2004 var jaggu et sprekt år for skytespillsjangeren. I løpet av kort tid fikk vi muligheten til å bryne oss på både Far Cry, Doom 3, Halo 2 og Star Wars: Battlefront. Likevel er det ett spill som alltid vil sitte igjen i minnet som høydepunktet av spillåret 2004. Vi ser tilbake på det som kanskje er Valves største klassiker – Half-Life 2.
LES OGSÅ: Har myten om Half-Life 3 blitt større enn spillet?
Et stort steg for spillmotorer
Tiden da Valve først og fremst var spillutviklerstudio virker kanskje som om den ligger bak oss nå, men for 20 år siden var de på mange måter best i klassen. Etter det første Half-Life-spillet var det ikke tvil om at Valve kunne smelle sammen en god skytespillopplevelse. Half-Life hadde tatt verden med storm, med en godt sammensatt enspillermodus, et overraskende interessant univers og en lett modifiserbar flerspillerkomponent – som blant annet førte til at de første versjonene av Counter-Strike ble til.
Til tross for et godt omdømme var ingen forberedt på var hvor grensesprengende oppfølgeren fremsto da den først ble vist frem. Half-Life 2 ble annonsert på E3-messen i 2003, og det skulle utvikles med Valves helt nye spillmotor, Source. Spillet hadde allerede vært flere år i utvikling da det ble annonsert, så det ble vist frem i omfattende tekniske demonstrasjoner. Spillpressen fikk innblikk i de nye mulighetene som lå i Sourcemotoren, med avanserte ansiktsanimasjoner, fysikkbasert gåteløsing og et detaljnivå det første spillet bare kunne drømme om.
Det skulle vise seg å ta en god stund før mannen i gata kunne oppleve spillet med egne øyne. Den annonserte september 2003-utgivelsesdatoen ble forsøvet flere ganger, og tilhengere kunne ikke gjøre annet enn å vente og spekulere. I tillegg jobbet Valve på et lite sideprosjekt som skulle vise seg å bli den digitale spillbutikken Steam. Den 16. november 2004 ble spillet sluppet for salg på den digitale plattformen, og som forventet godt mottatt av både anmeldere og tilhengere. Det hanket blant annet inn toppkarakter fra vår anmelder.
Det var ikke vanskelig å se hvorfor anmelderne var entusiastiske. Historiefortellingen har en tydeligere tilstedeværelse fra begynnelsen enn den hadde i det første spillet, selv om alt stort sett utspiller seg fra vanlig førstepersonsperspektiv. Det trengs ikke noen mellomsekvenser for å introdusere verdenen. I stedet blir du dumpet rett uti det, og reisen begynner på en grå og dyster togstasjon. Innledningsvis har du ikke noe annet valg enn å gå der du får beskjed om, og det tar ikke lang tid før du bedt om å gjøre noe som har bitt seg i minnet til mange spillentusiaster: plukk opp og kast den brusboksen.
Vakten ser at du kommer gående og velter en brusboks med vilje, kun for å få deg til å plukke opp etter ham. Det høres kanskje ikke ut som den mest spennende måten å starte et skytespill, men det fungerer både som et slags «heisann, se hva man kan gjøre med spillmotoren vår», og som en stilig måte å vise frem den dystopiske verdenen spillet foregår i. Stort sett alt du finner på bakken i spillet kan nemlig plukkes opp, roteres rundt, og kastes. Måten opplæringen i spillet rammes inn i tematikk her er ganske smart, og du får med en gang et inntrykk av hva slags undertrykkelse menneskene lever under.
En elegant gjennomført introduksjonssekvens leder deg fra togstasjonen og inn i en by som er strengt bevoktet av Combines soldater og droner. Den mijøbaserte historiefortellingen danner fort et bilde av en by som lever i frykt og undertrykkelse. All historieformidlingen skjer i bakgrunnen mens du beveger deg rundt, og mye tyder på at det var et viktig prinsipp for utviklerne å aldri helt ta kontrollen fra spilleren. Det er noe beundringsverdig over måten hele denne sekvensen er gjennomført, som er enkelt men sabla effektivt.
Som en velsmurt maskin
Noe som blir åpenbart hver gang jeg setter i gang med historien i Half-Life 2 er hvor bra de forskjellige nivåene sømløst flyter inn i hverandre. Valve har en helt egen måte å dra spillere gjennom enspilleropplevelsene sine. Det føles mindre som om du spiller gjennom en rekke av nivåer og mer som om du er på én sammenhengede reise. Og før du rekker å gå lei av en spillmekanikk blir du ledet videre til noe annet spennende.
Du blir grasiøst ledet fra den ene interessante kamparenaen til den andre og får nye våpen kastet i din retning. De fleste av våpnene i spillet er veldig morsomme å bruke, men høydepunktet er nok det oppfinnsomme nye gravitasjonsgeværet. Det gjør alle løse gjenstander til potensiellle dødelige våpen, og åpner mange nye muligheter. Hvis du finner ei eksplosiv tønne kan du for eksempel kaste den inn i en patrulje av vakter, for så å fyre løs med hagla og sende hele gjengen til himmels.
Historien er ikke opptatt av å levere eksposisjon hele tiden, men gir deg stadig noen interessante tråder å bite i. Du er sjeldent i tvil om hva du skal gjøre, og det føles i det hele tatt veldig tilfredsstillende å ta seg gjennom kampanjen.
Som helhet er det mye ved spillet som holder seg. Mange av de tekniske aspektene har forståelig nok blitt overgått senere, men det var dønn solid for sin tid og holder seg bedre enn andre skytespill. Nyvinningene Half-Life 2 bragte med seg i form av fysikksimulering og miljøinteraksjon var ekstremt imponerende for sin tid, og føles på mange måter som Valves måte å sette lista for sjangeren (igjen).
Det imponerte også grafisk sett. Sourcemotoren kom med nye teknikker for å lyssetting, og ansiktene til ikke-spillbare karakterer beveger seg mye mer realistisk enn de hadde gjort før. Valve så verdien i å ha minneverdige spillfigurer i sentrum, og presenterte spillet med avansert teknologi, en knakende god rollebesetning, og et godt manus. Det gjorde det lett å leve seg inn i handlingen.
Selv om det så meget pent ut på en kraftig datamaskin virket det til å være en prioritet å lage et godt optimaliserte spill også kjørte bra på svakere maskinvare.
Episodiske etterfølgere
Etter en overveldende positiv mottagelse fra både spillere og anmeldere ble Valve belønnet av et drøss av årets spill-nominasjoner og seiere. Det er for øyeblikket det nest høyest rangerte PC-spillet på Metacritic, og ifølge Forbes solgte spillet over 12 millioner eksemplarer mellom lanseringen og 2012. I april 2005 ble det annonsert en frittstående utvidelse til spillet, som senere ble døpt om til Half-Life 2: Episode One.
Episode One ble beskrevet som første del av en trilogi, hvor hvert spill skulle fortelle en sammenhengende historie som plukket opp de løse trådene fra hovedspillet. De første 2 episodene ble lansert i 2006 og 2007, til en lignende positiv mottagelse som hovedspillet. Valve eksperimenterte videre med sitt solide nivådesign, og historien fortsatte på en spennende måte. Det var i det hele tatt gode tider for Half-Life-fansen.
Det store skåret i gleden kom i 2007. Den planlagte tredje episoden kom ikke ut til det planlagte lanseringsvinduet, og nyheter om spillet lot vente på seg i lange tider. Etterhvert som årene gikk uten nyhetstegn ble det naturligvis spekulert i øst og vest om hva som foregikk. Hadde Valve kansellert spillet? Betød det at de i stedet hadde skiftet fokus til å lage Half-Life 3? Sannheten skulle vise seg å være litt komplisert, og det tok lang tid før vi fikk høre noe som helst om hva som hadde skjedd.
Videreføring i virtuell virkelighet
I 2019 ble det omsider det neste kapittelet i serien annonsert. Half Life: Alyx skulle være et VR-spill, og ble lansert i tandem med Valves egne VR-briller, Valve Index (nesten på samme måte som Half-Life 2 ble sluppet med steam). Her spiller du som sidekarakteren Alyx, og historien tar for seg hva karakteren drev med noen år før hun ble introdusert i Half-Life 2. Det var et herlig gjensyn med universet, og et prakteksempel på hvordan VR kan løfte innlevelsen i spillopplevelser.
I forbindelse med lanseringen kom det frem at Valve har jobbet med flere Half-Life-spill siden episode tre ble skrotet – og kansellert samtlige av dem.
Dishonored-skaperen Arkane viste nylig frem et planlagt sidespill som tidligere var under utvikling, mens Valve underveis selv har slått fra seg episode tre. Jeg skal ikke gå inn på detaljer om hva Alyx handler om, men for første gang på lenge virker det faktisk som om vi en eller annen gang kan få se en fortsettelse på historien.
I mellomtiden får vi nøye oss med å se tilbake på spillene vi har fått. Det er på ingen måte for sent å hoppe inn i Half-Life-serien, om det er første eller hundrede gang man spiller dem. De slutter rett og slett aldri å imponere.
Half-Life 2 kan spilles på PC via Steam, og Xbox-konsoller via bakoverkompatibilitet.
