Det er lenge siden dere har hørt noe fra meg. Min innledende fascinasjon over den fantastiske verdenen Azeroth har gått over i knallhardt arbeid for alliansens sak. Når skyggene og ikke minst den ufyselige horden truer, må vi få gode menn og kvinner knipe tennene sammen og kjempe videre. De levende dødes inntog for noen måneder tilbake har gjort jobben vår hardere. Ektefeller og barn lever i konstant uvitenhet innenfor Stormwind, Ironforge og Darnassus' murer. Moralen til alliansens soldater blir lavere og lavere dag for dag, og desillusjonerte som vi er blitt, velger mange av de som ikke møter døden å desertere eller permittere seg.
Jeg har tatt et viktig valg. Ettersom ryktene tilsier at onde makter åpner den mørke portalen i midten av januar, og på så måte tillater trafikk inn og ut fra skumle Outlands, er det nå på tide å ta farvel med kjente og kjære.
Nok er nok
Jeg har andre mennesker, gnomer, alver og dverger rundt meg. Jeg ønsker å komme tilbake og være sammen med dem. Som i tiden før verden gikk av skaftet og ondskapen var over alt. Jeg har forårsaket nok smerte, kastet nok forbannelser og spredt alt for mye død og bedervelse. Det er på tide at en av Azeroths beste og mest aktede trollmenn legger staven og boken med trylleformularer på hyllen.
Ting har ikke vært det samme i det siste. Mange av mine venner og medsoldater, som jeg vokste opp med, er falne i kamp eller har trukket seg tilbake. Nye kommer stadig til, og jeg er overbevist om at de unge og ferske som jeg har lært opp, kommer til å skjøte jobben sin i raidene så vel som lauget like bra som jeg har gjort.
Til tross for at jeg nå skal vandre over til de hinsidige, kommer jeg alltid til å ha minnene i behold. Alt fra fallet til herren over Svartstein-fjellet, Nefarian, til fisking ved elvebanken i Goldshire eller det yrende folkelivet i Stormwinds handelsdistrikt. Min reise har vært lang, innholdsrik og ikke minst spennende.
Doneres til en god sak
Det er mye jeg kommer til å savne. De tydelig imponerte og ærefryktige blikkene i det jeg passerte Stormwinds gater på min høye hest, mine medsoldater i lauget, og ikke minst følelsen ved å beseire store og vanskelige monstre sammen med dem. Det er også ting jeg ikke kommer til å savne. En av dem er den evige krangelen og ropingen på Ventrilo, om Huntere som ikke skyter bedøvelsespil til rett tid, Warriorer som ikke klarer å kontrollere monstrene og Healere som ikke leger syke og sårede raskt nok.
De delene av mitt utstyr som er harmløst, skal selges og gullet doneres til de foreldreløse barna i Stormwind. Våpen og annet farlig utstyr skal destrueres, og Nexus-krystaller skal sammen med asken av meg spres fra toppen av demningen i Loch Modan.
Til mine kjente og kjære kollegaer, gode menn og kvinner av Alliansen, mine trofaste demoner Jhazgorg og Pagyap som har tjent meg vel: Lykke til videre – en trollmann ender sine dager og våre veier skilles her.
GLHF – Lenge leve Alliansen.
Far vel!
