Fantastiske scenarier
Enkeltspiller-delen fungerer som en slags prolog for flerspiller-modulen. I den får du tilgang til fire omfattende aldre å utforske, og du vil raskt bli slått av hvor utrolig godt designet disse er. Fra Kadish Tolesas mørke skoger til Eder Giras fossefall bys det på stor variasjon, svært sterk grafikk og en fantastisk stemning. De første timene med spillet flyr av gårde i lammet lykkerus, uten så mye gåteløsning, men fullstendig oppslukt i spillets virkelighet, som en stund fortoner seg som det eneste stedet verdt å tilbringe tid.
Store deler av spillet ser også aldeles nydelig ut, og animerte detaljer som Myst og Riven bare kunne drømme om, er nå på plass. Løv faller rolig mot bakken i en eldgammel, forhekset skog, opplyst av fiolett, magisk lys. Små vesener hopper høyt opp i luften fra vannoverflaten, og daler sakte ned igjen før de gjentar handlingen. Et fugle-lignende dyr svever forbi, stuper og stiger, og roper "frihet, frihet!" med hele seg. Slike detaljer væter øyekroken, og demonstrerer at det egentlig ikke er noen vei tilbake til stillbilde-formatet etter dette. I en alder flerrer lynet en himmelhvelving fylt av mørke skyer, og jorden rister av tordenbrølet, i en annen veksler lyset mellom dag og natt avhengig av når du besøker den. Spillet kan også by på et av de mest realistiske fossefall vi har sett hittil, et underjordisk kloakksystem, et enormt drivverk av en stein-bygning, mørke og mystiske adel-kontorer og et kunst-galleri, for å nevne noe.
Imidlertid ville det være å ta for hardt i å kalle spillet et perfekt visuelt bekjentskap. Din avatar (figuren du styrer, representasjonen av "deg" inne i spillet) er riktignok detaljrik og med høyoppløselige teksturer, og dessuten kompetent animert, men han eller hun ser fortsatt litt for tegneserie-aktig ut. Du vil også kunne finne en del områder i spillet hvor teksturene ikke er så detaljerte - eller fotorealistiske - som vi kunne ønske, og hvor illusjonen dermed brytes. I tillegg må man være oppmerksom på at den helt store detaljrikdommen ikke vil komme til syne på lavere kvalitetsinnstillinger, så med mindre du sitter på en toppmaskin, vil ikke spillet ta fullstendig av, og grafikkarakteren bør i så tilfelle nedjusteres et hakk. Bildesettet her på Gamer.no fra 3. desember illustrerer dette, de er tatt i 1024x768, uten anisotropisk filtrering og kantutjevning, og er ikke helt representative for hvor vakkert dette spillet kan bli.
Auditivt begjær
På lydsiden er det imidlertid så og si umulig å oppdrive svakheter overhodet. Lydproduksjonen er ganske enkelt et landemerke, med lag på lag med lyd-detaljer, 3D-gjenklang-effekter, nydelig produksjonsarbeid og svevende, drømmende musikk. Spillet inkluderer endatil en glidebryter for justering av hvor mange lag med stemningseffekter du vil ha kjørende om gangen, og det anbefales på det varmeste å stille denne helt opp, om du har maskin til jobben. Alt høres helt strålende ut. Sjelden har maskineri hørt så uhyre levende, knirkende og skrapende ut som her, og vannet som plasker rundt bena dine enkelte steder føles kaldt, vått og levende friskt kun ved å lytte til lyden det danner. I det hele tatt; lydbildet tar hovedrollen i Uru, sammen med det visuelle og musikken, og er helt avgjørende for å dra deg med inn i spillet, inntil du kan sverge på at Teledahn, Gahreseen, Kadish Tolesa og Eder-aldrene er like ekte som din egen nese.
Melodiene på sin side er muligens en smule - og da en svært liten smule - mindre fengslende enn Rivens hjemsøkende helhet, men det hindrer dem likevel ikke i å befinne seg i den aller øverste divisjonen når det kommer til eventyrspill-musikk. De er suggerende, og makter å tviste og tvinne spilleren til man enten går på veggen av spenning, eller blir sittende med et lykkelig smil om munnen og en god følelse i brystet. Musikken brukes også til svært god effekt, og pleier å komme smygende hver gang du er i ferd med å runde en ny sving, mot ukjente, nye utfordringer.
Riktig verktøy for jobben
Som du kanskje har forstått allerede, er det denne gangen viktig å ha utstyret til opplevelsen. Uru: Ages Beyond Myst er en utrolig rik audiovisuell opplevelse, og først når du sitter på en skjerm med gode kontraster og farger, et topp-skjermkort, et lydkort som støtter EAX Advanced HD-standarden, og med et Hi-Fi-surround-anlegg kan du forvente å få maksimalt utbytte av spillopplevelsen. Spillets grafikk- og lydmotorer skalerer fint på svakere maskiner, så skulle du ikke være så bemidlet, er det ingen grunn til panikk. Likevel er Uru et spill hvor det å øke oppløsningen fra høy til ekstrem faktisk får fram nye detaljer; et spill du vil ønske å oppleve i 1280x960 eller høyere. Spiller du under optimale forhold, kan du jo forsøke å stoppe opp to sekunder, for så å bevege deg igjen. Det føles utrolig at man kan vandre inn i et kunstverk, inn i en virkelighet, men slik kan det faktisk oppleves. Uru er et spill som tidvis kan få virkeligheten til å føles uvirkelig.
