Året er 2025. Fortnite, Call of Duty Warzone og PUBG på mobil og andre steder dominerer salgs- og spillerlister år etter år. Steam Early Access-titler ender ofte opp som halvferdige produkter. Survival-crafting-sjangeren får stadig nye innslag der alle prøver å fange essensen av den opprinnelige Minecraft-følelsen. Legendariske spillstudioer som Bioware og Ubisoft sliter med å produsere titler spillerne ønsker seg, til tross for at sistnevnte konstant forteller dem hva de vil ha. Pokémon er blitt en skygge av seg selv, Microsoft klarer så vidt å lage spill, og markedsførerne i Sony er de eneste som gleder seg til enda en Horizon- og The Last of Us-nyutgave.
«Derfor suger spill nå»-videoene dukker opp og anbefales av YouTube, én etter én.
Men har vi det virkelig så ille? Var spill bedre før, eller har sosiale medier og våre egne spillvaner ødelagt vår evne til å se litt mer objektivt på vår egen samtid?
Smerten fra et gammelt sår
Jeg skal innrømme at det til tider er ordentlig vondt å være gamer. Kanskje er det bare vondt å bli eldre, sånn generelt. For hvis du har spilt hele livet begynner det liksom å bli noen titler oppgjennom årene som har satt sine dype spor; spor staket ut av lyd, lys og levende bilde i tidvis svært innlevelsesrike harmonier.
Jeg vokste opp på 90-tallet. Mine første konsoller var Game Boy Color og PlayStation. Jeg ble betatt av de første Pokémon-spillene, som for øvrig alle andre i verden også var oppslukte av. Final Fantasy-spillene overrasket gang på gang med nyskapende audiovisuelle opplevelser, hvor også fortellingen og figurene stod i sentrum. Jak and Daxter og Ratchet and Clank ble PlayStations kjære maskotter, og selv om begge var egnet for et barnepublikum tok de både seg selv og meg seriøst – og vitsene ble bare morsommere med årene.
Det ble derfor litt ekstra sårt når de virkelig gode seriene, de jeg vokste opp med, ble forsømt. De nye Ratchet-spillene er en skygge av PS2-generasjonens. Mass Effect og Dragon Age-seriene ligger så godt som på dødsleie. Mellom 2002-2011 fikk vi tre store, nyskapende Elder Scrolls-spill, mens vi mellom 2012-2025 har fått nøyaktig null. Det vil si, utvikler Bethesda prøvde seg på noe nytt med Starfield i 2023, men som ikke utgjorde mye mer enn en utdatert rom-kopi av Fallout – en annen serie som også for øvrig har tapt seg.
Jeg mimrer ofte – litt for ofte – tilbake til dagene da spillverden virket så fargerik og ny; til en tid der et utviklerstudio kunne utgi en fullstendig spilltrilogi på bare tre år, uten å punge ut med et hinsides enormt budsjett, og fortsatt levere kvalitet. Det skal også sies at en god fortelling og bra musikk tross alt er tidløs. Grafikken er noe annet, men det er jo der minnene kommer inn, og vi har nok en tendens til å godta utdaterte figurmodeller og stive kontroller hvis vi opplevde spillet i sin fordums storhetstid.
Sånn sett er nok YouTubes mange «OST mix» og «ambience»-videoer blitt krykker for oss som lengter tilbake. For å lengte, å virkelig lengte? Ja, det gjør jeg.
La oss være litt objektive
Men, istedenfor å være så utrolig patos-fokuserte (patos er jo morsommere), la oss kanskje prøve oss på litt logos. For selv om jeg liker Ratchet and Clank: Going Commando (2003) og Dragon Age Origins (2009) bedre enn Ratchet and Clank: Rift Apart (2021) og Dragon Age: The Veilguard (2024), betyr ikke det at alle gjør det.
Det vi imidlertid alle kan være enige om, er det faktum at spillindustrien på 2000-tallet opererte innenfor vidt forskjellige rammer enn det det gjør i dag. Flunkende nye spill som allerede før utgivelse lar deg betale for nedlastbart innhold gjennom mikrotransaksjoner; gratisspill som nærmest krever at du betaler for oppgraderinger med ekte penger; spill som lanseres med enorme problemer som kanskje aldri blir fikset; abonnementstjenester som ønsker mest mulig penger ut av deg og som kanskje skifter ut innholdet du opprinnelig ville ha; et PC-marked med uhyre dyre komponenter; spillutviklere og –selskaper som får sparken eller blir lagt ned til tross for å ha levert kvalitet under krevende forhold; og, kanskje viktigst av alt: sosiale medier som livnærer seg av negativitet og personligheter som konstant rakker ned på spill og spillutviklere, og som generelt gjør det utrolig kjedelig å prate om det man elsker så høyt.
Faktisk vil jeg gå langt i å påstå at selv om jeg har mange enkelteksempler på spillserier som var bedre før, er det nok heller det rundt spillene, selve formatet og markedskreftene, som har gjort mer for å sabotere for spillindustrien enn spillene selv.
Mikrotransaksjoner medfører jo en endring i hvordan spillene utformes, og hvordan utvikleren legger til rette for progresjon og mestringsfølelse. Samtidig skal spill som Fortnite og Call of Duty alltid tilby nye, glitrende priser, i håp om at spilleren langer ut med enda mer gronker og gryn over tid. Dermed skapes det i dag helt forskjellige spill enn da spillene faktisk skulle selge kopier, og så selge oppfølgere – ikke bare konstant selge nytt tilleggsinnhold som holder deg avhengig, og hvor opplevelsen er tilnærmet helt lik over flere år.
For ikke bare skaper det et inntrykk av stagnering og manglende kreativitet, men det gjør også at mange av opplevelsene som i utgangspunktet var enspillerfokusert og «lukkede», nå kommer med Dag 1-oppdateringer, ytelses- mot utseendeinnstillinger, krav om innlogging på diverse tjenester, egen valuta du kan kjøpe med ekte penger, og betalt ekstrainnhold som kanskje også kan abonneres på.
Slik skapes det en tungvint og abstrakt opplevelse som definitivt ikke skaper spillglede. Vi er mange som husker den gangen du kunne kjøpe et spill, mate den til konsollen, og begynne å spille med en gang. Ingen forhånds- eller bakgrunnsinnstallasjoner, ingen lagring på en for liten harddisk, ingen sjekking om du er på nett, ingen samtykke-gjennomgang av diverse personvernsavtaler, og ikke noe moralsk valg om du vil spille med høyere oppløsning og strålesporing, eller i 60 bilder i sekundet.
Ja, opplevelsen rundt selve spillingen er definitivt blitt verre på mange områder.
Og vi skal ikke se bort fra at ettersom alle de største spillene er flerspillertitler som mange spiller i hundrevis eller tusenvis av timer over flere år, er det ikke rart man blir lei, føler at spillindustrien står stille, eller at man blir utnyttet av de som vil bruke minst mulig innsats på mest mulig utbytte.
Ikke alt er tapt
Det er spesielt disse siste poengene jeg tror utgjør en enorm forskjell blant de som har et variert spillkosthold, og de som nesten utelukkende kryper tilbake til sitt kjære Rocket League (kom ut i 2015), League of Legends (2009), Overwatch (2016), Fortnite (2017) eller Call of Duty-spillene (smått forskjellige versjoner siden 2007). Alle vil ha pengene dine – og alle vil ha tiden din. Alt av dem, hele tiden.
Dermed blir spørsmålet: hva annet finnes der ute, og helst noe som ikke krever uendelig med tid og som ikke konstant prøver å selge meg ting? Og hvis vi klarer å utvide horisonten vår, ser vi faktisk at spillindustrien – på et rent spillnivå – kanskje aldri har vært bedre, mer dynamisk og variert. Hold deg fast nå.
I løpet av de siste ti årene, som jeg regner som moderne i et langtidsperspektiv, har rollespillelskere fått legendariske titler som The Witcher 3: Wild Hunt, Elden Ring, Baldur’s Gate 3, Final Fantasy VII: Rebirth, Kingdom Come Deliverance 2, Dragon’s Dogma 2, Persona 5, nykommeren Metaphor: ReFantazio, The Legend of Zelda: Tears of the Kingdom, og Cyberpunk 2077 (etter oppdatering 2.0).
Retrospill-elskere har opplevd en renessanse med titler som både ser tilbake og fremover, som Shovel Knight, Sea of Stars, Chains of Echoes, Octopath Traveler-serien, Owlboy, og Celeste.
De som elsker moderne 2D-Metroidvania-spill har blant annet blitt velsignet med Ori-serien, Hollow Knight og Prince of Persia: The Lost Crown, mens de som foretrekker 3D-Metroidvania har fått titler som Stellar Blade, Star Wars: Jedi Survivor, Prey, og rett og slett hele under-industrien som begynte med Dark Souls-serien.
Strategisjangeren bugner som aldri før i dybde og variasjon, med Paradox-imperiet som hevder sin makt gjennom blant andre Crusader Kings-, Europa Universalis- og Hearts of Iron-seriene; Age of Empires-serien som har gjenopplivd sine gamle titler i nye drakter; Total War-serien prøver nye ting med både historie og fantasi med varierende hell; Mount and Blade Bannerlord blander rollespill med hærføring på bakkenivå; Manor Lords som kombinerer bybygging med realistisk krigføring, og så veldig mye mer.
Det gjør godt å ramse opp disse navnene, for om du faktisk bruker noen sekunder på å tenke på det, har vi fått utrolig mange kvalitetstitler de siste årene – og dette er bare et knippe utvalg!
Du kontrollerer hvilke knapper du trykker
Hvis du følger med på 24-timersnyheter hver dag, men utelukker å lese forskning og ta en pause fra nyhetskjøret, vil du nok få et ganske negativt bilde på utviklingen verden går i. Til tross for det, vil de fleste målestokker si at mye har blitt veldig mye bedre i samfunnet sammenlignet med hvordan de var for 20, 50 eller 100 år siden (nå velger jeg, veldig beleilig, å utelukke makrohendelser som pandemien, Putins invasjon av Ukraina og Trump 1 og 2).
Jeg tror det er litt det samme med hvordan vi ser på spillindustrien. De siste ti årene har det blitt en egen industri å være rasende på alt mellom himmel og jord, med influensere som tjener millioner på å usaklig kritisere alt og alle for den minste ting, og X-profiler som ikke gjør annet enn å hate. Vi har eksempler på enorme spillsatsinger som få egentlig ønsker seg, og det man faktisk ønsker seg tar gjerne uendelig med tid eller blir i verste fall kansellert. Det er ingen ende på de negative nyhetene og de som sprer dem. Av og til er det legitimt, mye oftere er det ikke det.
Men jo, jeg skal innrømme at jeg også begynner å lete etter hjelm og børse når Jak 4 enda en gang må vike for tusenvis av Uncharted-spill og et utall The Last of Us-oppussinger.
I tillegg ligger det enormt med penger i PR-industrien bak de store skyte- og sportsspillene, som jo ikke endrer seg noe særlig fra år til år, og som sikkert skaper en passiv misnøye og følelse av stagnering blant publikum.
Men hvis du lukker X og YouTube, våger å utvide horisonten litt, og faktisk bruker litt tid på å sjekke spillbibliotekene på PlayStation Store, Xbox Gamepass, Nintendo eShop eller Steam, vil du finne et hav av solide, megasterke, og nyskapende spill. Det er faktisk blitt så ille at jeg, som nok spiller en god del mer enn gjennomsnittet, fortviler fordi det er så mange fabelaktige titler å ta av om dagen, samtidig som vi fortsatt opererer med de samme usle 24 timene i døgnet.
«Hallo, LO? 30 timer i døgnet, takk! Ja, de nye 6 tenker jeg bruke på mer gaming. Yakuza-folka har kommet med enda et spill jeg ikke har fått testa enda. Samurai først og nå pirater, lissom. Hallo?»
I tillegg har gratis spilldemoer endelig gjort et sterkt comeback, og samtlige konsollprodusenter ser på bakoverkompatibilitet som svært viktig, om ikke bare for å sikre at publikum er blidgjort. Og det er jo i det minste noe – for husker du hvor horribelt det var med PlayStation 4 da den kom? Vi fikk i det minste ikke DRM på spillene våre, si!
Samtidig florerer indiespill-industrien, som gir et hav av nye muligheter for både utviklere og publikum, og det er kult at det er blitt vanligere med både krysslagring og kryssplattform-spilling, slik at man både kan ta med seg lagringsfilene sine over fra for eksempel PC til konsoll og motsatt, og at folk med forskjellige konsoller kan spille sammen på nett fremfor å være begrenset til sitt lukkede samfunn.
Nei, ting er rett og slett ikke så gæli som noen høyrøstede stemmer skal ha det til. Og sånn pleier det jo for så vidt også å være. Så fortsett å nyt det du liker, prøv å unngå haterne, og se deg kanskje litt mer rundt etter opplevelser du ikke er så vant med, så skal du se at det finnes så mangt og spennende der ute.
Det er vel en grei tanke å ta meg seg i livet for øvrig også.
