Det er ikke til å komme utenom det at Norges indiespillscene blir stadig større og større, og bare i løpet av det siste året har en rekke spennende spillprosjekter truffet markedet fra her på berget. Teslagrad sjarmerte oss med imponerende kreativitet og kløktige gåter; Among The Sleep skremte og interesserte med spennende temaer; mens Shadow Puppeteer bydde på morsomt skyggesamarbeid – og det bare for å nevne noen.
Nyeste skudd på stammen er gåtespillet Amphora, et krukkebasert og svært vakkert eventyr, som dessverre viser seg å være lite mer enn det.
Audiovisuell historie
Et kort søk på Store Norske Leksikon forteller meg at en amfora er en gammel, gresk krukke – du vet, en slik som du antagelig har sett på film tidligere – og det er fra denne man tar styringen i Amphora. Som en kroppsløs, tåkete og potensielt magisk ånd, manipulerer man omgivelsene rundt seg, i det som fort viser seg å være rundt to timer med intensiv gåteløsning.
Det hele knyttes tett opp mot livet til en ung jente, fra uskyldig barndom til et problematisk voksenliv, og hver periode representeres av et unikt spillmaleri. Med en mosaikkaktig stil forteller spillet en enkel, men sjarmerende historie om kjærlighet, krig og oppvekst, og derfor er det visuelle antagelig Amphoras sterkeste kort.
Dype effekter blandes med simple og fargerike bakgrunner, bakgrunner som avhengig av tingenes tilstand ønsker å vekke forskjellige følelser i undertegnede. Det fungerer stort sett, godt hjulpet av et herlig, hjemsøkende og uttrykksfullt lydbilde, blandet med veldreide musikalske toner.
Amphoras enkleste øyeblikk er ofte de aller beste.
Andre ganger fungerer det ikke fullt så godt, men jeg sitter likevel igjen med det inntrykket at jeg har vært med på en reise når Amphora pakker snippesken etter drøye to timer. Enkelte sekvenser passer dårlig inn i den overhengende historien, mens andre enkeltøyeblikk virkelig imponerer.
Eksempler på slike øyeblikk kommer oftest tidlig i spillet, som for eksempel når den unge hovedpersonen ser utover en stjernestrødd himmel, når man vi skal løfte dragen hennes opp mot himmelen ved hjelp av en nærliggende vindmølle, eller idet man spiller en nøkkelrolle i gjenfortellingen av Haren og skilpadden. Enkle, men betydningsfulle opplevelser.
Gromme gåter
For å drive handlingen framover, og samtidig kunne kalle seg et spill, har Amphora også én sentral spillmekanikk, hvor man haler og drar i ulike gjenstander i omgivelsene. Hvert mosaikkbilde har nemlig et par essensielle tingester spredt rundt omkring, og disse er man pent nødt til å interagere med for å løse problemet som utspiller seg på skjermen til enhver tid.
Og da må man plutselig redde en kvinne fra en brennende bygning, og sørge for at jenta får øye på drømmemannen. Men hvordan skal man utføre disse handlingene; hvordan sørger man for at den tidligere nevnte skilpadden kommer først i mål, og hvor finner jeg gulroten som skal lokke hesten mot skogen i utkanten av bildet? Dette er legitime spørsmål, som ofte lar seg løse med et enkelt overblikk på det aktuelle bildet.
Men jo lenger ut i spillet man kommer, jo mer diffuse blir de ulike løsningene, og når man på et tidspunkt ikke engang skjønner hva problemet er, blir det fort fryktelig frustrerende å spille Amphora. Spesielt én gåte var merkelig klønete presentert, og hvordan skulle liksom jeg forstå at isbiten, kroken og vikingskipet hang sammen.
Det mangler med andre ord på balansen mellom for lett og for vanskelig, og jeg måtte flere ganger ty til løsningsvideoen utviklerne sendte med vår anmelderkopi – et mulig tegn på at også de innså at noen gåter blir litt for diffuse.
Prøv og feil
Kanskje jeg bare burde vært mer tålmodig, men flere av de senere gåtene er så klønete satt sammen at jeg neppe hadde funnet ut av det uansett. Noe av skylden for dette skal spillets troverdige fysikk ta på seg, for det å leke med todimensjonal tyngdekraft er en bedrift som sjelden fungerer knirkefritt. En løsning som kanskje er solid i hodet ditt, blir plutselig vanskelig å få ned på det digitale papiret når fysikken kludrer til en oppgave som egentlig skulle vært ganske enkel.
Slik går det også i Amphora, og den jevne strømmen av prøving og feiling er alt annet enn engasjerende.
Den jevne strømmen av prøving og feiling er alt annet enn engasjerende.
For å gjøre vondt verre, introduserer spillet også et ekstra verktøy, som lar deg skape hvite tråder ut fra intet, som man så kan henge ulike ting i. Spillet lar deg leke med disse kjettingene som man selv vil, men hvordan trådene faktisk fungerer ble jeg aldri helt klok på. Av og til stritter de kraftig imot gravitasjonen, mens de andre ganger faller mot jorden før man får gjort noe fornuftig med de.
Det er uansett her man får eksperimentere mest, men veien mot den ene mulige løsningen er ofte smal og trang.
Konklusjon
Amphora er, som først antatt et svært vakkert spill, hvor utviklerne først og fremst viser at de kan skape kunstnerisk sterke og engasjerende enkeltøyeblikk. Det er noe spesielt ved det å rekke en ung jente en hjelpende dukkehånd, eller male himmelen full av stjerner, og disse øyeblikkene bærer opplevelsen ut fra middelmådigheten.
For selv om historiene som fortelles og det audiovisuelle sitter som et skudd, er selve spillingen av Amphora ofte en trøttsom og frustrerende affære. Gåtene balanserer mellom for lette og for vanskelige, og spesielt når utgangspunktet for problemet man skal løse er uklart, koker det hele ofte bort i prøving og feiling.
Det kan godt hende en liten del av feilen ligger hos meg, og en mer tålmodig og skarpsindig person kan sikkert trekke helt andre konklusjoner enn det jeg har gjort nå. Det er likevel ikke til å komme utenom at Amphora er et vakkert spill som, når alt kommer til stykket, ikke lever opp til sitt fulle potensiale.
Er du lysten på et annet fysikkbasert gåtespill, vil antagelig Octodad: Dadliest Catch falle i smak. Styrer du unna de krasseste gåtene, er kanskje Costume Quest 2 mer din stil.
