Det er sjeldent jeg er like splittet i mitt syn på et spill som jeg er her. På den ene siden er Train Fever et spill jeg har blitt totalt hektet på, og som jeg liker veldig godt. Det har hjertet på riktig sted, som man sier. På den andre siden er det et spill med store svakheter, som noen ganger gjør absolutt alt det kan for å få meg til å hate det. Hatet er heldigvis alltid kortvarig.
Transport er ikke for pyser
Train Fever er i bunn og grunn et strategispill som handler om å tjene seg søkkrik på å frakte mennesker og varer fra sted til sted. Som navnet kanskje gir et bittelite hint om foregår mye av denne transporten ved hjelp av tog. Men den kan også skje på veiene, og det er faktisk fullstendig mulig å bygge opp et fullverdig transportimperium uten en eneste jernbanelinje. Det motsatte går også an, men den aller beste måten å tjene penger på er gjennom en kombinasjon. Et nettverk med for eksempel busser kan tjene penger på å forsyne togstasjonen med passasjerer, og hjelpe nyankomne videre til de endelige destinasjonene deres.
Det er litt som Cities in Motion-spillene og, selvsagt, storklassikeren Transport Tycoon. Konseptet er solid. Du starter i 1850, med noen primitive tog som knapt klarer å trekke sin egen vekt, samt hest og kjerre for å frakte folk på veiene. Kartet er jomfruelig og åpent, med massevis av byer, industrier og veier, men ingen jernbaner. Så er det bare å lete etter muligheter. Ideelt sett bør du finne to byer som ikke er alt for små eller alt for langt borte fra hverandre, og hvor det ikke er veldige høydeforskjeller mellom dem. Tidlige tog liker ikke oppoverbakker, skjønner du.
Så er det bare å koble dem sammen med en jernbane og en stasjon i hver ende, sette opp noen lokale bussruter og vente på passasjerene. Når pengene forhåpentligvis begynner å renne inn, kan du utvide jernbanen din eller lage en ny et annet sted, for så å tjene enda mer. Så enkelt er det, i prinsippet i alle fall, men selv om det er enkelt er det ikke nødvendigvis lett. Jo lenger du spiller, jo større blir dessuten verktøykassen din. Samtidig får du nye utfordringer.
En verden i endring
I 1850 finnes det for eksempel ikke biler. Hvis folk skal noen steder, må de gå eller bruke ditt transportnettverk. Det er fine tider for folk som lever av å frakte mennesker. Når bilene kommer på banen, og vanlige folk plutselig kan reise fra by til by uten å vente i evigheter på de overfylte togene dine, må du sannsynligvis jobbe litt for å holde på kundene.
Men du får som nevnt også nye muligheter. Utviklingen av lastebiler gjør for eksempel godstransport på veiene til et godt alternativ til å lage kompliserte toglinjer. Underveis får du også mulighet til å bygge trikker og trikkelinjer, og etter hvert byttes damptog ut med elektriske tog. Siden får du tilgang på høyhastighetslinjer, slik at du kan ta folk på enda lengre reiser uten at de blir utålmodige og hopper av. Og når bilene begynner å skape trøbbel kan du lage veier med egne kollektivfelt. Spillet har også en rekke ulike typer tog og vogner, med ulike egenskaper. Det er ikke alltid dyrest eller raskest er best for de individuelle linjene.
Du frakter som nevnt ikke bare passasjerer, men også gods. Her får du andre utfordringer. I starten er både råvareprodusenter og industribygninger ganske små, og produserer veldig lite. Men hvis du kan bringe råvarene til industrien og produktene til byene vil du på den måten legge til rette for vekst, og dermed flere råvarer og produkter som kan fraktes i fremtiden. Det betyr igjen stadig mer klingende mynt i kassa.
Mye å gjøre
Train Fever er et spill der du stadig har flere ulike prosjekter på flere ulike stadier, og der du samtidig bruker mye tid på å fininnstille det du allerede har bygd. Kanskje du kan effektivisere en linje ved å legge til eller fjerne en buss, en togvogn eller et lokomotiv. Kanskje du til og med kan bytte ut to gamle tog med ett nytt, eller forsøke å finne en måte å lage en effektiv direktelinje mellom to byer som allerede er koblet sammen via en tredje by? Og hva med å oppgradere en jernbanelinje til å bruke strøm, slik at du kan få litt ny teknologi på banen?
Mye av tiden vil du rett og slett bruke på å studere maskineriet ditt, for å se hva som fungerer og hva som eventuelt ikke gjør det. Hvor blir folk stående å vente, hvor er det best å lage doble spor slik at togene kan møtes uten at det blir unødvendig venting på linja, og så videre.
Det høres kanskje ikke så artig ut, men stol på meg. Lite er så vanedannende som å bygge transportimperier. Det kan være utrolig tilfredsstillende å se hvordan et sammensatt maskineri av tog, trikker, busser og kjerrer virker sammen for å pumpe folk fra sted til sted, og penger inn i kassen din. Det er nesten hypnotiserende, med togene som suser hit og dit og bussene som – vent, hvor kom denne trafikkorken fra? Her må det justeres!
Fra glede til sorg
Men så var det problemene, da. Det største er at spillet knapt har noen form for innebygd informasjon om mekanismene sine, og ikke finner jeg noen fornuftig manual heller. Du får noen enkle beskjeder om hvordan du skal bygge togbane og hvordan du skal sette opp en bussrute, men det er det. Alt annet – altså hvordan spillet faktisk fungerer – må du finne ut selv. I årenes løp får du nye muligheter, men vanligvis uten at spillet sier fra om hva de er og hvordan de fungerer. Noen av spillets systemer er åpenbare, spesielt om du har litt erfaring med denne typen spill, men andre er ikke og du kan dermed ødelegge stort for deg selv ved å feiltolke eller misforstå hvordan ting fungerer.
Grensesnittet kan også frustrere. Spesielt gjelder dette bygging av togbaner. Den minste høydeforskjell kan skape trøbbel, og noen ganger virker det helt tilfeldig hvor du kan bygge og hvor du ikke kan. Jeg har faktisk flere ganger opplevd at å koble sammen to linjer kun fungerer hvis jeg gjør det fra én av endene, ikke den andre. Selv om resultatet blir helt likt. Og når noe er galt, er spillet veldig dårlig til å forklare deg hvor problemet ligger. Vage feilmeldinger om terrenget sier meg ingenting om hva jeg egentlig bør gjøre.
Siden det å bygge togbane er dyrt, og spillet ikke har noen angreknapp, må du nesten lagre spillet foran hvert byggeprosjekt. For sjansene er små for at det går greit på første forsøk, og du klarer å nå målet ditt uten å rote deg inn i merkelige blindveier der den eneste løsningen er å rasere store deler av det du allerede har bygd. Det blir, for all del, mye bedre etter hvert. I de første timene mine med dette spillet var jeg noen ganger så rasende at jeg bannet høyt og hissig. Men nå opplever jeg det ikke like ille. Jeg klarer i større grad å forutse problemene og jobbe rundt begrensningene. Erfaring er den eneste løsningen.
Pirkearbeid
Et annet frustrasjonselement involverer det å erstatte gamle kjøretøyer. Dette er et spill der du raskt kan ende opp med et hundretalls busser, trikker og lastebiler, og i tillegg til at de blir utdaterte etter hvert vil driftskostnadene gradvis stige jo eldre et kjøretøy blir. Men det å erstatte individuelle kjøretøyer er fryktelig kronglete, og skal du unngå å bli gal av mikrostyring må du erstatte alle kjøretøyene på samme rute samtidig. Det er slettes ikke alltid det fungerer så bra å i praksis starte hele ruten på nytt. For tog er det enda mer arbeidskrevende, men der må du i det minste tenke litt, slik at prosessen blir en halvinteressant del av spillingen og ikke bare rutinearbeid.
Grensesnittet har også andre rare elementer. Det finnes ikke noe minikart, noe som blir et ekstra savn ettersom ytelsen til spillet raskt blir veldig dårlig når du zoomer ut og inn. Menyene som gir deg oversikt over kjøretøyer er heller ikke særlig gode, og du må gjette deg til hva slags kjøretøy «road vehicle 54» faktisk er. Og så har vi ting som at du kan bygge togbaner over veier, men ikke veier over togbaner, og at det er mulig å rett og slett fjerne viktige veier fra kartet slik at privatbilistene ikke kommer frem.
Også mye positivt
Generelt virker spillet uferdig, og det er ikke bare grensesnittet som vitner om et produkt som nok kunne hatt godt av litt mer utviklingstid. Det er for eksempel ingen kampanje eller definerte oppdrag her, og du er helt nødt til å starte i 1850. Først når du når milepæler som 1900 og 1950 får du lov til å starte på disse tidspunktene i senere spill. Spillet har heller ingen flerspiller, og det finnes ikke engang noen datamotstandere å bryne seg på. Din eneste motivasjon til å fortsette å spille er at det er gøy å vokse, og gøy å tjene penger. Det er ingen konkurrenter å slå, eller kappløp for å sikre seg de lukrative rutene.
I hvor stor grad dette er et problem blir nok en individuell sak. Cities in Motion-spillene har heller ingen datamotstandere, og det har jo strengt tatt heller ikke spill som SimCity. Men det er jo samtidig klart at konkurranse kunne gjort spillet mer interessant i det lange løp.
Samtidig finnes det mange ting Train Fever gjør ganske godt. I tillegg til at det byr på veldig vanedannende, grunnleggende spillmekanismer liker jeg for eksempel hvordan byene utvikler seg underveis i spillet. De er delt opp i SimCity-aktige soner, med bosteder, butikker, industri og fritidsaktiviteter. Eiendomsprisene kan du også se, og det er moro å se hvordan en ny togstasjon får prisene til å skyte i været i området rundt, og nye bygninger popper opp i nærheten. Jeg liker veldig godt hvordan byene utvikler seg underveis i spillet, delvis på egenhånd og delvis avhengig av dine handlinger.
I tillegg er jeg begeistret for dybden i simulatoren. Hver person i spillet simuleres, og klikker du på dem kan du se hvor de bor, hvor de jobber, og hvor de har tenkt seg. Du kan følge dem fra start til mål om du vil, noe som kan være ganske nyttig når du skal finne ut hvorfor de ikke tar toget. Mens storspillet SimCity forsøker å lure deg til å tro at det skjer mer under panseret enn det faktisk gjør, spiller Train Fever med helt åpne kort og viser deg maskineriet under overflaten. Elementer som at tilgangen på biler forandrer forretningsvilkårene dine er også spennende, og at spillet har støtte for modifikasjoner gjør at jeg er optimistisk med tanke på fremtiden.
Konklusjon
Etter en periode der jeg var veldig ambivalent til Train Fever, har jeg nå blitt fullstendig hektet. Jeg har klokket inn nesten 30 timers spilletid, og startet akkurat et nytt spill som jeg gleder meg til å gå tilbake til – på tross av at vi er inne i en tid med ekstremt mange fristende nylanseringer i spillindustrien. Jeg skulle ønske jeg kunne anbefale spillet betingelsesløst, men det føler jeg dessverre ikke at jeg kan.
Saken er nemlig at spillet virker uferdig. Det har et til tider ekstremt kranglevorent byggesystem, og en nærmest total mangel på fornuftig informasjon om hvordan mekanismene og ulike ting fungerer. I tillegg er grensesnittet en ujevn affære. Noen ting fungerer veldig godt, og er kjempehendige. Andre ting innebærer langt mer manuelt arbeid enn de bør, og spillet er heller ikke her særlig flink til å gi deg informasjon.
Train Fever fremstår rett og slett som et veldig lovende «early access»-spill. Det har et godt og solid fundament, og et svært høyt potensiale, men det trenger samtidig mer arbeid. Og ærlig talt kunne det ha godt av mer innhold også – ulike typer spillmiljøer, flere kjøretøyer, flere typer industrier, en kampanje med individuelle oppdrag, og så videre. Det blir spennende å se hvor Train Fever går i månedene og årene som kommer. Akkurat nå er det et spill jeg liker veldig godt, selv om det er langt fra problemfritt. Kanskje du bør ta en ny runde med Open Transport Tycoon, og komme tilbake om en måneds tid.
I tillegg til Open Transport Tycoon kan du prøve Cities in Motions 2 eller Transport Tycoon på mobil om du har lyst på mer transportmoro.
