Den årlige spillkåringen på Gamer.no har ofte et storspillpreg. Det kan ganske enkelt forklares med at det er flere som spiller de største lanseringene hvert år, som igjen resulterer i flere stemmer.
Her er årets spill på Gamer.no »
Her er lesernes favorittspill fra 2024 »
Derfor velger vi også å publisere en artikkel med skribentenes personlige favoritter. Her får de mindre spillene sjansen til å skinne, samtidig som dere lesere får et inntrykk av den varierte spillsmaken man faktisk finner her på bruket.
I år har fire medlemmer av redaksjonen – Espen, Jørgen, Øystein og Andreas – delt sine fem beste spillopplevelser fra 2024.
Espen Jansen
Prince of Persia: The Lost Crown
The Lost Crown finner på ingen måte opp «metroidvania»-hjulet på nytt, men klarer likevel å være et fremragende, friskt innslag i den årelange Prince of Persia-serien. Her kombinerer utviklerne fartsfylt parkour og slåssing fra tidligere spill i serien med utforskning og gåteløsning vi kjenner godt fra spill som Hollow Knight og Ori and the Blind Forest.
Det skader heller ikke at spillet har en utypisk engasjerende historie, med flere interessante vendinger innen eventyrets slutt. Her utsettes man for trøblete tidsreiser, komplekse komplott og eldgammel arvestrid i hjertet av et historisk imponerende fantasy-rike.
Når man i tillegg serveres en eksepsjonelt visuell stil, unike evner og en verden det er virkelig, virkelig spennende å utforske, får man et spill som griper tak og nekter å gi slipp før du har sett nær sagt alt det har å by på.
Flock
I et år som er uvanlig fattig på tradisjonelle Pokémon-utgivelser, fungerer Flock som en merkelig, men likefremt engasjerende substitutt. Her inntar man rollen som ung og lovende zoolog, i et lekent univers som er fylt med rare, fjærkledde, slimete, langstrakte og lyssky skapninger.
Din jobb er å finne, studere og navngi disse besynderlige vesenene, og spillet gjør en fremragende jobb med å ramme inn eventyret i enkle mekanikker, morsom dialog og et helt unikt lydbilde. Særlig sistnevnte gjør mye for at spillet fungerer så godt som det det gjør.
Flock er rett og slett bare en utrolig givende opplevelse. Avslappende og behagelig meditasjon det ene øyeblikket, merkelig og abstrakt robinsonade i det neste, før man like etter dykker dypt inn mørke skoger og avsidesliggende ruiner for å lete etter den neste store oppdagelsen. Forfriskende!
Tekken 8
Min forkjærlighet til slåssespill slo ut i full blomst da jeg oppdaget Tekken 7 i 2017. Siden har serien vært min klare favoritt i sjangeren, og Tekken 8 er en nær sagt perfekt videreføring av alt det som gjorde forgjengeren så bra.
Spillet bruker grafikk, effekter og lyddesign for alt det er verdt, og byr på en audiovisuell opplevelse med en helt spesiell slagkraft. Faktisk vil jeg si at nær sagt alt spillet gjør har en særegen barskhet over seg, enten det er de mange hardtslående figurene, det nye «Heat»-systemet eller historien, som er seriens desidert beste.
Det beste er selvfølgelig det å kaste seg i nevekamp med kjente og kjære på samme skjerm, og her leverer Tekken 8 nøyaktig det man er ute etter.
Avslutningsvis er jeg også nødt til å nevne musikken i spillet, som med sin tekno-jazz-rock-fusjon utvilsomt hører hjemme blant årets beste lydspor.
Farewell North
Farewell North er ikke det mest raffinerte spillet fra 2024 – stilen er enkel, styringen direkte svak på flere områder og universet er i overkant kantete – men likevel er det utvilsomt blant årets fineste og mest givende eventyr.
Det er rett og slett en unikt vakker opplevelse, hvor man ikke bare utforsker et vakkert øyrike nord for Skottland, men også får dykke dypt ned i en rekke aspekter ved det å være menneske og det å ha kjæledyr.
Farewell North handler om lengsel, savn og kjærlighet, men klarer å unngå å bli for sippete å gi de vonde følelsene et skjær av skjønnhet. Glede og mestring dukker også opp flere ganger underveis, og spillets bruk av farger – som gradvis fyller inn det som innledningsvis er et grått og tungt univers – er helt enestående.
Krydr det hele med poetisk gjenklang og ulidelig vakker musikk, og det er umulig å ikke bli bergtatt.
Marvel Rivals
Det blir alltid kniving om den siste plassen på lista mi, og 2024 er intet unntak. Tankene mine har vært innom alt fra Stellar Blade og Neva, til Banishers: Ghosts of New Eden og Astro Bot. Men så kom det brått en overraskelse helt på tampen av året: Marvel Rivals.
Dette fargesterke skytespillet er farlig likt Overwatch på flere punkter, men all den tid Overwatch er et av mine absolutte favorittspill – og noe jeg fortsatt bruker mye tid på – er dette likevel ikke utelukkende negativt.
Når man først kommer inn i det, er Marvel Rivals lettspilt, fartsfylt og skikkelig, skikkelig underholdende. Til syvende og sist er det likevel de mange unike figurene som stjeler showet: Hver kamp er en mulighet til å leke seg som en ny råtass; få til en spenstig kombo; eller aktivere et unikt team-up-angrep med vennegjengen.
Jørgen Bordal Andersen
Astro Bot
Helt siden jeg først lot meg sjarmere av Astro’s Playroom i 2020 har jeg ønsket meg mer fra de søte PlayStation-robotene, og i år fikk jeg akkurat som bestilt. Astro Bot er en videreføring av alt som gjorde Astro’s Playroom bra, forlenget til et fullengde-spill. Jeg kan ikke huske et eneste brett hvor jeg kjedet meg, og variasjonen i nivådesign, fargebruk, stilige evner og sjefskamper gjør det til et nydelig og minneverdig plattformspill. Egentlig er det nesten bare Nintendo selv som har laget så gode plattformspill i nyere tid, så det er gøy å se et helt annet studio levere på samme nivå.
Det er kjempegøy å samle på robotversjonene av alle de forskjellige figurene fra PlayStations historie, og hele spillet føles som en feiring av alle de viktige spillene som har fått Sony dit de er i dag. Det var en fantastisk fin overraskelse å få et nytt, påkostet og ordentlig morsomt 3D-plattformspill i 2024. Jeg håper Sony ser mottagelsen dette spillet har fått og tar hintet - for det er fortsatt en plass til spill som dette.
Tekken 8
Jeg er egentlig ikke noen slåssespillfantast, men Tekken er faktisk en av spillseriene som har vært med meg lengst. Siden PlayStation 1-spillene har jeg kjøpt hvert eneste innslag, banket opp venner og familie i noen timer, og egentlig aldri prøvd å lære meg å bli bedre, i motsetning til folk som faktisk spiller slåssespill. Det er fargesprakende, actionfylte kamper med noen skikkelig urealistiske muskelbunter i hovedrollen, og jeg har alltid hatt det veldig mye moro med serien.
Selv om jeg fortsatt er en amatør i Tekken 8 også, så må jeg si at det var noe spesielt med årets utgave. Hvert slag og spark føles som at det treffer med et enda mer tilfredsstillende trøkk enn før. Med tanke på hvor bra styringen satt i Tekken 7 trodde jeg ikke det skulle bli så mye forbedring. Men Tekken 8 føles for meg som et av de mest velspillende, morsomme og tilfredsstillende slåssespillene noensinne, og hvis jeg får tiden til det en gang kan det faktisk hende at jeg kommer til å prøve å lære meg det skikkelig en gang. Historiemodusen i spillet var forsåvidt bare tull, men det var i hvert fall en del å gjøre i spillet når man ikke hadde noen å spille i mot. Alt i alt, et skikkelig kult slåssespill som jeg kommer til å fortsette å spille.
Final Fantasy VII: Rebirth
Den første delen av Final Fantasy VII-nyversjonen var min introduksjon til Final Fantasy VII-universet da det kom ut, og jeg falt pladask første gangen jeg spilte gjennom det i 2020. Siden det har jeg brukt mye tid til å sette meg inn i originalversjonen og mesteparten av sidematerialet som utgjør det overordnede Final Fantasy VII-universet. Jeg har blitt en stor tilhenger av rollefigurene, universet og historien siden det forrige spillet kom, så denne gangen var jeg like spent som de eldre tilhengerne på å se neste del av gjenfortellingen.
Jeg hadde med andre ord skyhøye forventninger til Final Fantasy VII: Rebirth, men selv de forventningene ble overgått. Det er ambisiøst, følelsesladet og spennende, og historien er like aktuell nå som den var i 1997. Områdene er så pepret med innhold og minispill at det nesten er rart at utviklingen ikke tok lengre enn snaue 4 år, men jeg kjedet meg faktisk ikke selv om jeg spilte gjennom mesteparten av sideinnholdet. For meg var dette en av de sterkeste spillopplevelsene jeg har hatt, og som helhet er det et mye sterkere spill enn Remake var. Den satt så godt at det faktisk nesten ikke har noe å si hvordan historien lander i det tredje spillet, Rebirth leverte allerede det jeg trengte.
Silent Hill 2
Jeg hadde bare overflatekjennskap til Silent Hill 2 før jeg satte meg ned med nyversjonen for å anmelde den i høst, men det viste seg å bli en knakende god spillopplevelse, og det beste skrekkspillet jeg spilte i år. Riktignok var jeg en av få anmeldere som fant ganske mye jeg likte med Bloober Teams forrige spill, The Medium, men selv jeg ble overrasket over hvor godt de traff blinken med denne nyversjonen.
Først og fremst er det et fryktelig skummelt skrekkspill, og skrekken blir bare verre jo lengre ut man kommer. I tillegg gir de psykologiske temaene i historiefortellingen hele spillet en tyngde som man ikke finner hos andre spill som har vært inspirert av Silent Hill-serien. Mye av det som gjør spillet bra kan man selvfølgelig takke Konami og originalen for, men jeg syns Bloober Team fortjener mye skryt for hvor godt det fanger essensen av Silent Hill 2. Det var på ingen måte en selvfølge at denne versjonen skulle fungere så bra som den gjorde, og jeg er veldig glad for at den gjorde det.
Elden Ring: Shadow of the Erdtree
Jeg fikk ikke spilt så mye nytt i år som jeg hadde håpet, og en stor del av av skylda velger jeg å legge på den fantastiske utvidelsen til Elden Ring som dukket opp i sommer. Shadow of the Erdtree la til alt jeg trengte for å få mer ut av Elden Ring - nye sjefskamper, store områder og en ny, interessant sidehistorie. Jeg fant flere nye favorittvåpen, og brukte mange gjennomspillinger på å prøve dem ut. De mest spektakulære sjefskampene i utvidelsen får faktisk alt i grunnspillet til å blekne i forhold, og det visuelle designet på områdene er noe av det bedre From Software har levert. Elden Ring var allerede en stor favoritt her i huset, men med Shadow of the Erdtree fikk hele spillet enda en fjær i hatten.
Med unntak av Final Fantasy VII: Rebirth var det ingen andre spill jeg fikk spilt like mye som Shadow of the Erdtree i år, som jeg syns er ganske spenstig for en utvidelse. Men de timene var så givende og underholdende at det ville vært feil for meg å ikke trekke frem spillet på min toppliste.
Øystein Furevik
Senua's Saga: Hellblade II
Det var litt skuffande å sjå reaksjonane på Hellblade II då det endeleg var ute blant folk. «Ein gåsimulator» var det mange som kalla det, og vi som gav det høge poengsummar har blitt kalla litt av kvart, som om det fekk gode skussmål på trass.
Det er godt mogleg ein blir litt blasert av å spele så mange spel som eg gjer i løpet av eit år, men om det er ein ting eg set pris på, er det spel som gjer noko anna. Spel som vågar å utfordre rammene for kva eit spel er. Spel som ikkje bryr seg om kva akkurat du måtte meine eit spel er. Spel laga av folk med full kunstnarisk fridom.
Ja, det er mykje vandring i Hellblade 2, men spelet fortel ei historie utan stopp frå du startar til du sluttar. Det er det som er styrka til dette spelet. Korleis det fortel ei historie, og korleis du alltid er midt i den. Spelet gir deg ikkje så mykje eit kampsystem, som kjensla av å vere i ein kaotisk og forvirrande kamp. Mest av alt fortel det ei flott historie, med fantastisk skodespel, og oppleving eg seint vil gløyme.
Visions of Mana
Eg har vore Mana-fan sidan Secret of Mana landa i heimen ein gong på 90-talet. Det er ein serie som alltid har loge mit hjarte nære, sjølv om det har vore svært mykje opp og ned i kvalitet, med ein haug snodige spel i ein like stor haug ulike sjangrar.
Visisons of Mana er på sett og vis det første skikkelege Mana-spelet i serien sidan 90-talet, og det gjer nesten alt riktig. Det er sjarmerande og vakkert, med leiken og melodisk musikk som det perfekte bakteppe. Historia er verken avansert ellert frykteleg viktig, men den gir oss ein god grunn til å farte rundt i ei herleg variert verd.
Det aller viktigaste er uansett kor moro det er å spele, og det er der Visions of Mana er på sitt beste. Det er eit spel som har spelaren i fokus heile tida. Områda er store, men ikkje så massive at ein blir lei, det er fullt av ting å sjå, gjere og finne, og kampane er varierte og artige. Visions of Mana gav meg akkurat det eg håpa på, og ein av mine absolutte favorittar dette året.
Granblue Fantasy: Relink
Eg har venta så lenge på Granblue Fantasy: Relink at eg nesten trudde det aldri skulle dukke opp. Dette var lenge sagt å skulle vere ei slags ny, stor satsing på japanske rollespel, og på eitt tidspunkt av Platinum Games involvert i utviklinga.
I år kom det endeleg ut, og for eit friskt pust dette er. Det er eit spel med eit lett forståeleg, men likevel komplekst kampsystem som heile tida forar deg med nye ting, sidan du kan byte inn og ut krigarar som du vil frå eit ganske så stort utval. Kampane er stor moro, og byr på ein intens action som er like moro å sjå på som å spele.
Ved sidan av dette vinn spelet stort på å ha eit glimrande fokus på to ting samtidig. Granblu Fantasy: Relink byr på ein kampanje som er godt regissert, spanande og berre vil ta deg ein stad mellom 10 og 20 timar. Etter det kan du likevel halde fram med oppdrag etter oppdrag i ein Monster Hunter-inspirert oppdragsstruktur. Alt medan du høyrer på det som etter mitt syn utan tvil er årets aller beste lydspor.
Warhammer 40.000: Space Marine II
For nokre år sidan vitsa vi om karikaturen «bald space marine», men dei siste åra har eg sakna den. Eg vaks opp på actionfilmar med Arnold, Bruce, Sylvester, og teikneseriar som Conan og anna moro merka med «teikneserier for voksne». Eg saknar noko macho, eg saknar testosteron, eg saknar det Space Marine II viste meg det framleis er mogleg å få.
Med Space Marine II fekk eg akkurat det. Dette er eit spel der barske menn gjer barske ting. Alt handlar om krig, siger, og korleis ein skal seie ting på barskast mogleg måte. Det skjer i eit alternativ univers ingen prøvar å gjere om til ein refleksjon av vårt eige, og der all politikk er heilt grusam, fordi verda er grusam.
Har du vore innom Warhammer 40k-nokon gong veit du det er ganske så brutalt, og det er det vi får her. kjapt, underhaldande eventyr der du brutaliserer fienden på den mest blodege måten du kan. Saber Interactive overgjekk det første spelet med Space Marine II, og om dei kan halde fram med å levere slike kvalitetsprodukt, har dei ei lys framtid i vente.
Fantasian: Neo Dimension
På tampen av året kom noko heilt spesielt. Godt mogleg det siste rollespelet frå duoen Hironobu Sakaguchi og Nobuo Uematsu, legender i japansk spelindustri, og instrumentale for at Final Fantasy-sjangeren blei det den er.
Fantasian: Neo Dimension er ein litt oppussa og forbetra versjon av spelet Fantasian som kom eksklusivt til Apple Arcade for nokre år sidan. Det er eit erketradisjonelt japansk rollespel, med ei fantasifull verd, spanande kampar, ein hovudperson som hugsar ingenting, og den nostalgiske musikken til Uematsu som eit varmt pledd over skuldrane.
Om du saknar korleis spel var laga på PlayStation er dette for deg. I staden for prerendra bakgrunnar har utviklarane bygd fysiske diorama dei så har fotografert og dandert med digitale element. Resultatet er noko heilt spesielt, og når eg spelar det sit eg igjen med ei kjensle eg ikkje har hatt sidan eg spelte PlayStation-rollespela for første gong.
Andreas Klebo-Espe
Lorelei and the Laser Eyes
Omtrent midtveis i 2024 gikk det mye snakk om Lorelei and the Laser Eyes. Flere stemmer jeg ofte setter min lit til når det kommer til spill anbefalte opplevelsen, men travle tider gjorde at jeg aldri fikk satt meg skikkelig inn i hva det faktisk var.
Det endret seg i romjula, da jeg omsider satt meg ned for å finne ut mer om disse laserøynene. Jeg falt pladask med én gang.
Det er noe med gåter og puslespill som trekker meg inn, og det er akkurat det man får servert i Lorelei and the Laser Eyes. Her plasseres man utenfor et låst hotell i en europeisk skog med kun en instruks om å møte opp. Vær så god. Finn ut av ting.
Spillet er mystisk, det er magisk og det krever akkurat nok hjernekapasitet til at jeg henger med i svingene. Jo, da. Jeg satt meg fast et par ganger, men aldri lenge nok til at iveren gled over i frustrasjon, og gliset om munnen holdt seg hele veien til mål og enda litt til.
Hades II
Da Supergiant Games slapp Hades II i «early access» tidligere i år, tok det akkurat tre sekunder fra lanseringen til spillet lå i Steam-biblioteket mitt. Det er ikke ofte jeg er så rask på avtrekkeren når det kommer til spillkjøp – spesielt i «early access» – men her var det ingen tvil.
Den actionfylte roguelike-opplevelsen bygger videre på det knallgode Hades fra 2018, og så godt som alt av endringer var som midt i blinken for meg. Det utvidede kampsystemet, kjappere bevegelser, råstilige våpen. Helt perfekt.
Sleng på måten spillets kule historie fortelles i små drypp, de herlige figurene og det mesterlige stemmeskuespillet. Det var neimen ikke lett å legge fra meg Hades II, men nå har jeg altså gjort det i påvente av en endelig lansering som jeg håper ikke er så altfor langt unna.
Diablo IV: Vessel of Hatred
Jeg plukket opp Diablo IV for første gang i år, og førsteinntrykket var skikkelig labert.
Mine første dager med rollespillet bar nemlig preg av mye død, mens «hjelpsomme» kompiser forsøkte å trekke meg gjennom beinharde grotter for å løfte meg raskere opp til maksnivå. Jeg kom meg til toppen og var egentlig klar for å legge fra meg hele greia, men så kom Vessel of Hatred ut.
Da hele vennegjengen startet med blanke ark, og jeg ikke bare var en sinkefisk, ble opplevelsen langt mer fornøyelig. Kampanjen er grei – i hvert fall frem til siste akt – og den nye Spiritborn-klassen er artig å pusle med.
Diablo IV er likevel et spill jeg neppe ville brukt mye tid på alene. Grunnen til at det dukker opp på denne lista er i hovedsak knyttet til det sosiale aspektet, og de gode stundene jeg hadde med venner.
The Planet Crafter
Når vi snakker om spill som egentlig bare er sånn halvveis kvalitetsmessig, men artige i godt lag …
The Planet Crafter dukket litt uventet opp på radaren min i april. En kamerat hadde prøvd seg litt frem med det, og etter gode opplevelser med for eksempel The Forest, Grounded og diverse annet bestemte vi oss for at tiden var inne for et nytt overlevelsesspill.
Spillet handler om å gjenopprette liv på en død planet. Akkurat hvorfor skjønte vi aldri helt, men det å se tall som går oppover var insentiv nok til å kaste seg rundt for å etablere en atmosfære, skape plante- og dyreliv og alt annet som skulle til.
Moroa varte bare i en uke, og minnene jeg sitter igjen med handler stort sett om da ting gikk galt eller de gangene vi forsøkte å ødelegge for hverandre. Det er likevel minner, som jeg tar meg videre til vi finner vårt neste overlevelsesspill.
Deadlock
Hverken MOBA eller Hero Shooter er sjangere for meg. Det er noe med den overveldende mengden informasjon som må bearbeides før man i det hele tatt kan forsøke å være effektiv som har skremt meg bort fra alt fra Dota2 til Overwatch.
Kombinasjonen mellom de to viser det seg imidlertid at jeg liker. Av en eller annen grunn.
Deadlock ble nemlig det store spillet for meg gjennom august og september. Tredjepersonsskytingen, figurene, kampen om lanes og viktigheten av lagarbeid. Alt var rett og slett moro.
Kvalitetsstempelet som følger med Valve-spill hjalp selvfølgelig på. I tillegg var vennelista til stadighet stappfull av folk som spilte, så det var alltid noen jeg kunne henge meg på. Makroer og utviklerens nøling med å straffe juksemakere satte etter hvert en stopper for gleden, men Deadlock er nok et spill jeg vil komme tilbake til.
