For en gammel mann som meg kjennes det ikke ut som om det er så innmari lenge siden Mirror's Edge kom ut. Det er imidlertid snart åtte år siden det nyskapende spillet til DICE ble sluppet på PlayStation 3 og Xbox 360.
Der fikk vi stiftet bekjentskap med Faith, og vi fikk løpt, hoppet og rullet oss rundt på toppen av bygningene i en navnløs by satt til en dystopisk og totalitært samfunn.
Noe særlig mer enn det husker jeg ikke, for nettopp historiefortelling og figurbygging var ikke blant det første spillets største styrker.
Nyskapende og flott
Det var imidlertid ganske ulikt stort sett alt annet man hadde sett tidligere. Dette var et førstepersons actionspill nesten blottet for skyting, der bevegelse og «parkour» var spillets hovedutfordringer og spillmekanikk.
I Mirror's Edge Catalyst skal vi lære mer om Faith og hennes historie – hvorfor har hun blitt en såkalt «runner», og hvorfor står hun i opposisjon til de som holder på makten i City of Glass. Denne betatesten startet med at heltinnen slipper ut av fengsel, med en tidsfrist på to uker på å finne arbeid, hvis ikke ryker hun inn igjen.
Hun møtes av Icarus, en annen av spillets figurer, som sniker henne unna politiet og viser henne veien hjem til Noah, et kjent navn for alle som har spilt originalspillet. Icarus er forøvrig en av de mest irriterende spillfigurene jeg har sett på lenge. Teite solbriller, skinnvest med hette og pulsvarmere er ikke kult, og oppførselen hans er ikke akkurat noe å bli glad i den heller. Jeg håper han vokser utover i historien, for det blir ikke mye mer stereotypisk og ensporet enn dette.
Uansett tar det ikke lang tid før Faith atter en gang løper elegant og uredd over hustak høyt over bakken. Og det er nettopp her Mirror's Edge atter en gang er på sitt aller beste. Bevegelsesmønstre, synsvinkelen og stålkontrollen man har på figuren er rett og slett en fryd. Spesielt gøy er det når man treffer bra på hopp og forseringer gang etter gang, og man kjenner seg som verdens beste «runner».
Kontrollene er, for å bruke et flåsete uttrykk, enkle å lære, men vanskelig å mestre. Du har en knapp for bevegelser ned, og en annen for opp. Vil du skli under en hindring trykker du inn en knapp, vil du heller hoppe over trykker du på den andre. Løping skjer automatisk, og Faith har tydeligvis verdens beste kondisjon, for hun trenger aldri pause.
Kampsystemet er, heldigvis, forbedret sammenlignet med originalen. Det kuleste med det nye systemet er at du blir belønnet for å holde deg i bevegelse. Det er rett og slett innmari kult å hoppe fra en bygning til en annen, for så på vei ned lande et spark midt i planeten til en vakt som venter deg der nede, deretter fortsette videre og ta en rundspark på nestemann, løpe langs veggen og lande et nytt spark på den tredje vakten før du fortsetter videre på oppdraget ditt.
På sitt beste er Mirror's Edge fortsatt noe av det aller kuleste du kan spille, og det er sekvenser som dette som gjør at det blir sånn.
Øvelse gjør mester
Nytt i Catalyst er oppgraderingsmulighetene man har, som også utvider bevegelsesmønstre til Faith. Man får erfaringspoeng ved å gjøre oppdrag og andre ting, som igjen gir poeng man kan investere i talenttrær for bevegelse, kamp og utstyr. I løpet av betatesten fokuserte jeg mest på oppgraderinger som hjalp på løpingen, og det var gode tilskudd som hadde noe å si på opplevelsen.
City of Glass er en stor by, og i motsetning til forgjengeren er dette spillet en åpen verden. Du kan løpe hvor som helst, og du velger selv hvilke hoved- eller sideoppdrag du vil gjøre til enhver tid. Det er mye som er bra med dette, men også noe som trekker ned opplevelsen litt.
Det positive er at jeg fikk lyst til å utforske byen på egenhånd. Det å løpe rundt, snuble over et sideoppdrag eller en utfordring man har eller ikke har lyst til å gjøre er morsomt. Det negative er at kartet lider litt samme skjebne som flere av åpen verden-spillene gjør om dagen i at det overlesses av ikoner med ting man kan gjøre som spiller.
I tillegg til hoved- og sideoppdrag finner har man også oppdrag der man skal frakte noe fra A til B. Det finnes tidsutfordringer laget av både utviklerne og brukergenererte løp. I tillegg kan man plukke opp gjenstander rundt omkring i byen. Det blir litt i overkant, og mye av innholdet føles uviktig og unødvendig ut.
Det gjør også at fokuset på historien og tempoet daler veldig. Jeg er litt redd for at historien lider samme skjebne som i forgjengeren. Av det jeg har sett så langt er det litt for stivt, selvhøytidelig og stereotypisk til at historien skal sette nevneverdige spor.
Konklusjon
Mirror's Edge Catalyst ser lovende ut, men etter å ha testet ut betaen er jeg ikke helt beroliget.
Det å løpe rundt i en åpen by som Faith er en flott opplevelse. Kontrollen man har over figuren og perspektivet i spillet er fortsatt utrolig kult, og utviklerne i DICE får det til å fungerer utmerket.
De lager også et spill som ser og høres fantastisk bra ut. Grafikken er nydelig, og det å høre hvordan skoene høres ut på forskjellig underlag er imponerende. Teknisk sett er det ingenting å utsette på PC-versjonen, som kjørte smertefritt for meg gjennom hele betatesten.
Det som bekymrer meg er hvor lite fantasifullt de har laget åpen verden-spillet sitt. Du har alle de vanlige tingene alle andre spill i sjangeren har, og det tar bort litt av fokuset fra historie og figurbygging, noe også originalen manglet. Jeg håper de tar historien i en spennende og interessant retning, men utifra det jeg har sett så langt er jeg ikke imponert.
Uansett er det utrolig kult å spille et Mirror's Edge igjen, og det er veldig lite som slår følelsen av frihet og kontroll man har her.
Vi satte pris på forgjengeren:
Mirror's Edge er et spill du kommer til å både elske og hate »
