Unreal Tournament ble utgitt på senhøsten i 1999, en drøy måned før det tredje spillet i den ikoniske Quake-serien, og gav for første gang Id Software reell konkurranse på flerspillerfronten. Begge spillene blandet et nærmest absurd høyt tempo med grafisk lemlestelse, og knivet lenge om toppen av pallen både med tanke på antall spillere og i konkurranseøyemed.

Etter hvert som seriene utviklet seg gikk de forskjellige veier. Unreal Tournament-serien kunne skilte med et større onlinemiljø og bedre salgstall, og Quake-serien opplevde større suksess i konkurranser. Begge merkenavnene har med tiden blitt kvalitetsstempler, og det skaper naturligvis en del forventninger når det igjen er duket for en ny Unreal Tournament-tittel.

Ny enspillerdel

Det har blitt gjort et knippe drastiske forandringer siden forrige utgave, hvor enspillerdelen utvilsomt er den mest merkbare. Som tidligere består den hovedsakelig av en gjennomgang av de forskjellige spillmodusene mot datastyrte motstandere, men denne gangen har du også en historie å forholde deg til. Akkompagnert av visuelt pene filmsnutter skaper dette en troverdighet de tidligere spillene har manglet, og gir figurene og fraksjonene en sårt etterlengtet bakgrunn.

Plottet er akkurat like overfladisk og klisjé som en skulle forvente av et spill som strengt tatt aldri har markedsført seg selv som noen enspillersensasjon, men det gjør det langt mer overkommelig å gjøre seg ferdig med denne delen av spillet, og erverve seg nødvendige ferdigheter for å overleve i flerspillerdelen. Kombinert med muligheten til å kunne velge mellom forskjellige oppdrag og ulike opplåsbare belønninger, gjør dette en tidligere triviell spillmodus til en fullt gangbar del av spillet, som de fleste vil være tjent med å oppleve.

Dessverre kan det virke som om denne forbedringen har skjedd på bekostning av andre deler av spillet. Hele åtte forskjellige spillmoduser har blitt fjernet – også gamle slagere som «Assault» og «Domination» – og kun to nye har blitt tilført. «Warfare» er en slags hybrid av «Onslaught» og «Assault», hvor de to motstanderlagene skal overta ulike kontrollpunkter. Etter at disse har blitt overtatt eksponeres motstanderens kjerne, som en så skal destruere. Den andre modusen heter «Duel», og er som navnet tilsier en duelleringskonkurranse hvor vinneren får spille igjen, og taperen faller til bunnen av utfordrerlisten. Begge to er flotte spillmoduser som tilfører spillet nye impulser, men dekker på ingen som helst måte tapet av mer kreative moduser som for eksempel «Bombing Run».

Men la ikke det ødelegge for et feiende flott spill før du har satt fingrene i det. Her finner en fortsatt sjangerdefinerende elementer som «Deathmatch» og «Capture The Flag», klassiske brett som Coret, Deck og Facing Worlds, og en får et gjensyn med spennende gamle våpen som for eksempel det personlige teleporteringsverktøyet Translocator. Med andre ord er det mye nytt og gammelt å sette fingrene i, både for de som har lang erfaring med Unreal Tournament-spillene og de som er helt ferske.

Solid flerspillermoro

Som nevnt har Unreal Tournament alltid blitt markedsført som et rendyrket flerspillerspill, og Unreal Tournament 3 er på ingen som helst måte et unntak. Xbox 360-utgaven har – i motsetning til Playstation 3-versjonen – støtte for såkalt «split screen», som er et must om en vil ha det morsomt med et spill i denne sjangeren på hjemmebane. Dette gjør at både en- og flerspillerdelene kan oppleves i samarbeid med opptil tre andre. Til tross for det heftige tempoet og de detaljerte kartene, oppleves ikke skjermdelingen som en særlig begrensende faktor, noe som ofte kan være tilfellet i skytespill. Dermed er en ikke tvunget til å ha internettilgang om en vil ha det moro med bekjente – et klart pluss.

Forskjellen mellom versjonene strekker seg dog lenger enn som så. Der PC- og Playstation 3-utgavene kommer med et eget utviklersett for å selv kunne lage egne kart, figurer, spillmoduser og våpen, er det fullstendig utelatt fra Xbox 360-versjonen. I stedet kommer sistnevnte utgave med fem eksklusive brett og to eksklusive figurer, samtidig som at Microsoft har lovt å gi ut de mest populære brukerskapte modifikasjonene på Xbox Live. Et noe tvilsomt kompromiss med tanke på hvor utstrakt skapermiljøet rundt Unreal-serien har pleid å være, men bedre enn ingenting.

Selv om Xbox 360-versjonen ikke er like tilpasselig som sine brødre til PC og Playstation, er det like fullt et uhyre solid spill. Med et heftig spekter av våpen som spenner seg fra slimspyttende rifler til håndholdte mitraljøser, forskjellige kjøretøy som blant annet kan maltraktere andre spillere ved hjelp av skarpe fangarmer eller selvdestruering, og et overraskende høyt antall pene, varierte og morsomme brett, skal det mye til for å kjede seg. Bland dette med et mangfold av såkalte «mutators», som er predefinerte forandringer i spillreglene som du kan iverksette, så er det duket for mange, mange timer med adrenalinpumpende moro for voksne mennesker.

En fryd for øyet

Ikke overraskende er det også et fantastisk vakkert spill. Unreal Engine 3-motoren, som Unreal Tournament 3 også er basert på, anvendes blant annet i andre grafiske perler som Bioshock og Mass Effect. Fysikken er herlig, eksplosjonene er realistiske og nærmest fryktinngytende, og aldri har vemmelsen av flyvende skallefragmenter føltes mer virkelighetstro. Til tross for dette oppleves «hakking» svært sjeldent, noe som er intet mindre enn imponerende med tanke på hvor mye som tidvis foregår på én gang. Det er rett og slett et klart hakk høyere på grafikkfronten enn de fleste konkurrentene på skytespillmarkedet, og det med en fantastisk ytelse.

Det er ikke bare grafikken som imponerer i dette spillet, også lyden er bunnsolid og flott utført. Lydbildet er intenst, røft og troverdig, og putter deg akkurat der du skal være – i en krigssone. Du har også muligheten til å komme med et stort utvalg utrop av forskjellig karakter. En mulighet er å ytre ymse sorter «trash talk», en annen er å komme med konstruktiv veiledning til lagkameratene dine. Dessverre er denne menyen rimelig klumsete satt opp, og det er som regel altfor tungvint å nå den i kampens hete. Som kronen på verket, returnerer atter en gang kommentatoren, som med sine autoritære utrop har blitt en kultklassiker i spillmiljøet. Unreal Tournament 3 er fylt til randen med «multi kill», «monster kill» og «godlike», og det har aldri føltes bedre.

En viktig ting med konsollversjoner av spill er intuitiviteten og oppsettet av meny- og kontrollsystemet, da antallet knapper er sterkt begrenset i forhold til på PC. Menysystemet er lettfattelig, raskt og oversiktlig, uten å skille seg ut i nevneverdig grad. Kontrollene er upåklagelige i de aller fleste tilfeller, med gode løsninger for typisk kinkige ting som for eksempel våpenbytte. Ingen av knappekombinasjonene føles unaturlige, og det går nok ikke lange stunden før du føler deg i ett med kontrolleren. Er det noe som mot formodning skulle føles unaturlig, er også mulighetene for forandring av funksjoner som stikkesensitivitet og annet kontrolloppsett utfyllende og lett tilgjengelige.

Konklusjon

Skytespillmarkedet til konsoll begynner å bli rimelig stort og variert, og standarden er overraskende høy jevnt over. Med bautaer som Gears of War, Call of Duty 4 og Halo 3 å konkurrere med, stilles det nærmest urimelige krav til overlevelse i disse tider.

Unreal Tournament 3 oppfyller disse kravene med glans. På flerspillerfronten stiller det vel så sterkt – om ikke sterkere – enn de fleste av de nevnte spillene. Årelang erfaring gjør også at Epic Games har et uovertruffent øye for essensielle aspekter ved sjangeren som brettdesign og varierte spillmoduser, og dette merkes godt i den generelle kvalitetsfølelsen spillet utstråler.

Dette er rett og slett et bunnsolid flerspillerspill vel verdt å ta en titt på. Både de som er kjent med serien fra før, og folk på utkikk etter et skytespill som skiller seg ut, vil finne mye moro her. Det er imidlertid verdt å bite seg merke i at enspillerdelen kun er en overfladisk «treningsmodus», og at en nok er bedre tjent med å lete videre om en ikke har ambisjoner om å koble seg opp til Xbox Live eller spille med venner hjemme. Det eneste som hindrer spillet fra å oppnå en enda høyere karakter er rett og slett at det blir veldig likt forgjengerne – både på godt og vondt.