For seks år siden var LittleBigPlanet noe av det største som skjedde i spillbransjen, og fra første sekund var det klart at Sonys tøydukketeater hadde store planer. Mottoet «Play, create, share» skulle bli et viktig varemerke for den japanske spillgiganten; Sackboy lå godt an til å bli den neste store spillmaskoten; mens LittleBigPlanet selv var tenkt som en kreativ plattform for aktive historiefortellere.
I retrospekt kan man godt si at de lykkes halvveis på alle disse punktene, men selv om LittleBigPlanet sjarmerte kritikere og spillere i senk verden over, ble Media Molecules første spilleventyr langt ifra den kommersielle suksessen Sony hadde håpet på. Nå prøves det for tredje gang, denne gangen med en ny utvikler bak roret, nye venner i birollene, og på en helt ny spillkonsoll.
Velkjent og elskverdig
Ved spillets kjerne er LittleBigPlanet 3 så LittleBigPlanet-aktig som overhodet mulig, med en humørsyk Sackboy i hovedrollen, en fornøyelig flerspillerdel, og en bråte med ting å samle på, oppdage og leke med. En veslevoksen historie og erkebritiske Stephen Fry som fortellerstemme følger på, og for en som spilte gjennom originalspillet tre-fire ganger, er det egentlig litt deilig å vende tilbake til et så velkjent og elskverdig spillunivers.
Historien er til og med ganske lik, og når den småskrullete Newton, en ulykkelig oppfinner med janusansikt og falske ord, lurer deg til å slippe løs tre titaner fra fordums tid, sitter jeg igjen med en anelse déjà vu. Som forventet skaper det påfølgende titan-kaoset ubalanse på tvers av flere regioner i spillets nye univers, Bunkum, og det blir selvfølgelig opp til Sackboy å redde dagen.
Spesielt gøy er det når man spiller flere sammen.
Handlingen er med andre ord av det lettere slaget, men gjør seg til gjengjeld langt bedre enn den klønete suppa man ble servert i LittleBigPlanet 2. Rollegalleriet er lite, men fokusert, og de ulike figurene presenteres med både brask og bram. Nå har flere av de også lært seg å snakke, og det er lettere å bli dratt med på eventyr når figurene faktisk har noe fornuftig å si.
Sackboy forblir derimot evig stum, og det gjør også hans tre ny følgesvenner, Oddsock, Toggle og Swoop. Nykomlingene finner man spredt utover spillets tre hovedområder, og låses gradvis opp jo lenger ut i spillet man kommer. Hver og en av de har sine unike evner og superkrefter, og dette kommer helt klart godt med når man skal ta kverken på småskumle titaner.
Oddsock løper lynraskt og kan klatre oppetter vegger, mens Toggle kan bytte mellom å være stor og liten – spillets flytende fysikk ordner resten. Swoop kan på sin side fly, både høyt og lavt, og det er moro å leke med de forskjellige evnene. Ved spillets hjerte står fortsatt luftige plattformsprett, med en liten dæsj gåteløsning, og rent mekanisk sitter alt som det skal.
Spesielt gøy er det når man spiller flere sammen, og kan kombinere de ulike figurene i en herlig, kakafonisk symbiose. Kaotisk, men gøy.
Fargerikt, men ikke feilfritt
Tiden man tilbringer med de utvalgte figurene er derimot langt fra god nok, og når eventyret takker for seg etter omkring fem-seks timer, føler man at det har gått litt vel fort i svingene.
Og dette er fryktelig synd, for langs veien har utviklerne stelt i stand et magisk og fargerikt univers, hvor man stadig snubler over nye, kreative og spennende ideer. Det er sjeldent et kjedelig øyeblikk, og kanskje det er nettopp det at spillet er så kort, som gjør at nivået holder seg så jevnt på tvers av fortellingen. Baner som lar deg kontrollere åtte mini-Sackboyer samtidig, løpe i taket og sveve gjennom det ytre rom imponerer stadig med sin rene og pure kreativitet, og de fleste banene har noe særegent over seg.
Det hjemmelaga preget er fortsatt på plass, og det er noe yndig og vakkert ved hvordan Bunkums mange tumleplasser er satt sammen. Gamle piknikkduker og biter med filt danderer bakken man trår på, mens den nærmeste heisen drives av milkshake som man selv må blande sammen. Hele universet virker som noe bestemoren din kunne lappet sammen og gjemt på loftet, før du oppdaget det en dag i 2014, og derfor er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av LittleBigPlanet 3.
Overgangen til PlayStation 4 har også gjort Sackboy godt, og alt skinner liksom litt lysere i den kraftigste utgaven av spillet. Nå kan man formelig telle sømmene som utgjør den lille ulldukken; de tre dybdenivåene har plutselig blitt til seksten, for ekstra 3D-effekt; og det som tidligere var et fargerikt univers har nå blitt enda vakrere.
Hoppet til neste generasjon har imidlertid ikke kommet uten problemer, og under testingen av PlayStation 4-utgaven av spillet dukket flere feil opp underveis. En av de verste var kanskje det faktum at spillet frøs i fire-fem sekunder hver gang man åpnet hovedpersonens ryggsekk, noe jeg i senere i tid fant ut av at skyldtes skjermbildene som lå og godgjorde seg på harddisken min.
Andre ganger fungerte ikke utvalgte sjekkpunkter, mens vi enda en gang datt ut av brettet, og måtte begynne helt på nytt. Sett over ett fremstår spillet derfor litt skurrete, selv om det for det meste bare var plagsomme feil, og ikke noe som påvirket selve spillopplevelsen nevneverdig.
Solid skapelse
Bak det noe rotete sceneteppet står imidlertid spillets skaperverktøy, og det er visstnok ved hjelp av dette at utviklerne har satt sammen alt som er i LittleBigPlanet 3. Det er med andre ord et svært robust og dypt system, som har vokst seg stadig større i løpet av seriens gang. Jeg, som i min tid lot meg like deler skremme og inspirere av nivåmakeriet i originalspillet, blir nå helt paff av alle mulighetene som ligger skjult i dypet.
Og det er kanskje dette flesteparten av spillerne der ute vil sitte igjen med. Man må klatre over en skyhøy barriere for å skape noe ordentlig vettugt, og jo flere muligheter, jo vanskeligere blir det. Det er riktignok ingenting som hindrer deg fra å koke sammen en enkel bane i ny og ne, men den digre massen som inneholder alt spillet har å by på, virker skremmende for nykomlinger.
Da er det selvfølgelig ikke noe i veien for å nyte andres skaperverk, og det er flere virkelig kule ideer som har blitt satt ut i live, og det bare i løpet av den lille uken spillet har vært tilgjengelig i resten av verden. Selv snublet jeg over en runde minigolf sett fra fugleperspektiv, en sukkersøt kortfilm og en gjengivelse av en scene fra Dragon Ball Z – bare for å nevne noen. Noe for enhver smak, altså.
Konklusjon
LittleBigPlanet 3 er et solid innslag i Sonys søteste spillserie, og har du likt noen av forgjengerne vil du mest sannsynlig kose deg her også. Mye er nemlig ved det samme når man hopper inn i Sackboys sko for tredje gang, og ved siden av Stephen Fry og en veslevoksen historie, er både flerspillermoro og kreativ lek på plass.
Det å hoppe rundt som tøydukke, enten det er vår gamle venn eller en av de tre nykomlingene, er uansett alltid velgjort og underholdende, selv om jeg gjerne skulle sett at eventyret var minst et par timer lenger. Slik det er nå får man altfor liten tid i rollen som de ulike figurene, noe som er synd da spillets univers er både velskapt, hjemmelaga og sjarmerende.
Dette videreføres også til når man lager sine egne nivåer, selv om dette har blitt stadig mer komplisert. Da nøyer jeg meg heller med å utforske andres baner, som også røper hvor robust verktøyet egentlig er.
Overgangen til PlayStation 4 markerer en grafisk oppdatering, men fører også til et par tekniske feil, og selv om det sjelden ødelegger opplevelsen, er det likevel plagsomt nok til å senke karakteren et lite hakk. Sackboys nyeste er likevel et godt spill, som med litt mer polering hadde gjort seg enda bedre.
Er du sulten på andre kreative og barnevennlige plattformspill, er både The Ratchet & Clank Trilogy og Max: The Curse of Brotherhood solide alternativer.
