Det lages spill om så mangt i disse dager, og det kreves stadig mer for å skille seg ut i mengden. Selv noe så snevert som spill om fisking har blitt laget utallige ganger, men jeg tør gjette på at det aldri har blitt laget et fiskespill helt som Dredge tidligere.
Like mye som fisken man fanger, handler dette spillet også om den mørke avgrunnen i menneskets sinn og frykten for hva som enn måtte befinne seg dypt under havoverflaten. Det er usedvanlig merkelig og mystisk, og leverer en helt unik indie-opplevelse.
Som en skygge om natten
Dredge sparkes for alvor i gang idet en fiskeskøyte går på grunn utenfor det beskjedne øysamfunnet The Marrows. Om bord er kun en enslig sjøulk, som våkner til på kaikanten dagen etter – dette er oss, spilleren, og etter et kort møte med borgermesteren blir det klart at vi har ankommet området for å ta på oss jobben som fisker.
Fiskeskøyta stables raskt på beina igjen, og med snøre og stang skrider man til verket. Spillet har en noe unik døgnsyklus: Man får utmålt en viss tid hver dag, men tiden går kun framover når man seiler, fisker eller installerer nye deler på skuta si.
Og med det kjører man ut på det åpne hav for å spane etter fiskeansamlinger i nærheten av overflaten. Disse kan man interagere med for å begynne å sanke fisk – dette er en halvautomatisk prosess som kan fremskyndes ved at man gjennomfører en rekke unike «quick-time»-sekvenser. Sekvensene er relativt enkle å forstå seg på, men det er likevel enormt avgjørende at man er treffsikker hvis man skal få mest mulig ut av hvert døgn.
Tiden går fort når man først er aktiv, og det viser seg etter hvert at det er svært viktig å følge med på klokka. Store deler av lokalsamfunnet er nemlig av den oppfatning at tåken som setter inn over øyene etter mørkets frembrudd skjuler mer enn bare ilter fisk, og frykten for det ukjente blir raskt en helt sentral del av spillets gang.
Hvis man mot formodning befinner seg i mørket for lenge av gangen, påvirker dette psyken til hovedpersonen vår. Blir belastningen for stor, kan det hende man begynner å oppleve både det ene og andre ute til havs: Motgående skip som plutselig forsvinner i tåkehavet, uhumske lyder fra dypet og etter hvert også mer konkrete trusler.
Selv klarte jeg stort sett alltid å komme meg trygt hjem før det ble altfor sent, men takket være spillets oppslukende natur er nærmest uunngåelig at man får flere dager hvor man overvurderer sine egne evner.
Det er fryktelig lett å tenke at man bare skal hente opp ett vrakgods til; plutselig dunker man borti en odde slik at den ene motoren ryker; eller kanskje lyskasteren brått slutter å fungere. Og da er man ikke fullt så høy i hatten lenger.
Alt i alt skulle jeg likevel sett at Dredge la mer opp til at man måtte trosse tåken og mørket en sjelden gang, slik at det ble enda litt skumlere å seile rundt. Det finnes riktignok flere fiskearter som kun dukker opp på natten, men det er dessverre altfor lett å holde seg i nærheten av en hvilken som helst havn mens man forsiktig kaster ut garnet.
Mutert makrell
Kommer man seg tilbake til en havn, er man som regel alltid trygg, og da kan man bruke natten på å slikke sårene sine og blunde litt før en ny dag gryr.
Havnene er også der man selger fisken man får i nettet. Det finnes godt over 100 ulike typer fisk i Dredge. Her finner vi sedvanlige rakkere som torsk, makrell, flyndre og akkar, men hver type kommer også i flere merkelige, muterte former som legger ekstra trykk på spillets overnaturlige elementer. Et oppslagsverk lar deg holde styr på hvor mange du har fanget av hvert slag, hvor mye de er verdt hos kjøpmannen og hvor de ulike artene finnes.
Dredge har et relativt stort havområde å utforske, og det er i alt fem distinkte soner som alle huser forskjellige fisketyper. Noen befinner seg lenger ned i dypet, og før man kan fange disse er man pent nødt til å oppgradere båten sin.
Det er hovedsakelig her pengene fra fiskingen går, og etter en liten stund låser man også opp evnen til å hente opp vrakrester og skatter fra havbunnen. Disse lar deg i tur finne fram til nye oppgraderinger, slik som raskere motorer, mer motstandsdyktige lyskastere og større skrog, noe som igjen lar deg utforske nye områder. Det endelige målet for oppholdet i The Marrows dukker først opp et stykke ut i opplevelsen, uten at jeg vil røpe noe om det her.
Syklusen er uansett fint utformet, og spillet har såpass god flyt at det ofte kan være vanskelig å legge det fra seg.
Ufullendt uro
Spillet har også en helt særegen stemning, og minner i perioder mer om et rent skrekkspill enn noe annet. Dette handler selvfølgelig en del om frykten fra hva som enn måtte luske i tåken om natten, men kommer også litt av hvordan universet er utformet og de mange besynderlige figurene man møter.
Som tidligere nevnt snakker lokalbefolkningen mye om det ukjente og hvordan de tror de har sett, hørt eller følt noe merkelig knyttet til det store, mørke havet. Setninger og gjenfortellinger har en tendens til å bli hengende i løse luften, og godt skrevet dialog og scenebeskrivelser er med på å underbygge den unike H.P. Lovecraft-stemningen.
Det audiovisuelle gjør også mye for å selge det eksentriske inntrykket. Figurene er nydelig tegnet og har tonnevis av særpreg; verdenen er både mørk, mystisk og fargerik om hverandre; og de små musikalske trudeluttene som spilles av med ujevne mellomrom er utrolig flott komponert. Spesielt musikken i byene fyller meg med en ørliten dose sjelefred, som om den sier «du er trygg her», og det minner meg faktisk en del om lagringsrommene fra Resident Evil.
Om noe synes jeg de merkverdige figurene og historiene man snubler over godt kunne fått enda mer tid i rampelyst. Jeg innser at det ofte er mer effektivt å overlate detaljene til fantasien, men det føles likevel litt underlig at så mange av de personene man møter ikke har mer å komme med utover i spillet.
Borgermesteren får for eksempel tilsynelatende ingen ny dialog etter den første halvtimen; det skjer noe mystisk med fiskehandleren som aldri blir nevnt igjen på et senere tidspunkt; og jeg skulle gjerne sett at det skjedde noe mer med havnearbeider som jeg leverte en pakke til tidlig i spillet.
Spillet er fullt av slike ufullendte fortellinger, inkludert den underlige slutten – som for øvrig kommer utrolig brått. Dette er helt klart bevisste valg fra utviklernes side, men det bøter likevel ikke på at jeg savner noe mer i det ellers fantastisk stemningsfulle spillet.
Konklusjon
Dredge er et altoppslukende, lite spill, som takket være upåklagelig stemning og flyt virkelig huker tak i spilleren. Det er ikke veldig avansert på noen som helst måte, men har nok personlighet og egenart bakt inn blant fiskeslag og H.P. Lovecraft til at dette er vel verdt å fordype seg i.
Spillet kunne med fordel brukt mer tid på å utforske de mange bifigurene og deres forhold til den mørke avgrunnen, og jeg skulle gjerne sett at det var flere grunner til å utforske verdenen på nattestid, men ellers er dette et fremragende stykke indiespill.
Dredge er tilgjengelig på Xbox One, Xbox Series X/S, Nintendo Switch, Windows, PlayStation 4 og PlayStation 5 (testet).
