å tro det er snakk om nok ei vakker jente, men bak den vakre fasaden finnes en mørk hemmelighet. Evnen til å drepe nazister på de mest brutale vis, uten å vise verken anger eller medfølelse – man kan faktisk undre på om hun finner glede i sitt makabre arbeid.
For selv om spillet aldri når helt samme nivå hva vold angår, er det i hvert fall ikke veldig langt unna beryktede Manhunt. Det høres kanskje voldsomt ut, men parallellene er absolutt der når Violette hever kniven over en stakkars nazist – han får virkelig gjennomgå: Her vil du få se de mest kreative henrettelser, både øyne, øre, hals, akilleshæl og kronjuveler får gjennomgå av Violettes kniv. Sistnevnte er for øvrig ikke særlig sporty, men dog veldig effektivt – likevel velger som regel Violette å dobbeltsjekke at jobben er gjort med et pistolskudd i hodet. Jenta kan i hvert fall jobben sin, derom hersker ingen tvil.
Men hvem er så denne mystiske livsfarlige skjønnheten? Annet enn at hun er en britisk snikmorder under den andre verdenskrig får man vite særdeles lite om Violette. Spillet innleder med at vi får se vår heltinne ligge på et sykehus, hvorfor hun er der og hvordan hun er havnet der skal jeg ikke røpe. Jeg kan dog avsløre at at ikke alt er som det ser ut som, spillet har også en hemmelighet på lur.
Lystmordere og torturmestre
For det er altså den andre verdenskrig som er epoken vi befinner oss i, kanskje også i et av krigens mørkeste kapitler. Du vil gjennom spillet besøke de mest grusomme steder, alt fra gettoen i Warszawa til de sønderskutte gatene i Paris. Man får generelt vite nokså lite om historien bak hvert oppdrag, ettersom alle oppdragene egentlig foregår i hodet på stakkars Violette, som ligger i morfin-koma så det holder.
Det man derimot får vite er at det dreier seg om noen av nazistenes grusomste hjerner, alt fra lystmordere til mestere i tortur skal tas av dage. Det er med andre ord ikke lagt opp til at man skal føle noen særlig sympati for sine ofre i det man klemmer på avtrekkeren – snarere tvert i mot. Ofte føles det ut som man faktisk har gjort verden litt bedre idet nok en erkenazist spiser bly.
Selv om deres overordnede kanskje er det verste helvete noen gang har hostet opp, er det ikke alltid like lett å kvitte seg med deres undersåtter. Selv om samtlige vakter er sminket til å ligne sønner av Frankenstein-monsteret, vil man likevel kvie seg litt i det man hever kniven. Ofte fordi man noen minutter før har overhørt hvordan soldaten beklaget seg til en kamerat over hvor jævlig han følte seg over sine ugjerninger. Men valgmulighetene er som regel få, vakten står i min vei.
Spillet skal absolutt roses for hvordan dette fungerer i praksis, svært få spill prøver å skape et sympatisk bilde av din fiende, eller ihvertfall forsøker å fremstille de som noe noe annet enn bevæpnede uniformer. Om ikke annet tenker man seg i hvert fall om to ganger før det velkjente klirret av ei tomhylse mot bakken kan høres.
Stemning til tusen
Punktet hvor kanskje Velvet Assassin leverer best er i atmosfære og stemning. Spillet kan nesten tas og føles på. Lys og skyggebruk er mesterlig brukt for noen særdeles sterke scener, i tillegg akkompagneres det hele av musikkstykker og lyder som virkelig river i hodet. Det er av og til noen virkelig forferdelig lyder, men du vil til tross ikke dempe volumet: lyd brukes for alt det er verdt som et virkemiddel for å fremheve det visuelle, og det fungerer virkelig.
Det var for eksempel rimelig guffent mens jeg krøp langs Warszawas kloakker i halvmørket, plutselig rev en forferdelig lyd i luften og synet av et døende motstandsmedlem ble avduket. Mitt oppdrag var for en hver pris å unngå at motstandsmedlemmet falt i fiendtlige hender, jeg hadde intet valg – han måtte dø. Man kunne ane både sympati for den avdøde, og raseri for hans mordere – her er det virkelig lagt opp til at man skal sitte igjen med noen tanker om både fienden og ens egne ugjerninger.
Selv om spillet på ingen måte er noe voldsomt grensesprengende hva grafikk angår rent teknisk, fungerer det likevel svært godt. Det blir egentlig vanskelig å beskrive hvordan spillet imponerer så voldsomt. Kombinasjonen av nevnte skygge og lyseffekter, spillets særegne dystre stil og fargespekter formerer til sammen noe spesielt. Jeg vil til og med gå så langt som å si at jeg faktisk ikke vet om noen andre spil som leverer samme følelse av atmosfære som man får i Velvet Assassin. Det er kanskje den beste beskrivelsen.
