Postapokalypsen er et populært tema for mange spill, og de fleste av dem er enige om at etter verdens ende vanker det brunsvidde landskaper og raserte bygninger befolket av mutanter. Enkelte titler drister seg kanskje til noe litt mer originalt, men for det meste har vi god peil på hvordan vår verden blir etter bombene smeller.
Fragile Dreams: Farewell Ruins of the Moon foregår i en fremtid hvor verden ikke akkurat er ødelagt. «Forlatt» er er et bedre ord for hva som har skjedd. Menneskeheten har rett og slett forsvunnet og etterlatt seg tomme sivilisasjoner som sakte, men sikkert gjenerobres av naturen.
Mutters alene?
I et gammelt observatorie i Japan bor guttungen Seto. For kort tid siden begravde han den gamle mannen han bodde sammen med, og såvidt han vet er han nå det siste gjenlevende mennesket i verden. Oldingen etterlot ham et brev hvor han forteller om et kolossalt tårn som ligger langt øst for observatoriet. Kanskje det finnes mennesker der? På veien mot tårnet møter Seto plutselig ei jente, men hun løper sin vei så fort hun får øye på ham. Livredd for å være alene igjen følger Seto etter henne gjennom ruinene av det som en gang var en travel forstad. Målet ditt er ganske enkelt å finne jenta og en vei til tårnet som lokker i det fjerne.
Fragile Dreams har et flott utgangspunkt og konsept for sin historie, men dessverre skorter det på gjennomføringen. Det virker som spillet prøver å ta opp tema som kommunikasjon og ensomhet uten helt å lykkes. Seto er for eksempel aldri så alene som spillet skal ha det til. Det skorter riktignok på mennesker, men det er nok av pratsomme maskiner og gjenferd som kan holde ham med selskap.
Dette hadde i og for seg ikke vært noe stort problem, men kvaliteten på skriveriene er såpass variable. Fragile Dreams har både triste og litt vakre øyeblikk såvel som kjedelige banaliteter. Spesielt i begynnelsen går det altfor mye dialog til å gjete deg gjennom veldig enkle problemer og i overkant melodramatsike og klisjépregede hendelser («... og så oppdaget roboten hvordan det var å ha følelser»). Spillet tar seg heldigvis opp jo lengre ut i det du kommer, men starten er en treg affære.
Ruinene av vår verden
Fragile Dreams er på papiret et actionrollespill, men det har egentlig mer til felles med skrekkspill som Silent Hill. Perspektivet er i tredjeperson, historien er svært lineær og lommelykta er din beste venn. Med den lyser du opp i mørke korridorer og rom hvor det lusker villfarne ånder og rabiate dyr. Det er guffent å høre noe knurre eller romstere i nærheten av deg, for så å runde et hjørne og komme ansikt til ansikt med en diger helveteshund med flammende øyne. Fragile Dreams er likevel et langt mer lyssinnet spill enn Silent Hill, og vår helt slipper heldigvis psykiske lidelser, vrangforestillinger og annet som hører de psykologiske skrekkspillene til.
Et annet fellestrekk er spillutviklerens fokus på å bygge atmosfære. Selv med Wii-ens begrensede tekniske egenskaper har Namco Bandai lykkes med å lage en vakker verden basert på vår egen istedet for et eller annet fantasirike, en verden hvor dyr og planter sakte fortærer restene av menneskenes samfunn. I et fallferdig hotell summer gresshoppene utenfor vinduene mens digre trær vokser gjennom gulvet, og et underjordisk kjøpesenter er fullt av små barns graffiti, gamle reklameplakater og sultende villhunder. Spesielt lydbildet er av utmerket kvalitet, med vakre melodier og flotte effekter. Stemmeskuespillet kan fåes på både engelsk og japansk. Den engelske utgaven er helt grei, dog plaget av en merkelig tendens til å ta ... mange og ... lange ... pauser mellom ... ordene.
For å forsvare seg mot de mindre vennligsinnede vesenene i ruinene kan Sato plukke med seg forskjellige våpen som pinner, jernrør, golfklubber og slegger. Med andre ord løsøre som er anvendelig som våpen. Disse er gamle og i veldig dårlig stand, så de går i stykker etter flittig bruk. Vanligvis er det ikke noen stor risiko for å slippe opp for våpen, da du hele tiden finner nye ting strødd rundt.
Ved lagringspunkter får du tilgang på hele inventaret ditt, men mens du trasker rundt må du nøye deg med det du får plass til i sekken. Inventarsystemet er av samme type som det vi kjenner fra Resident Evil 4 og Diablo. Det vil si at du kan stokke om på gjenstander med ulike former og størrelser for å få plass til mest mulig. Tar du med for mange våpen og helbredede gjenstander risikerer du å ikke ha nok plass til tingene du finner, men spillet er såpass raus med lagringspunktene at dette ikke blir noe frusterasjonsmoment.
Besværlige tider i ruinene
Fragile Dreams har et veldig enkelt kampsystem med bare én enkelt knapp for å angripe og ingen for å blokkere eller dukke. Heldigvis er fiendene designet slik at det sjeldent er noe behov for den slags. Trass alle våpnene du drasser med deg og alle uhumskhetene som bor i ruinene er faktisk ikke kamp så veldig sentralt. De fleste fiender kommer du forbi ved en blanding av hurtige angrep og flukt.
Verre er det med enkelte late designvalg. Flere steder må du vandre langt tilbake gjennom områder du allerede har besøkt for å finne en dør eller plukke med deg en eller annen gjenstand. Spesielt irriterende er en sekvens hvor et bortskjemt gjenferd i form av ei jentunge sender deg tilbake til gamle trakter to ganger på rad for at du skal raske med deg noe tåpelig hun har lyst på.
En annen håpløs sekvens foregår på et tivoli hvor du skal fange en bøllete skapning som har stjålet noe fra deg. Du skal gjemme deg i vognene på et av apparatene, men du må velge riktig vogn uten å få noe klart hint om hvilken det det. Deretter må du sitte og vente på at slampen skal stille seg foran vognene slik at du kan bykse ut og gripe ham. Hvis du er litt for treg stikker skurken av og du må gjenta prosessen.
Det er også noe annet rusk her og der. Fiendene du møter forsvinner for eksempel veldig fort hvis du beveger deg for langt fra dem. Ofte er ikke denne avstanden større enn den naturlige lengden du oppholder deg fra en motstander mens du ser etter en åpning, noe som gir en litt merkelig effekt.
Konklusjon
Det er mye å like i Fragile Dreams: Farewell Ruins of the Moon, men en del klønete skriverier, late forsøk på å trekke ut spilletiden og andre småfeil hemmer spillet. Hvis du er villig til å se gjennom fingrene med dette er spillet verdt en nærmere titt, spesielt med tanke på at det er en nokså unik opplevelse i forhold til andre postapokalyptiske eventyr og lignende spill i skrekksjangeren. Spillet dreier seg langt på vei om atmosfære og utforsking, og det er en tendens jeg gjerne ser mer til i fremtiden.
