Av og til får vi spørsmål om hvorfor vi ikke er snillere i vurderingen av et nytt, billig spill, eller hvorfor vi ikke er strengere med et kort spill som er for dyrt. Nå sist blant kommentarene til anmeldelsen av Trine 2. Det er for så vidt naturlig å tenke slik. Vi skal gjerne være forbrukerorienterte og anbefale ut i fra hva som gir mye for pengene, og hva som bare er dyre middelmådigheter. Det vil jeg si er den teoretiske tilnærmingen. I praksis er dette så feil som det kan få blitt.
Det første problemet med å ta prisen med i vurderingen oppstår av den enkle grunn at prisen ikke er konstant. La oss si at et fullprisspill fikk karakteren 7 av 10 hos oss. Et veldig bra spill som vi anbefaler, det koster 400-500 kroner i butikken den dagen det kommer i salg, og det tar omtrent 8 timer å spille gjennom. En uke etter blir et annet spill lansert digitalt for 140 kroner, det varer i 15 timer, og vi setter karakteren 6 av 10.
Man får altså vesentlig mer for pengene i det siste eksempelet, men vi syns det andre spillet var bedre. Hvorfor? Fordi vi ikke bare anmelder spill for de som kjøper på lanseringsdagen.
Prisen kan forandres
Det bør være mulig å søke opp anmeldelser hos oss tre år etter utgivelse, og få et godt bilde av spillets kvaliteter uavhengig av ytre faktorer. For hvem vet, kanskje et gitt spill er på tilbud til nettopp 140 kroner tre år etterpå. Hvordan står da vår anmeldelse seg dersom vi gikk ut med at vi ikke anbefaler spillet på grunn av den stive prisen da det var nytt?
Slik jeg ser det er det kun leseren selv som bør vurdere om prisen er riktig for ham eller henne. Vi gjør omfattende vurderinger av produktet alene, og lar det være opp til leseren å bedømme hvor mye penger en opplevelse måtte være verdt. Spillinnholdet og kvaliteten på det er det eneste vi kan bedømme.
Det er helt i orden at noen av leserne ikke vil anbefale et flott spill fordi «det koster for mye». Men om to år er prisen kanskje en helt annen, og kanskje er spillet plutselig på salg. Da er det viktig at vår vurdering er gjort isolert fra første stund, uavhengig av slike faktorer. Prisen bestemmer kun hvor tilgjengelig noe er, ikke hvor bra det er.
Hvem bestemmer hva som er dyrt?
Vi kan når som helst lage en formel eller kalkyle basert på hvor bra et spill er opp mot utsalgsprisen, lesernes inntekt eller lesernes generelle syn på hva som er dyrt. Det hadde kanskje vært nyttig, men det kunne aldri vært en del av karakteren.
Et annet eksempel er dersom spill er helt gratis. Kanskje det til og med kommer et 400-kroners spill til 3DS som har vært tilgjengelig gratis på PC i flere år? Skal 3DS-spillet få ekstra streng mottagelse på grunn av dette? Selvsagt ikke. Spillet vurderes isolert som en opplevelse på en konsoll som ikke har hatt spillet i sitt sortiment før, og opp mot en målgruppe som kanskje ikke er interessert i eller har spilt PC-utgaven.
Det er ytret ønske om at vi tar hensyn til at spill fra uavhengige studioer har små budsjetter, at de ikke har mulighet til å lage produkter som kan konkurrere med de store studioene og utgiverne. Dette er en skummel holdning å innta. For det første er det ingen automatikk i at kostbare spill blir suksesser, akkurat som det ikke er uvanlig at ukjente spill kan overraske og ta verden med storm.
Når det er sagt nevner vi gjerne tilfeller hvor både pris og utviklingsstudio overrasker oss, men det påvirker fremdeles ikke karaktersettingen. Hvis vi skal begynne å dra budsjetter, utviklingskostnader og salgspris inn i vår analyse av et kulturprodukt, så har hele anmelderformen mistet sin relevans.
Spill blir ikke dårligere av å være dyre, og de blir ikke bedre av å være billige.
