Nok en gang er det duket for OL, og tradisjonen tro dukker spillversjonen av begivenhetene også opp. Erfaringsmessig har disse spillversjonene ofte vært triste affærer, derfor er det med en viss porsjon skepsis jeg gyver løs på lekene. Vil Vancouver 2010 være spillet som renvasker serien?
Pinlig enkelt
Vancouver 2010 lar deg utøve en rekke idretter - blant annet slalåm, super-G, bob, hopp og skøyteløp. Dessverre mangler det flere andre interessante øvelser, inkludert de jeg helst hadde spilt: curling, langrenn og skiskyting.
Øvelsene man får tilgang til er banale og ensformige, og du vil fort ta deg selv i å gjøre akkurat det samme, om og om igjen. Med unntak av de forskjellige øvelsene finnes det ingen variasjon, og til og med øvelsene føles like på grunn av det ekstremt forenklede kontrollsystemet. De to største unntakene, skøyteløp og hopp, er utfordrende et par ganger, helt til fingerne dine instinktivt trykker på knappen og oppnår 100% presisjon. Det finnes ingen store utfordringer, og de små variasjonene i spillestil er enkle og overfladiske.
Kontrollene gir deg som oftest beskjed om å mose en knapp for å skaffe fart i starten av et løp, og bruke triggerknappene til å bygge momentum og bremse. I tillegg har utviklerne av en eller annen bisarr grunn bestemt seg for at du skal bruke triggerknappene til å styre i flere forskjellige øvelser, istedet for stikka. Det enkle kontrollsystemet gjør at det er vanskelig å utmerke seg selv i nevneverdig grad, og de fleste løp ender veldig jevnt.
Samtidig som at dette kan gi et snev av realisme til resultatene gjør det også flerspillermodusen kjedelig og lite konkurransepreget. Det har seg nemlig slik at selv nybegynnere i spillet kan vinne over en mer erfaren spiller grunnet de lette brettene og det enkle kontrollsystemet. Flerspillermodusen ender opp som svært lite belønnende, og du kommer antageligvs ikke til å spille mer enn et par runder før du går lei.
Mange modi, lite å gjøre
Spillet har i tillegg til flerspillermodusen en treningsmodus, en olympiske leker-modus og en utfordringsmodus. I treningsmodusen får du en kort introduksjon til de tre knappene du kommer til å bruke resten av spillet, mens i den "ordentlige" modusen kan du fullføre hele løp. Når man har spilt igjennom de olympiske lekene en gang har man imidlertidig ingen grunn til å spille mer, det finnes ingen form for progresjon eller belønninger.
Utfordringsmodusen gir deg enkle mål som å fullføre løpet på under en viss tidsgrense, eller opprettholde en viss gjennomsnittsfart gjennom hele løpet. Utfordringsmodusen er faktisk den mest interessante delen av spillet, og du vil antageligvis bruke mer tid på å fullføre diverse oppgaver enn du bruker på hoveddelen av spillet.
Under hver OL-gren kan man velge blant spillets 25 representerte nasjoner, en dråpe i havet sammenliknet med de estimerte 80 nasjonene som faktisk kommer til å være i Vancouver under OL. Hvilket land du velger har ikke spesielt mye å si annet enn hvilket flagg som står på siden av bobsleden din, og karakterenes modeller er tilfeldige hver gang. Ikke akkurat på FIFA-nivå når det gjelder å gjenskape idrettsutøvere, altså.
Karrieremodusen som spillet så sårt trenger, er dessverre ikke å finne noen steder. Det hadde nok vært mer motiverende å bygge seg opp en utøver fra bunnen av istedet for at alle nasjoner er like gode i alt og kun er adskilt med flagg og nasjonalsang.
Det ser ihvertfall fint ut
Spillets fremstilling kan ved første blikk virke imponerende, grafikken er realistisk og animasjonene er flotte. Det tar imidlertidig ikke lang tid før du irriteres over den daffe musikken og de få valgene spillet har å skilte med. I tillegg er det nokså rart at man i super-G og slalåm kan snu midtveis i bakken og kjøre oppover i 40 km/t, uten å stake. Det er også komplett umulig å stoppe opp helt i bakken, den laveste mulige hastigheten ligger på rundt 0.2 km/t. Noen rare feil som ikke henger helt på greip med virkeligheten må du altså belage deg på.
Banene ser fine nok ut de, men når det er såpass få baner som her går man fort lei, og da er det vanskelig å virkelig kose seg med spillet.
Konklusjon
Det er vanskelig å i det hele tatt karakterisere Vancouver 2010 som et fullt spill, det hadde antageligvis fungert bedre som en nedlastbar utgivelse. Innholdsmengden er helt på trynet, jeg måtte faktisk sjekke på internett om det var noe jeg hadde gått glipp av. Dette er en ekstremt mangelfull pakke, og definitivt ikke verdt full pris, med mindre du er blodfan av OL.
Når man spiller Vancouver 2010 føles det aldri som om man er med på noe stort, og øvelsene føles langt fra olympiske. Det spillet mangler er skala og dybde, og du vil antageligvis gi spillet en kald skulder innen tre svært intetsigende timer har passert.
Dette blir rett og slett for tynt og for enkelt.
Vancouver 2010 er tilgjengelig til PC, Playstation 3 og Xbox 360. Spillet er testet på sistnevnte.
