South Park: The Stick of Truth ser ut til å bli den store vinneren blant våre skribenter i år. Samtlige på forrige side hadde dette humoristiske rollespillet på sin liste. Er du enig?
De tre siste som skal ut i år er Gøran, Andrine og Audun. Gøran er vår mobilspillekspert, så det blir spennende å se om hans liste bærer preg av det, eller om han til syvende og sist foretrekker spilling på større skjermer.
Gøran SOLBAKKENS favoritter:
Dark Souls II
Årets ubestridte ener. Dark Souls II tok alt som var riktig med eneren, forbedret og finpusset og endte opp med et spill som er nesten perfekt.
Det er få spill som får meg så klam i hendene, og som får meg så nær bristepunktet som Dark Souls II. Her holdes du overhodet ikke i hånden, og selv den enkleste fiendene kan knekke deg om du ikke passer på.
Kampsystemet er balansert og godt. Dør du kan du ikke skylde på noen andre enn deg selv, og at du rullet til venstre når du skulle rullet til høyre. Variasjonen på fiender, og spesielt sjefskampene er enormt bra.
Samtidig skjønner jeg at dette ikke er et spill for alle. Jeg mistenker vel egentlig at det i all hovedsak er et spill du enten elsker eller hater. Hvis du ikke likte eneren, så liker du helt klart ikke toeren.
For meg er dette den ultimate spillopplevelsen i år, og jeg gleder meg som en unge til Bloodborne.
Dragon Age: Inquisition
Bioware reiser seg etter et dårlig spill nummer to i serien. Gjensynet med Thedas er flott, og Inquisition gir oss en meget god blanding av de to foregående spillene.
Jeg er fortsatt ikke ferdig med historien i spillet, men det er også til dels fordi jeg har brukt utallige timer på alt det andre innholdet som finnes. Dialogene man har med alle slags figurer i spillet er velskrevet, rollefigurene er interessante og varierte, og tempoet og flyt i historien er god.
Bioware har også funnet en grei balanse i kampsystemet sitt, selv om jeg skulle ønske det var litt mer valgmuligheter for å bestemme taktikk for den kunstige intelligensen. Dette er en av de få tingene jeg ikke liker med Inquisition, men som på ingen måte ødelegger.
Dragon Age: Inquisition er årets nest beste spill for meg, og et spill jeg kommer til å kose meg med både i romjulen og langt ut på nyåret.
Bayonetta 2
Uten tvil det mest adrenalinfylte, kaotiske og over-toppen-spillet i hele år. Den Wii U-eksklusive oppfølgeren til originalen som kom for fire år siden har vært etterlengtet, og er et fantastisk og voksent alternativ til alle de andre Nintendo-eksklusive spillene som har kommet i år.
Atter en gang er det Platinum Games som står bak utviklingen, og de har bygget videre på og forbedret kampsystemet fra eneren. Det starter i et enormt tempo, og bremser ikke før siste boss er nedkjempet.
Alt foregår i tredjepersons perspektiv, og litt av moroa i spillet er den store friheten man har til å velge sin egen spillestil. Du kan bytte til en rekke ulike typer våpen, alt etter hva du foretrekker selv, og gjenspille nivåer i jakten på høyere poengsum. Det er rett og slett en deilig følelse å se platinum-pokalen komme når du har kjempet deg gjennom et heseblesende nivå.
Bayonetta 2 er herlig kaotisk og et uhyre godt actionspill.
Middle-Earth: Shadow of Mordor
Kanskje ikke det aller mest omtalte spillet før det kom, men du verden for en mottagelse det har fått. Et lisensiert spill satt til Tolkiens verden som holder en så høy kvalitet var det ikke veldig mange som trodde på forhånd.
Og mye av æren for den gode mottagelsen, og det som virkelig skiller Shadow of Mordor fra andre sandkassespill, er «Nemesis-systemet». Dette er en nyskapning som gir en helt annen dynamikk til fiendene man hele tiden moser ned, og som gir spillet en helt ny dybde.
Det at man kan velge sine mål, og se hvilken effekt det har på maktsystemet og rangstigen hos orkene. Hvis man for eksempel tar livet av en «Warchief» så står den plassen tom fram til en ny ork tar plassen. Det er hele tiden interne kamper orkene imellom, og det er alltid gøy å se hvordan ting utspiller seg.
I tillegg til dette har spillet et godt kampsystem der det blander magi og sverdslåssing på en god måte. Tenk Batman, men med sverd og mer blod.
Et av årets aller beste sandkassespill, og med en nyskapning jeg håper vi får se mer av i fremtiden.
Hearthstone: Heroes of Warcraft
Det kjennes egentlig ut som om kortspillet til Blizzard har vært ute lenger enn bare det siste året. Dette skyldes nok at det hadde en lengre betatest, samt at jeg har spilt det i altfor mange timer allerede.
Jeg er fortsatt ikke en veldig god Heartstone-spiller, men jeg har det veldig gøy på mitt nivå. Det at spillet finnes på nettbrett har gjort at jeg enkelt kan slenge meg ned å spille en kamp eller to hvor som helst, uten å måtte sette meg foran PC-en.
I motsetning til mange andre kortsamlerspill jeg har testet har Blizzard greid å finne en meget god balanse mellom lett å lære og kompleksitet. Hvem som helst greier å sette seg ned å spille en kamp, samtidig som det er mer enn nok taktikk og ulike kort til at de beste uten tvil vil være best.
Hearthstone er et av spillene jeg har brukt mest tid på i år, og jeg har ikke angret på et eneste sekund.
Andrine V. FANGBERGETs favoritter:
Final Fantasy X/X-2 HD Remastered
Det er litt rart å tenke på at det nå er 12 år siden Final Fantasy X ble utgitt i Europa for første gang. Dette var faktisk den andre opplevelsen min med Final Fantasy-serien, og har nå blitt en av mine favoritter i serien. Derfor er det helt naturlig at denne oppussede utgaven lander på topp av lista mi i år.
Den nye utgaven byr selvfølgelig på litt bedre grafikk, men det som imponerte meg mest er at store deler av musikken har blitt spilt inn på nytt og høres enda finere ut enn før. For meg er det definitivt FFX som er stjerna i denne pakka, og som etter min mening har mest å by på. Likevel er FFX-2 verdt å spille fordi det har et fengende kampsystem.
Jeg fikk mye glede av å boltre meg i Spira igjen, og utforske ting jeg ikke nødvendigvis brukte tid på første gang jeg skaffet meg spillet.
South Park: The Stick of Truth
Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til at det skulle lages et spill basert på South Park. Jeg har lenge vært fan av serien, egentlig siden før jeg var gammel nok til å forstå helt hvor morsomt det faktisk er. Heldigvis hadde jeg ingen grunn til å være skeptisk, for dette var både hysterisk morsomt og gøy å spille.
Premisset her er at gutta i South Park lager en fantasiverden hvor de kjemper mot hverandre som mennesker og alver. I kampene brukes det et enkelt turbasert system basert i stor grad på timing, og det gjør jobben. Det er jo tross alt prompehumoren og de politisk ukorrekte vitsene som er stjerna her, og de får den plassen de trenger.
Faktisk var hele opplevelsen litt som å spille en drøy 14 timer lang episode av South Park på speed, og det er akkurat slik det bør være!
Destiny
Jeg har gledet meg lenge til å få kloa i Destiny, og forhåpningene var store etter alle de flotte videoene som ble vist lenge i forkant av utgivelsen. Jeg spilte det fra sin spede begynnelse i alpha, og fikk smaken av det store verdensrom.
Da det endelig ble utgitt var kritikerne litt skuffet. Jeg måtte også si meg enig i at historien, stemmeskuespillet og oppdragene man skulle utføre definitivt kunne ha vært bedre. Likevel klarte jeg ikke slutte å spille, jeg ble hekta. Mekanikkene i spillet sitter som støpt, og letingen etter nytt og bedre utstyr blir fort altoppslukende.
Nytt innhold ruller ut med jevne mellomrom, og diverse oppdateringer har tatt publikums kommentarer i betraktning for å gjøre opplevelsen bedre. Dette var et ambisiøst prosjekt som kanskje ble gitt ut litt for tidlig, men jeg har troen på at dette er et spill som vil utvikle seg videre og fenge meg i lang tid fremover.
Far Cry 4
Denne serien hadde jeg veldig lite erfaring med, så dette spillet var en positiv overraskelse for meg. Jeg er veldig glad i spill hvor jeg får stor frihet og enorme områder å utforske, så det var ikke så rart at dette falt i smak.
Kyrat har nemlig enormt mye å by på for eventyrlystne sjeler. Så jeg noe interessant i horisonten var det bare å løpe, fly eller kjøre dit og se hvilke hemmeligheter jeg kunne oppdage. Ble jeg lei av å løpe rundt uten mål og mening, kunne jeg begi meg ut på en rekke ulike oppdrag. Dette kunne være alt fra jakting til billøp. Hvis dette ble for kjedelig kunne jeg dra til Shangri-La, en dopfremkalt fantasiverden full av demoner.
Historien var kanskje ikke den mest minneverdige i år, men det hadde lite å si når det var så moro å spore av og dra på egne eventyr i stedet.
Child of Light
Det som i utgangspunktet vekket interessen min for Child of Light var det vakre og unike utseendet. Med sitt maleriske uttrykk, duse farger og detaljerte bakgrunner er dette virkelig en fryd for øyet. Det er hele tiden noe som skjer både i forgrunnen og bakgrunnen mens man beveger seg rundt, og det gir en levende og dynamisk opplevelse.
I tillegg har det et interessant turbasert kampsystem som er enkelt å sette seg inn i, men dypt nok til å utfordre meg både når det gjaldt timing og planlegging. Utenom kampene fungerer det som et plattformspill med enkel gåteløsning.
Historien er ikke spesielt original med ei ung jente som blir syk og drømmer seg bort til en fantasiverden som invaderes av onde skapninger hun må bekjempe. Likevel ble jeg sjarmert av utseendet, kampsystemet og de andre mekanikkene som ga meg en underholdende og annerledes spillopplevelse.
Audun RODEMs favoritter:
Shovel Knight
Det var kun ett spill i år som fikk meg til å trosse sommervarmen, trekke for gardinene og benke meg ned for spillmoro. Shovel Knight, signert Yacht Club Games, lykkes mer enn noen andre spill i år å perfeksjonere den mye prøvde «hærmætti-1980»-estetikken som så ofte virker mer som en måte å sko seg på folks gode minner om fordums tid, og maktet samtidig å pøse ut et spill som føles bedre enn de fleste gamle Nintendo-klassikerne.
Støpt i Mega Man-formen, med en rekke drotter som må nedkjempes bak hvert brett, blandet med den snodige, men effektive måten å bruke en spade som et våpen, ble denne sideskrolleren forferdelig lett å like, på tross av høy vanskelighetsgrad. Svøpt inn i chiptune-musikk, med en flott humor, ble dette det spillet jeg minnes best i 2014.
Hearthstone: Heroes of Warcraft
Egentlig kastet jeg meg på Hearthstone-bølgen rimelig sent. Etter å ha skrevet en kjapp sniktitt på samlekortspillet i fjor høst, la jeg det litt på hylla. Det var først da jeg igjen fikk tilgang til en iPad i høst at interessen blomstret igjen for fullt.
Hearthstone er nemlig et glimrende tablet-spill, og det kunne ikke falle meg inn å spille det noe annet sted. Litt søvnvansker? Da er det bare å ta en Arena-kamp i senga. Har t-banen stoppet mellom Grønland og Jernbanetorget? En kamp rekker du greit før vognen suser videre. Sløv på sofaen etter en lang arbeidsdag? Legg deg på rygg og åpne et par kortpakker – men pass på så tableten ikke deiser i trynet ditt når du får den Legendary-en du har lengtet etter.
Med en slags findestillering av Magic-konseptet, og et gjennompolert utseende som Blizzard er kjent for, er Hearthstone lett blant årets beste spill.
Danganronpa: Trigger Happy Havoc
The Hunger Games er for pyser. Se for deg at du ble stengt inne på en skole med om lag et dusin andre elever, og den eneste måten å komme seg ut av helvetet på var å drepe en av de andre – uten å bli tatt for det i den påfølgende etterforskningen. Og blir du tatt blir du avlivet på vis som ville ha fått Saw-skurken til å felle en tåre i respekt.
Joda, Danganronpa: Trigger Happy Havoc skilter med en del anime-troper som tidvis er vanskelig å svelge. Som med sjangeren generelt er det ikke gjort noe forsøk på subtilitet i karakterene – alt av info fores inn med sølvskje, slik at du skal forstå akkurat hvilke motiver som ligger bak hvert mord etter at du har fakket den skyldige. Men som en stor Phoenix Wright-fan gir Danganronpa meg mer av det rettssakhysteriet og de ekstreme figurene som jeg elsker.
Wolfenstein: The New Order
På mange måter oppsummerer Wolfenstein: The New Order noe av det spillmediet sliter med. Dette er et spill som forsøker å ha gravitas, men som ikke klarer å kaste fra seg sine tenåringsrøtter fra Wolfenstein 3D-tiden. Spillet prøver å gå balansegangen mellom å være en slags Inglorius Basterds, Rambo og Schindlers Liste, noe som selvfølgelig er ytterst vanskelig. Spillet virker dradd mellom fordums tid og mer morderne spill som forlanger å bli tatt seriøst.
Så er det også et av årets beste skytespill, nettopp fordi det ikke greier å bestemme seg for om det vil være nytt eller gammelt. Nivådesignet løsriver seg delvis fra berg-og-dal-bane-greia til de moderne skytespillene, med mer interessante områder og vekslende intensitet. Våpenfølelsen og -utvalgt er glimrende. Et helsesystem vi ikke har sett på denne siden av Half-Life 2, runder av pakka. Wolfenstein: The New Order sliter litt med imaget, men er nettopp derfor så uhorvelig spennende.
Donkey Kong Country: Tropical Freeze
Man mister den barndommelige spillfølelsen når man blir eldre. Når man stadig forstår mer og mer om hvordan spill blir laget, hva som er mulig og ikke mulig, avgrenser det rommet for fantasi som spill kan gi. Og ikke minst blir man flinkere til favorittspillene sine, og lærer seg teknikker for å komme seg gjennom de vanskeligste partiene.
Donkey Kong Country: Tropical Freeze drar meg tilbake til nittitallet, nettopp fordi det er et plattformspill som er uhorvelig vanskelig. Det gir meg tilbake den følelsen av å mestre et plattformspill som jeg har savnet siden Donky Kong Country 2: Diddy's Kong Quest på Super Nintendo. Brettdesignet er fortreffelig og spenningskurven gjør at det sjelden er et kjedelig punkt (bortsett fra de alltid håpløse svømmebrettene, selvfølgelig). Utvikler Retro Games lever opp til navnet sitt med å nettopp skape et spill som ikke nødvendigvis er gammelt, men som vekker til live 20 år gamle følelser.
