Det føles som en mannsalder siden jeg stiftet mitt første bekjentskap med den livsfarlige Tsjernobyl-sonen. Men jeg husker godt følelsen av å være ensom og i stor fare. Rundt meg hadde jeg et enormt, goldt landskap fullt av muterte kryp som var like dødelige som de var skumle, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvor jeg skulle dra. Jeg fikk imidlertid raskt et konkret mål; plutselig spraket det i høretelefonen min og en ukjent stemme advarte om noe han kalte en «emission». Like etter hørte jeg et kraftig drønn, og nakkehårene reiste seg samtidig som luften rundt meg gradvis begynte å forandre farge. Jeg måtte finne et sted å skjule meg, og det litt kvikt.
Heldigvis var det nettopp et slikt sted ganske nærme. En enorm sprekke i bakken, like ved en forlatt bensinstasjon. Jeg tittet ned, og så at det var mulig å komme seg helskinnet til bunnen. Om det var like lett å komme opp igjen ante jeg ikke, men akkurat da var det panikken som drev meg, ikke fornuften. Jeg hoppet usikkert nedover fra avsats til avsats, nådde bunnen, skrudde på hodelykten min og fulgte hulen et kort stykke innover. På dette tidspunktet var det som om verdens undergang var i full sving; risting, blinking og fæle lyder – men jeg hadde funnet et sikkert skjulested, og kunne trygt vente på at infernoet skulle gi seg.
Det var da jeg hørte noe snerre i mørket bak ryggen min.
I STALKER: Call of Pripyat er slike små historier vanlige. Ikke historier utviklerne har laget på forhånd, men historier du skaper selv – ved hjelp av egne valg, en tilfeldighet eller to og den dynamiske, spennende verden du slippes løs i. Spillet har ikke de enorme, skriptede sekvensene mange andre stortitler kan tilby, men i stedet leverer det en jevn strøm med unike situasjoner, som hver er minneverdig på sin egen måte. Jeg elsker det.
Trøbbel i Tsjernobyl
I STALKERs verden har en rekke atomkatastrofer ved det berømte kraftverket i Tsjernobyl ført til enorme forandringer. Dyr, mennesker og planter har mutert, og naturens regler har endret seg - noen ganger til det bisarre. I tillegg til at dette gjør sonen til et Nirvana for vitenskapen skaper prosessen stadig «artifacts», altså gjenstander som har unormale egenskaper. Disse er både nyttige og verdt gode penger, og dermed lar mange seg friste til å trosse farene og dra til sonen på jakt etter radioaktive skatter.
Call of Pripyat gir deg rollen som en major i den russiske hæren, som sendes til Tsjernobyl-sonen for å finne ut hva som har skjedd med en tidligere ekspedisjon til området. Du sendes inn på egenhånd, og i skjul; alle tror du er en tilfeldig eventyrlysten person som har reist inn til sonen for å søke lykken. Og siden du ikke har regelmessig kontakt med noen overordnede er det opp til deg om du vil fokusere på oppdraget eller mer innbringende ting.
Spillet foregår i tre forskjellige områder, som alle er fullstendig åpne. Du får bare tilgang til ett av dem i starten, men mot slutten av spillet kan du fritt reise mellom alle tre. Dette er et fullblods førstepersons skytespill, men friheten du får til å utforske omgivelsene på egenhånd, ta ulike sideoppdrag for andre figurer og rett og slett bare søke lykken i den åpne verdenen gjør at det å spille Call of Pripyat ikke føles helt ulikt det å spille et rollespill som Fallout 3.
Utforsking er ikke bare lønnsomt, det er også svært fascinerende. GSC Game World har skapt en utrolig stemningsfull og interessant verden. Uansett hvor du befinner deg er miljøene preget av forfall, men det er noe underlig vakkert over dem likevel. Når solen titter frem og bader omgivelsene i lys etter et langvarig regnvær er det vanskelig å ikke smile litt over hvor pent det hele ser ut, selv om det i bunn og grunn er fryktelig tragisk å se disse tomme og ødelagte stedene hvor tusenvis av mennesker en gang levde og jobbet.
Men Tsjernobyl har mer å by på enn ruiner. Side ved side med forlatte fabrikker og ødelagte jernbanestasjoner finner du også steder hvor glødende kuler flyr i luften og hvor landskapet har blitt flerret opp og forandret. Det er som om verden i seg selv har blitt syk og misdannet. Og selv om utsikten er lett å nyte, minnes du hele tiden om at det er en livsfarlig verden du befinner deg i. Stemningen er truende og tung, og utforskningstrangen blandes med frykt. Når kvelden siger på og det blir mørkere begynner du sannsynligvis å haste litt for å komme frem til et trygt sted før det blir natt – ikke nødvendigvis fordi du vet de farligste dyrene jakter nattestid, men rett og slett fordi det er for guffent å være utendørs etter mørkets frembrudd.
Rikt på detaljer
Spillet kan skilte med langt større dybde enn de fleste andre skytespill. Du får haugevis av realistiske våpen, fra avsagde hagler til moderne snikskytterrifler, og alle har mengder av unike oppgraderinger og ammunisjonstyper. I tillegg får du bestrålte gjenstander med ulike positive egenskaper som vanligvis balanseres av skadelig, radioaktiv stråling. Det å utsettes for litt stråling er ikke farlig, og du får sannsynligvis rensket kroppen ved hjelp av litt vodka (jepp), men større mengder er skadelige – ja, til og med dødelige.
Som med mange andre åpen verden-spill, har du hele tiden en haug sideoppdrag som kan gjøres. Det du gjør underveis kan påvirke handlingen i spillet på mange måter, og handlingene dine kan få overraskende store konsekvenser. Du kan for eksempel delta i en større kamp mellom to fraksjoner i Tsjernobyl-sonen, hvor det kan ende med at den ene utryddes. Men bare noe så enkelt som at en alliert overlever et tilsynelatende tilfeldig oppdrag kan gi nye oppdrag og muligheter senere i spillet. Det gjøres aldri noe stort poeng av at handlingene dine får konsekvenser senere – det føles bare helt naturlig at det er slik.
Slike ting er selvsagt ganske meningsløse hvis ikke det grunnleggende skytegameplayet fungerer veldig godt. Våpnene føles ekte og tilfredsstillende, og det store utvalget (kombinert med åpne omgivelser) gir deg stor taktisk frihet. Datamotstanderne er kanskje ikke supersmarte, men de er ikke dumme heller (og de jukser aldri). Det skal ikke mange treffene til før du er død, så det lønner seg å holde kroppen skjult og gjøre flittig bruk av både kryping og lenefunksjonen. Kampsituasjonene kan være veldig intense og uforutsigbare, det føles virkelig tilfredsstillende å kunne puste lettet ut etter en hard konfrontasjon, og konstantere at jo, du er fortsatt i live.
Ingen irriterende småkryp
Tidligere STALKER-spill har vært preget av «bugs», og når sant skal sies forventet jeg det samme av Call of Pripyat. Noen ganger er det imidlertid godt å ta feil. I løpet av hele gjennomføringen av spillet, som tok meg over 20 timer, krasjet spillet én gang (mens det lastet inn et nytt område, og siden det autolagret først mistet jeg ingen ting). Det er selvsagt en gang for mye, men likevel: spillet fremstår som så godt som fritt for feil.
I det hele tatt er Call of Pripyat en gjennomført solid produksjon. Det kan ikke skilte med imponerende mellomsekvenser eller intrikate dialoger lik dem vi finner i Mass Effect, men det har så mye annet. Det har en stor, dynamisk og fascinerende verden som venter på utforskning, frihet til å gjøre hva du vil og nok våpen og andre typer utstyr til at du kan bruke timevis på vurderinger om valg og oppgraderinger.
I tillegg er det et erketypisk PC-spill. Det gjør ingen overdrevne forsøk på å strømlinjeforme eller forenkle spillsystemene. Dette er tross alt et spill der du må spise regelmessig for å unngå å sulte i hjel. Men det blir aldri for mye å holde orden på. I stedet føles det naturlig – dette er tross alt et spill som handler om å overleve i livsfarlige miljøer, og da virker det fornuftig at man også må sørge for å ha med seg mat når man drar på oppdagelsesferd.
Call of Pripyat har imidlertid latt seg inspirere av konsollspill på ett område. Det har nemlig ulike «achievements» som du kan oppnå underveis. Men i motsetning til det vi er vant med, er ikke dette tomme skrytepoeng. I stedet resulterer de i spesifikke fordeler for figuren din, noe som gir dem reell verdi i spillet. I tillegg får du dem først etter mye arbeid, slik at du har genuin grunn til å være stolt av dem.
Konklusjon
STALKER: Call of Pripyat er en virkelig perle av et spill. Hvis du liker skytespillene dine åpne og intelligente, har sans for litt dybde og kan kose deg med rollespill også, er dette spillet som skreddersydd for deg. Her får du utforske en fascinerende verden full av farer og belønninger. Men det er også en verden som kan gå fra koselig til livsfarlig på ett sekund, og hvor den trykkende stemningen kontinuerlig minner deg på akkurat det.
Call of Pripyat kan kanskje ikke skilte med filmatiske mellomsekvenser eller historie som river deg med fra start til mål (selv om den blir ganske intens mot slutten), men det har tusenvis av små og store historier som du kan skape selv, takket være friheten du får til å gjøre akkurat det du vil. Jeg er klar over at dette spillet aldri vil få den samme oppmerksomheten og skryten som årets stortitler fra de største utgiverne, men etter å ha brukt store deler av januar i Tsjernobyl-sonen kunne spillåret 2010 neppe fått en bedre start for min egen del.
STALKER: Call of Pripyat kommer i salg fredag 5. februar.
