Supermann, Thor, Grønne Lykt – kjære superhelter har mange navn, og alle har vi vel lurt på hvordan det egentlig hadde vært å menge seg med denne eliten, om enn bare for én dag. Hva hvis man for eksempel plutselig kunne fly, lese andres tanker, kontrollere plantelivet i nabolaget eller skyte røyk fra hendene sine? Det er ikke godt å si hvordan dette skulle fungert i praksis, men man kan jo alltids drømme seg bort.
Alternativt kan man spille inFamous: Second Son. Her får du nemlig fri tilgang på en rekke ulike superkrefter, og i rollen som røyk- og neonmann har du en hel by å boltre deg i, når Sucker Punch debuterer på PlayStation 4.
Kort og godt
inFamous: Second Son begynner så smått syv år etter inFamous 2. Cole MacGrath er offisielt historie, og den unge jyplingen Delsin Rowe benytter sjansen til å hoppe inn i rollen som seriens nye ansikt utad. Delsin, stemmegitt av den alltid like staute Troy Baker, er en likandes kar. I likhet med andre Sony-ikoner har han alltid en vittig replikk på lur, et smil på lager og en solid dose parkour innprentet i stort sett alt han gjør.
Slike egenskaper kommer selvfølgelig godt med når han må hamle opp med alt fra skumle superskurker til innpåslitne fotsoldater, men superkreftene han plukker opp et lite stykke ut i spillet er kanskje enda viktigere.
Historien i Second Son handler kort og godt om hvordan Delsin en vakker dag oppdager at han er spesiell. Da snakker vi skikkelig spesiell, spesiell i den forstand at han kan sanke inn og bruke alle mulige superkrefter, kun ved å røre andre mennesker. Med dette i kofferten legger han ut på en reise til Seattle sammen med sin eldre bror, Reggie, og det er ikke ferie det er snakk om. Her skal man finne så mange andre unike mennesker som mulig, slik at Delsin til slutt kan overleve ansikt til ansikt med det lokale tyranniet og redde hjembyen sin.
Ansiktsanimasjoner og stemmeskuespill sitter som støpt, og det er lett å bli dratt med inn i disse figurenes liv.
Det er et interessant premiss, og fortellingen leveres med brask, bravur og overbevisning. Man får servert en beskjeden gruppe hovedpersoner, alle med sine egne bakgrunnshistorier og unike innvirkninger på Delsins liv i Seattle. Spillet legger ned mye av arbeidet i det audiovisuelle, hvor hver person frontes som en troverdig figur, i et ellers overnaturlig dukketeater. Ansiktsanimasjoner og stemmeskuespill sitter som støpt, og det er lett å bli dratt med inn i disse figurenes liv.
Og det er nettopp dette som gjør det ekstra skuffende når de forsvinner omtrent like brått som de dukker opp. Bortsett fra Delsin selv har hver bifigur merkelig lite scenetid, og idet man når slutten på visa etter alt fra seks til seksten timer er det lett å bli en anelse slukøret. Personlig skulle jeg gjerne hørt mer om Reggies forhold til Delsin, samtidig som jeg ville jeg ville sett så utrolig mye mer av Fetch i løpet av reisen, men slik ville det seg altså ikke.
Superkrefter i Seattle
Seattle er på sin side et vakkert sted, og byen formelig sprudler av farger og godt design. Den nye maskinvaren i PlayStation 4 ser også ut til å ha gjort underverker, da både partikkel- og lyseffekter er av fantastisk kvalitet. Men, viktigst av alt, det føles som et ekte sted, et sted som lever – ikke på langt nær på samme måte som i for eksempel Grand Theft Auto V, men det er en rekke bevegelige deler i spill som klarer å lure meg til å tro at denne utgaven av Seattle faktisk er ekte.
Superkreftene Delsin tilegner seg gjør lite for å bidra til en realistisk verden, men jaggu er det ikke morsomt å leke seg med de likevel. Det er totalt fire i tallet, et litt lavere antall enn det jeg hadde håpet på, men spillutviklerne har gjort opp for dette ved å tilby mange ulike spillestiler. Man bytter mellom de fire ved å absorbere den aktuelle varianten fra ulike energikilder omkring i spilluniverset, og slik kan man fritt sjonglere Delsins mange angrep og unnamanøvre.
Det er stort sett de samme funksjonene som går igjen blant alle fire superkrefter, med blant annet én knapp reservert for bevegelsestriks, én holdt av til avstandsprosjektiler man kan pepre fiendene sine med, og en annen som står for diverse spesialangrep. Forskjellene ligger i detaljene, og der røykutgaven av Delsin for eksempel kan hoppe stakkato framover i luften, og bruke ventilasjonsanlegg for å raskt nå hustakene i byen, kan neonversjonen sprinte lynraskt bortover gater og oppover husvegger.
Ved siden av dette har han også de tidligere nevnte parkourferdighetene, og til sammen tilsvarer alle disse egenskapene en bevegelsesfrihet jeg sjelden har sett maken til i et videospill. Man skytes av gårde over hustak, svever ned mot et lufteanlegg, kaster seg forover, og blir blåst til værs igjen – alt sitter ytterst i fingertuppene, og protagonisten lar seg villig styre rundt i dette spennende universet.
Karma?
Spillverdenen er helt åpen og fri til å utforskes fra første stund, noe som også forklarer hvorfor både seks og seksten timer er passende spilletid. Seattle er et nokså stort sted, med nok av saker å ta seg til, men fokuserer man utelukkende på historien er Second Son et relativt kort eventyr. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, for du er i stor grad avhengig av å rote rundt i byen etter diverse sideoppdrag for å bli sterk nok til å takle utfordringene som dukker opp sent i spillet.
Byen er satt sammen av en rekke distrikter som man må renske opp i, og her er alternative heltemuligheter spredt fint utover. Ingen av de er særlig omfattende, men det en blir bedt om å gjøre er likevel alltid morsomt og interessant, enten det går ut på å skyte ned overvåkningsdroner, lete etter skjulte kameraer, eller bare løpe rundt i sentrum på jakt etter diverse strøjobber som kan videreutvikle karmaen din.
Karmakonseptet tar selvfølgelig turen fra originalspillene, og med dette kan du selv velge hva slags superhelt, eller -skurk, du vil være. Gode gjerninger belønnes med god karma og vice versa – underveis summeres og veies alle gjerninger av karmamåleren din, en måler som i tur påvirker mange aspekter ved spillet. Alt fra hvilke superkrefter man får tilgang på, til detaljer ved historien som blir fortalt, bestemmes av hvilken side du sogner til.
Selv bestemte jeg meg tidlig for å være en hyggelig kar, og etter hvert som tiden gikk ble jeg akseptert som byens redningsmann: Jeg ble en helt i skinnjakke og hvitt, og mot slutten av eventyret var jeg ganske fornøyd med både meg selv og Delsin. På vei gjennom min andre gjennomspilling gikk jeg da selvfølgelig for å være slem, for å se hvor annerledes opplevelsen egentlig var i rollen som skurk.
Det er merkelig at Reggie, som fremstår som en moralsk og høvelig kar, oppfører seg helt likt uavhengig om du nettopp har drept eller reddet ti uskyldige mennesker.
Sett fra et historieperspektiv er det skuffende likt. Man får servert et par unike mellomsekvenser og hovedoppdrag, men de store strøkene historien males med er nesten identiske, noe som ofte fører til rare situasjoner. Det er for eksempel svært merkelig at Reggie, som fremstår som en moralsk og høvelig kar, oppfører seg helt likt uavhengig om du nettopp har drept eller reddet ti uskyldige mennesker. Slike overseelser bryter ned deler av illusjonen når man spiller gjennom på nytt.
Det er likevel mer enn verdt det å ta seg gjennom eventyret to ganger, for der historien ikke lot seg påvirke stort, merket jeg fort at spillemåten min ble kraftig endret idet jeg gikk over til den onde siden. Man kan være langt mer løpssluppen som skurk, noe både kreftene du låser opp og oppdragene du får utdelt bygger opp under. Slå løs håret, spreng fiender til himmels og ikke vær redd for å banke innpåslitne gatemusikanter – du vet de fortjener det.
Konklusjon
inFamous: Second Son er et svært godt spill, hvor spillbarhet og superkrefter står i fokus. I rollen som Delsin Rowe står man fritt til å takle den åpne verdenen slik man vil, enten man vil være superhelt eller skurk. Valget vil garantert påvirke måten du spiller på, så vel som hvilke angrep og oppdrag du får tak i, noe som oppfordrer til to unike gjennomspillinger. Og dette anbefales også, til tross for at de to historiene man får servert er svært like.
Uansett er Delsin en kløktig og smidig kar, som lar seg enkelt og flytende kontrollere, både i kamp og mens man svever over skyskraperne i Seattle. Det er gøy å spille inFamous: Second Son, og timene flyr når man jakter på sideoppdrag, leter etter samlegjenstander og følger fortellingen om hverandre.
Spillet ser fantastisk ut, og alt innenfor det audiovisuelle spekteret er perfekt satt sammen og designet. Figurene imponerer, og historien fenger, men da er det ekstra synd når den blir litt for snau for sitt eget beste. Det er likevel masse å gjøre i Seattle, og har du en PlayStation 4 ser jeg ingen grunn til å ikke gi Second Son en sjanse. Hvis ikke har du kanskje nettopp fått én god grunn til å investere i en ny spillkonsoll.
Er du på leting etter spennende spill med superhelter eller overnaturlige krefter kan vi anbefale Batman: Arkham City, så vel som DmC: Devil May Cry.
