De små miraklers tid er ikke forbi. Faktisk oppstod et mellom hendene mine denne helgen. På vei ned San Andreas Avenue i en koksgrå Bravado Banshee begynte plutselig kontrollen å snakke. Jeg har opplevd mye som kjeltring/massemorder i Grand Theft Auto-serien. Dette er første gang spillet har fått meg til å hoppe i stolen.
Hva vi skal med med en pratende håndkontroll er ikke greit å vite. Å sende telefonsamtaler gjennom den lille, mobile høytaleren er nytt, men det tilfører spillet egentlig ingen verdens ting. Samtidig er nettopp disse små, pussige overraskelsene som best treffende oppsummerer appellen ved å spille Grand Theft Auto. Man vimser rundt, noe uventet skjer og så vimser man videre. Slik kan man holde på i timesvis.
Oppussingen av Grand Theft Auto V har mange slike mininyheter. Noen forbedrer spillet på små måter, andre er det fullt mulig man ikke legger merke til engang. Flere sanger, våpen, dyr, kjøretøy og noen ekstra er blant godbitene som ligger strødd rundt i Rockstar sin vidstrakte verden.
Det er definitivt nok snacks her til å glede den mest fanatiske delen av fansen, men er renoveringen nok til å friste alle andre?
Gjennom egne øyne
Hvis det er noe som kan vinne tvilerne er det den visuelle oppgraderingen. Grand Theft Auto V så nydelig ut på forrige generasjon og presset de stakkars sliterne av noen konsoller til sitt absolutt ytterste. Det er fremdeles de samme gatene og de samme strøkene, men med større muskler både ser og flyter spillet bedre enn tidligere.
Forbedringene er kanskje ikke grensesprengende store, men det spørs jo helt hvor man setter grensene. I 1080p fremstår Grand Theft Auto V uansett som en langt renere og mindre slørete spillverden, som om utviklerne har støvsuget bildet for flimmer og duse farger. Streker og linjer i arkitekturen dirrer mindre, mens sikten er merkbar lenger.
Kommunens gressklippere har tydeligvis fått sparken for nå vokser det utemmet vegetasjon på hver eneste ledige jordflekk. Vær- og lyseffektene er blitt kraftig forbedret, og en kjøretur i kveldsregnet med Backstreet Boys på radioen er en skummelt stemningsfull opplevelse. Selv dyrenes pels har blitt så myk og fin at man skulle ønske det fantes en klappefunksjon.
Rockstar har renovert fremfor å bygge nytt, men det er et arbeid som innebærer at hver eneste tekstur har fått en real overhaling. Fasadene, veiene, takene og selve bakken fremstår tydeligere og mer detaljerte, og oppussingen kan oppleves på nært hold gjennom spillets splitter nye førstepersonsvinkel.
Mer ferdighetsbasert
Det som umiddelbart føltes som en gimmick – tradisjonalisten i meg insisterte på at Grand Theft Auto kun kan spilles i tredjeperson – ble etterhvert den foretrukne måten å bevege seg rundt på. Spillverdenen kommer bokstavelig talt nærmere når du tar den den inn med egne øyne, og blir dermed også mer virkelig.
En uventet konsekvens av dette er at volden også blir mer brutal. Å banke opp en tilfeldig mosjonist var plutselig ikke så trivelig når offeret skrek og vrei seg uten at ryggen til Trevor fungerte som en slags distanserende barriere. Om det var intensjonen eller ikke fra Rockstars side vites ikke, men for første gang føltes det som om spillet problematiserte sin egen skildring av blind, meningsløs vold.
Førstepersonsvinkelen løser ikke utfordringene med middelmådig kunstig intelligens, men det gjør kampene mer intense og ferdighetsbaserte.
Etter litt tilvenning får den nye synsvinkelen størst positive konsekvenser på selve actiondelen. Skuddvekslingene har, kanskje litt overraskende, alltid vært en av seriens svakere punkter. Med for mye helse, for statiske fiender og en automatisk siktefunksjon som nærmest holder våpenet for deg, har det alltid vært litt for lett og mekanisk å meie ned fiender.
Førstepersonsvinkelen løser ikke utfordringene med middelmådig kunstig intelligens, men det gjør kampene mer intense og ferdighetsbaserte. Fjerner du hjelpesiktingen blir man nemlig nødt til å tenke mye mer over egne bevegelser enn tidligere. Det er litt uvant å fly rundt i dette universet med kun pistolen foran seg, men man kan heldigvis tilpasse kontrollene etter et mer velkjent skytespillgrensesnitt.
Kjøringen fungerer derimot ikke like godt. De nye, detaljerte interiørene med fungerende speedometere og digitale radioer er imponerende, men det er knotete og lite presist å manøvrere seg gjennom trafikken fra førersetet. En del av de kjøretunge oppdragene er rett og slett ikke designet for denne vinkelen. Under det berømmelige seilbåtoppdraget i starten av spillet får man knapt med seg noe som helst.
Det handler om å drepe
Der tilbakevendende spillere kan kose seg med et kort, men nytt «film noir»-aktig mordmysterium, er selve hovedhistorien fortsatt den samme gamle. Man følger det fargerike trekløveret Michael, Trevor og Franklin gjennom en kriminiell underverden og myndighetenes minst like moralskt forvaklede oververden. Rockstar maler satiren og samfunnskritikken med brede og sølete strøk; noe er hysterisk treffende, andre ting er dumt og plumt.
Sentralt i spillet er de såkalte kuppene, hvor man gjennom en serie mindre småoppdrag må forberede og planlegge ran, innbrudd og storslåtte tyverier. I utgangspunktet et velkomment avbrekk fra den konvensjonelle actionformelen, avslører disse sekvensene også Grand Theft Auto-seriens konstante utfordring med å finne seg selv.
Selv er jeg stor fan av det komplette anarki spill som Grand Theft Auto legger opp til, men det bør jo støttes opp av elementene rundt. Etter å ha brukt lang tid på å nøysommelig overvåke områder, velge ut lagmedlemmer, få tak i nødvendig utstyr og dekke eventuelle inkriminerende spor, er det temmelig absurd hvordan kuppene stort sett kuliminerer i rene massemord. Det er som om utviklerne i det ene øyeblikket henter inspirasjon fra elegante Heat, men i neste helst vil leke Rambo. Det er på tide å bestemme seg.
All innsatsen forfatterne legger ned for å gjøre historien aktuell og virkelighetsnær, alle forsøkene på å male Michael og Franklyn som tredimensjonale og relativt fornuftige karer, fordufter når du uansett må meie ned halvparten av den skattebetalende befolkningen for å slippe unna. Det er en dum løsning på en smart innledning, og da er det kanskje bedre å være dum hele tiden. Da er man i det minste konsekvent.
Dette hindrer ikke Grand Theft Auto V fra å være et av de mest underholdende spillene som finnes på markedet. Det er bare synd den ambisiøse historien og de filmatiske kvalitetene ikke er helt synkronisert med galskapen ellers i spillet. I denne meningsløse voldsfantasien er det kun den psykotiske, hensynløse rednecken Trevor som virkelig hører hjemme. En mer passende karakter har Rockstar aldri skapt.
Schizofrenien finnes ikke i spillets omfattende flerspillermodus hvor alt virker å handle om å lage så mye baluba som mulig. Ved forrige lansering var det en del som ikke fungerte, men Rockstar har lovet bot og bedring. Det kan virke som de holder løftet.
De få timene jeg har tilbragt i flerspilleren har vært knirkefrie, og det til tross for at antall spillere er økt til 30. Alle oppgraderingene fra forrige generasjon er med, og spillere som allerede eier en onlinefigur kan importere denne til de nye konsollene. Førstepersonsvinkelen er også inkludert og tar dermed denne delen et skritt nærmere «Deathmatch»-tradisjonen vi kjenner fra mer rendyrkede skytespill.
Personlig koser jeg meg mest som ensom ulv «offline», men det er fordi jeg foretrekker å spasere langs stranda uten å risikere å få en kule i hodet. Men at denne åpne, nærmest grenseløse lekekassa har stor appell for andre er likevel lett å skjønne. Det er frihet uten ansvar.
Konklusjon
Få spill er så lette å dra frem som Grand Theft Auto V. Man trenger ikke ha noe mål, det trenger ikke være noe mening – bare gi meg en time i og rundt Los Santos og jeg er en glad laks resten av dagen.
Nå har spillet ankommet PlayStation 4 og Xbox One i nypresset finstas, men trenger det egentlig oppgraderingen? Ved første øyekast: kanskje ikke. Spillet er riktignok for massivt til å være perfekt og for ambisiøst til å treffe på alt, men en enkel oppussing kan aldri reparere de større, underleggende problemene. Det trengs det en oppfølger til.
Samtidig er de større problemene egentlig ikke så store. Det er lett å irritere seg over at slåssingen er klønete, at skytingen simpel, at den halvseriøse historien ikke helt kler det useriøse spillet, men det er også lett å bare overse. Grand Theft Auto V har så mye innhold, så mye rendyrket spillglede å by på, at man sjelden får tid til å surmule over én ting før noe annet stjeler oppmerksomheten din.
Nå som Rockstar byr på mer innhold og en langt penere innpakning er det lett å la seg friste. Til tross for oppgradert grafikk er den største grunnen til å booke en returbillett muligheten til å spille det i førsteperson. Plutselig fremstår det ellers så velkjente universet som nytt og friskt. Og det er vel akkurat det som er poenget med å pusse opp.
Et annet sandkassespill som nylig fikk en renovasjon er Sleeping Dogs. Hvis grafikk ikke er så viktig er Just Cause 2 fremdeles et av sjangerens festligste spill.
