HAMAR (Gamer.no): Jeg var på mitt først LAN-party for omtrent ett år siden. Det ble arrangert av venners venner med en «de som vil kan komme»-holdning. Så jeg og noen bekjente pakket sammen PC-ene våre, slang dem i en bil og kjørte til Lade, litt utenfor sentrum av Trondheim. Stemningen på LAN-et var avslappet, men tradisjonen tro var det én eller annen gjøk som på død og liv skulle spille en musikkmix bestående utelukkende av slitsom elektronisk musikk.
Det var ålreit å ha en unnskyldning til å bare sitte der og spille dataspill et par timer. Folkene rundt meg så også ut til å kose seg. Noen slang seg i saccosekkene i et hjørne av rommet for å spille Diddy Kong Racing, andre satte i gang en «drafting»-runde av Magic The Gathering. Selv forsøkte jeg å la meg gripe av Valkyria Chronicles.
Etter hvert kjente jeg at jeg trengte å dra hjem. Trengte å sove. Min første LAN-opplevelse varte altså ikke mer enn et par timer, og jeg kjente at det strengt tatt ikke gjorde veldig mye. LAN var kanskje ikke helt min greie. Så hvorfor i helsike valgte jeg å dra på The Gathering i år?
Blandede følelser
Jeg fikk aldri dratt på The Gathering i tenårene fordi jeg aldri hadde min egen PC å ta med meg. PC-en jeg brukte hjemme var familiens felles-PC, og det var ikke særlig god stemning for å la meg ta den med til Hamar i en ukes tid i påsken. Det var heller ikke så lett å finne folk å dra med som allerede ikke hadde planer fra før av. Så jeg valgte egentlig bare å droppe det, men jeg har alltid hatt lyst til å oppleve The Gathering minst én gang i løpet av livet. Og i dette tilfellet lokket det sosiale aspektet av opplevelsen litt ekstra.
Da forhåndssalget av billetter åpnet var vi en gruppe på syv personer her i Trondheim som grep sjansen. Vi kjente hverandre alle ganske godt fra før av, og med en bekjent som bor og studerer i Hamar, hadde vi også et sted å sove mellom slagene. Jeg hadde likevel noen reservasjoner, sånn rent personlig.
Jeg er ikke spesielt glad i høy, dundrende musikk. Jeg er også en person som innimellom har behov for å være alene, som lett kan la meg irritere av folks små særegenheter hvis de er rundt meg hele tiden. Å skulle bo med og omgås syv andre mennesker i en hel uke virket derfor en smule nervepirrende. Jeg valgte å legge alle slike tanker vekk og fokusere på å heller ha en positiv innstilling.
SE VIDEO: Tek.no sjekket stemningen på The Gathering 2016
Hyller og sene kvelder
Det mange av oss sannsynligvis ikke hadde sett for oss var hvor mye planlegging og arbeid som måtte til før vi reiste sørover til Hamar. I første omgang skulle det bygges to svære hyller som kunne oppbevare både PC-er, brusbokser, mat, TV-oppheng og masse andre ting vi skulle ha med oss. Deretter måtte det ordnes transport, klær, datamaskiner og annet teknisk utstyr måtte pakkes, og hele sulamitten måtte også betales for.
Jeg var strengt tatt ikke med på noe av det utover å betale for materialer og pakke ned mine egne ting. Blant annet grunnet deltidsjobb og et tettpakket tidsskjema på grunn av frivillige verv. All kudos til gruppas byggmestre, Hanna og Kris, som sto på som helter for å planlegge og gjennomføre hyllebygging i rundt halvannen måned. Alt var klart dagen før Hanna, Kris og jeg skulle laste alt inn i en varebil og kjøre sørover fra Trondheim.
Å skulle ta med seg datamaskiner, stoler og bagasje tilhørende syv mennesker, pluss to svære hyller, i én varebil viste seg å være mer jobb enn vi hadde sett for oss. Målet var å forlate Trondheim rundt klokken fem, i et håp om å ikke være på Hamar altfor seint. Avreise ble til syvende og sist åtte på kvelden, med framkomst i Hamar kvart over to. Slitne kropper, trøtte tryner og sene kvelder skulle vise seg å sette preg på store deler av opplevelsen for uka.
Første dag på The Gathering ble viet til venting, bygging og litt spilling. Å bygge de to hyllene tok ni timer, medregnet lemping og bæring av alt utstyret og materialene. Vi var ikke spesielt forberedt på hvor lang tid det ville ta, og så med misunnelse på de som kom med ferdigbygde hyller på hjul eller traller. De var de drevne. Vi var ferskinger.
Da alt var sto ferdig var å spille dataspill noe av det siste jeg hadde lyst til å gjøre. Ingen av oss hadde fått spist skikkelig frokost, alle var ekstremt slitne, og jeg hadde attpåtil pådratt meg en skikkelig kjip forkjølelse. Likevel tvang jeg meg selv til å sitte og spille Stardew Valley en liten stund. Det hjalp også å spise en hamburger fra Statoil og gå en ørliten tur i det fine Hamar-været.
Arne!
Jeg hadde hørt mye om det beryktede The Gathering-bråket på forhånd. Om folk som setter på Rosa Helikopter og lar den surre og gå i flere timer i strekk, bare fordi «det skal jo være lyd på The Gathering». I år hadde arrangørene visstnok også lettet på lydnivåbegrensningene de hadde satt i fjor, så jeg var forberedt på mye bråk og støy. Det fikk jeg forsåvidt også, men kun til utvalgte tidspunkter.
I år var det hengt opp en stor lysrigg i form av en påknapp i taket, som lyste i tre forskjellige farger. Lyste det rødt måtte musikken være av, eller veldig lav. Gult lys ga deg tillatelse til å spille musikk for deg og de rundt deg. Ble lyset grønt var alle begrensninger for lydnivå fjernet. Dette skjedde overraskende sjeldent, og varte heller ikke spesielt lenge. Alternativt klarte jeg å venne meg til det veldig fort. Konsertene på hovedscenen var verre, spesielt da Broiler sto på scenen, og pumpet ut en dundrebass så kraftig at musepekeren danset over skjermen.
En annen del av opplevelsen jeg hadde hørt om før jeg kom dit var tradisjonen med å rope «Arne!» ved helt tilfeldige anledninger. Dette ble ett av de største irritasjonsmomentene for hele uka, da jeg strengt tatt aldri forsto hvorfor deltagerne syntes det var så inderlig moro.
LES OGSÅ: Dette var den råeste maskinen på årets The Gathering
Første smaken på frihet?
Forkjølelsen bedret seg etter hvert som uka gikk, men ikke før stemmen min hørtes ut som en seksti år gammel tante som hadde levd på to whiskey og en tjuepakning om dagen i 50 år. Byggmester Hanna disket opp med Yoshi-påskeegg. Vi hadde nok av brus, snacks og forholdsvis god stemning, selv om alle våknet med stive skuldre og armer etter all lempingen fra første dag.
For min del var det greit å ha et påskudd til å bare sitte og spille dataspill. For da jeg først satt i Vikingskipet, midt i påskeferien, var det ikke stort annet jeg kunne gjøre. Ellers i livet lar jeg meg distrahere av tanker om masse andre ting jeg heller burde ha gjort. Nå kunne jeg bare la alle distraksjoner forsvinne og kose meg med Superhot, Darkest Dungeon, Stardew Valley, Nidhogg og XCOM 2.
På én av mine mange vandreturer rundt i Vikingskipet slo det meg at de fleste som deltar på The Gathering mest sannsynlig gjør det samme de allerede ville ha gjort hadde de vært hjemme. Noen så på Netflix, andre så på anime-serier på Crunchyroll. Mange spilte Hearthstone, World of Warcraft, The Division, Destiny, Counter-Strike, spill de garantert også spiller hjemme på gutterommet eller i kjellerstua. Den eneste forskjellen er at de nå ikke har en mor eller far som står over dem og maser om at de skal komme å spise middag eller gå og legge seg. For mange i tenåringsalderen – og det var mange tenåringer på The Gathering – kan dette potensielt være den første smaken på frihet. Den første smaken på muligheten til å bestemme helt selv. Så hvorfor ikke sitte pal foran en skjerm i 24 timer, bare for å se om man klarer det?
Det holder kanskje med ett besøk?
Døgnrytme ble forskjøvet, dårlig mat ble fortært og mange brusbokser ble drukket. Siste dag av The Gathering var preget av stort sett det samme som de foregående dagene: spilling. Denne gangen måtte vi også rigge ned hyllene og flytte alt inn i varebilen igjen. Klokka tolv på søndag skulle samtlige deltagere være ute av Vikingskipet.
Med tanke på hvor lang tid det hadde tatt å sette opp hyllene tok vi ingen sjanser og begynte rivingen klokka ett på natta. Mange av de andre deltagerne tenkte i samme baner som oss. Det var allerede flere tomme plasser da vi kom inn hovedinngangen lørdag formiddag. Nedrigg tok heldigvis mindre tid enn bygging, men vi brukte likevel rundt fire og en halv time på å bli ferdige med alt. Vi måtte også stille klokkene én time fram – på grunn av sommertid – så leggetid ble til slutt klokken kvart på syv søndag morgen. Da var vi heldigvis helt ferdige og kunne nyte søndagen med god samvittighet.
Personlig merket jeg at jeg allerede hadde begynt å bli sliten på torsdagen. Fredag og lørdag hadde jeg vondt i hodet etter alt det næringsfattige sukkeret jeg hadde fortært. Kroppen ga ettertrykkelig tegn på at det ikke hadde vært særlig godt å ligge på en halvgod luftmadrass på parkettgulv i flere netter. Jeg tror det gjaldt for de andre i gruppa også. Lunter og tålmodighet hadde krympet betraktelig, og små filleting ble plutselig svært store irritasjonsmomenter. Heldigvis klarte vi å holde ut. Vi lot oss ikke knekke. Søndag ble en hviledag, noe som trengtes i og med at Hanna, Kris og jeg skulle kjøre tilbake til Trondheim mandag morgen klokka halv åtte.
Det tok meg et par dager å komme meg etter The Gathering. Både fysisk og mentalt. Mandag ble også en slitsom dag, med sjauing av PC-utstyr og annet rask etterfulgt av bilvask. Kommer jeg til å dra tilbake? Tja. Det kommer veldig an på. Både hvem jeg drar med, hva vi gjør i forkant av forberedelser og hvordan det blir med soveordning. Jeg tror jeg kan like LAN-arrangementer, spesielt med gode venner i nærheten. The Gathering ble nok for stort og for mye. Jeg følte meg for gammel, for frakoblet fra alle andre som deltok. Og sånn skal det da ikke være.
Planlegger du å delta på LAN i nærmeste framtid? Her er noen spillanbefalinger »
