Covenant of the Plume er et friskt pust i rollespillsjangeren, perfekt for deg som er passe lei av mana og hellige trær. For en gangs skyld spiller du ikke den unge helten som må redde verden fra undergang, men hevnlystne Wylfred som har mistet sin far i kamp mot valkyrien Lenneth. Når lillesøsteren sulter i hjel og Lenneth kommer tilbake og knerter kompisen hans også, er det ingenting som får stå i veien for Wylfreds blodtørstige korstog. Han får fatt i en valkyriefjær som kan gi allierte superkrefter i bytte mot at den stakkars utvalgte må bøte med livet etter kampen, og med fjæren som hemmelig våpen legger han ut på tur for å overvinne sin nemesis.
Var det godt for deg?
I en verden der ingen kan stoles på og ethvert heltemodig motiv skjuler en løgn, er det ingen som bør stole på Wylfred heller. I sin søken etter hevn vil han selvsagt ha med seg så mange følgesvenner som mulig for å ofre dem i kamp. At han er en morder og bedrager er ikke så mye å skamme seg over; dine allierte er som regel i samme båt.
Covenant of the Plume er mer enn bare en festlig fortelling; det er også en fryd for øyet. Passe søtt uten å være klissete, pene animasjoner og med et brukervennlig verdenskart som lar deg navigere uten at du trenger å se figuren din forflytte seg. Den cheesy musikken, den snodige tolkningen av britisk-engelsk og de seksuelle undertonene som japanerne ofte insisterer på å ha med i spillene sine er egentlig litt sjarmerende, og i tillegg har spillet en god del kvinnelige figurer som ligner på Jennifer Aniston; en bonus for deg som digga Friends. Stemmeskuespillet kan raskt bli ensporet og irriterende, særlig når du hører ”Was it good for you?” for femtiende gang, men dette får du heldigvis lov til å slå av i menyen.
Likskjending og flokkmentalitet
De turbaserte kampene utspiller seg i landskap hvor du forflytter figurene dine i rutenett. Kampene baserer seg på systemer vi kjenner fra taktiske rollespill, og motstanderne dine er som regel spredt utover brettet mens dine fire utvalgte figurer starter i flokk.
Det gjelder å holde sammen for å få mest mulig utbytte av angrepene, og her viser spillet en av sine større svakheter. For å angripe må figuren ha motstanderen innen rekkevidde, og rekkevidden varierer avhengig av om figuren bruker langdistansevåpen eller nærkampteknikker. Jo flere allierte innen rekkevidde, jo mer slagkraft får du når du angriper. Siden figurene dine forflytter seg med ulik hastighet hjelper det lite å storme frem med dine raskeste menn når du uansett må vente på somlepavene bakerst som beveger seg som lus på en tjærekost.
Når du angriper tvinges du til å se en litt for lang mellomsekvens før du kommer inn i angrepsmodus, hvor de av figurene dine som er innenfor rekkevidde får dælje løs på motstanderen. Den samme regelen gjelder for motstanderen, og angriperen får først angripe med alle sine figurer før forsvareren går til motangrep. Hvis du er heldig nok til å slå i hjel motstanderen blir du belønnet med nok en langtrukken og intetsigende mellomsekvens.
Hver figurs angrep er knyttet til en av de fire bokstavknappene, og den beste strategien er å få med så mange allierte som mulig i angrepet slik at du kan dælje løs, bygge komboer og gi maksimalt med skade. Nok raske slag etter hverandre vil gi deg muligheten til å utløse kraftige spesialangrep, og dette er en av nøklene til suksess. Samtidig må man passe på å ikke la seg omringe av fiender; de er som regel mye større og sterkere enn deg, og tre mot én ender sjeldent i din favør. Ganske vanskelig, men når mestringsfølelsen er på plass er det innmari gøy.
Som om ikke det å vinne kampen var nok må du også samle syndpoeng for å tilfredsstille enda en kvinnelig gudeskikkelse, og disse kan enten tjenes ved å ofre en kompis med valkyriefjæren, eller lemleste liket etter at fienden er død og fylle opp overkill-måleren som igjen gir deg syndpoeng. Klarer du å oppnå poengkravet når kampen er over blir du belønnet med utstyr og våpen, og har du vært riktig slem kan du forvente deg større gevinster.
Coventant of the Plume tilbyr et virrvarr av undersystemer som hjelper deg å skreddersy figurene dine, til tross for at du ikke har anledning til å velge jobb eller klasse. Passive teknikker, aktive teknikker, angrep, våpen, trylleformler, magiske gjenstander og bøker som lærer deg nye egenskaper er noen eksempler på saker og ting du må holde styr på når du ruster figurene dine for kamp. Læringskurven er bratt, og tanken er sannsynligvis at du skal lære deg spillet underveis i første gjennomspilling, for så å mestre det skikkelig når du begynner på nytt for andre gang.
Kort prosess, mye spilleglede
Fortellingen er lineær og foregår over fem kapitler, og for hvert kapittel får du også et par valgfrie sideoppdrag. Dette kunne det gjerne vært mye mer av, og spillet kunne tjent på å tilby spilleren litt friere utforskningsmuligheter.
Covenant of the Plume er temmelig kort til å være et rollespill og ser ut til å satse hardt på gjenspillingsverdi; etter å ha fullført spillet første gang vil du få muligheten til å følge en annen del av fortellingen og spille med figurer du har møtt tidligere men ikke kunnet spille med. Hvis du ofrer en kompis i kamp vil dette få konsekvenser for historiens utvikling og hvem du møter senere, og ved å spille litt annerledes neste gang kan du oppleve fortellingen fra ulike perspektiver. Du får beholde utstyret og evnene fra første gjennomspilling, og kan således klare deg bedre og spille litt råere når du starter på nytt.
Dette forutsetter selvsagt at du ikke har noe imot å starte forfra igjen. Som regel puster jeg lettet ut når rulleteksten kommer og plukker sjeldent spillet ut av coveret igjen når jeg først er ferdig, men denne gangen befant jeg meg i siste kapittel av fortellingen for andre gang før jeg visste ordet av det. På grunn av de noe trege kampene og de litt for lange angrepssekvensene kreves det litt tålmodighet for å like spillet, og det blir ikke bedre av at man stadig blir kastet inn i nye og vanskeligere kamper uten mulighet til å lagre fremgangen. Det er likevel mye som er fornøyelig med Covenant of the Plume, og du bør ikke la deg skremme bort med mindre du har tålmodighet som en seksåring.
Konklusjon
Til tross for enkelte irritasjonsmomenter er Valkyrie Profile: Covenant of the Plume god underholdning for den rollespillystne som er lei av A4-fortellinger. Spillet tar ikke seg selv så innmari høytidelig, og det er bare befriende at man ikke må være snill og grei hele tiden. Med tanke på vanskelighetsgraden er det kanskje ikke et spill du bør kaste deg uti hvis du aldri har prøvd et rollespill før, men for spillere med litt tålmodighet kan Valkyrie Profile være vel verdt pengene. Dette er første gangen jeg har startet et spill på nytt umiddelbart etter å ha fullført det, og det betyr et stort klapp på skulderen til Valkyrie Profile fra min side.
