Alle med et snev av konkurranseinstinkt vil vinne, og er følgelig ofte dårlige tapere. Jeg er en særdeles dårlig taper, noe jeg virkelig fikk erfare under testingen av Unreal Tournament 3. Hvis vi ser vekk fra sportssjangeren er det ikke mange spill jeg har fått større tilfredsstillelse av å herske i. Uansett hvilken flerspillermodus man velger er blodbadet totalt, og brutaliteten bidrar til at adrenalinet suser rundt i hele kroppen.

Nettopp derfor er det så uhyre deilig å vinne, og å vise konkurrentene hvem som er den mest brutale. Nå skal det også sies at Unreal Tournament 3 først og fremst er en flerspillertittel. Alene føles det litt som å spille bordtennis med seg selv, og det er lite givende for sinnsfriske mennesker.

Kjedelig enspiller

Epic sier selv at de har jobbet mye med enspillerdelen i dette spillet, og at det er en slags avansert opplæring til flerspillermoroa. Jeg var så dum at jeg kastet meg rett på nett, og da ble kampanjemodusen en gigantisk nedtur litt senere. Man har tatt inspirasjon fra Gears of War og kjører på med en halvgrei historie. Her skal man nedkjempe invasjonen fra Necris-rasen, noe fine mellomsekvenser gir et bloddryppende bilde av. Selv om vi snakker krig foregår den imidlertid i de samme arenaene man finner i nettmodusen, bare at venner og fiender er datastyrte. Selv på høyeste vanskelighetsgrad skinner en variabel og til tider svak kunstig intelligens kraftig gjennom. Nei, dette er definitivt ikke noe du spiller alene.

Heldigvis kan enspillerkampanjen spilles i samarbeid med kompiser over nett, men så lenge datastyrte soldater er involvert er ikke dette spesielt morsomt. Hvis du vil ha ekte action er en av de mange flerspillermodusene løsningen. Her er det til gjengjeld så mye herlig som skjer at du raskt glemmer din tilværelse som ensom ulv. Variasjonen og underholdningen er enorm, og med opptil 31 menneskelige motstandere får du mye action for pengene.

Det er vanskelig å plukke ut en favorittmodus på nett. Høydepunktene inkluderer den klassiske «Deathmatch», der det er alle mot alle. I samme gate har vi lagbasert «Deathmatch». Videre har vi flaggjakt, både med og uten kjøretøyer. Den mest spektakulære modusen er imidlertid «Warfare», eller «krig» om du vil. Jeg synes denne krigføringen er det absolutte høydepunktet i Unreal Tournament 3, og den gir flerspillermoro på sitt aller beste.

Min opplevelse av de ulike modusene er veldig positiv. «Deathmatch», både alle mot alle og med lag, er en intens opplevelse – der fart og smidighet er de viktigste egenskapene. Du trenger ikke tenke taktisk i stor grad, her er det bare å fyre løs for å vinne. I flaggjakten må laget fungere på en litt annen måte. Man skal nemlig inn i fiendens base og hente ut flagget, for så å bære det tilbake til egen base. Dør du, mistes flagget og fienden trenger bare å være borti det for at det skal svippes tilbake til «hjemstedet». Her lønner det seg derfor å være samlet, i hvert fall når flagget skal transporteres hjem. Dessuten må man stasjonere soldater ved egen base, hvis ikke blir det jo som å ta ut keeperen under en straffesparkkonkurranse.

Kjør på

Når kjøretøy er involvert er gjerne kartene litt større, og da må man ta i bruk litt andre virkemidler for flaggtransport. Det er nemlig ikke mulig å ta med fiendens flagg inn i et kjøretøy, men du har flere måter å omgå denne regelen på. Spillerne kan nemlig ta i bruk sitt eget tøffe luftskateboard. Det er deilig og intuitivt å kunne sveve fra fiender med flagget på ryggen. Du kan også henge deg på allierte kjøretøy med dette brettet, og da har du ryggdekning også. Mens du er på brettet kan du nemlig ikke bruke våpen, og det skal bare et streifskudd til før du går på trynet og blir et lett mål for fienden.

Som jeg har vært inne på er det imidlertid krigføringsmodusen som er kongen på UT 3-haugen, dette er helt fantastisk. Modusen er en blanding mellom kart vi tradisjonelt finner i skytespill og strategispill. De er svære, og involverer bruk av en rekke spennende kjøretøyer. Essensen her er at begge lag har en stor kraftkjerne som skal ødelegges. Begge kjernene er lenket til hverandre via en rekke mindre kjerner. For at man skal ødelegge hovedkjernen må du «fange» alle småkjernene som ligger i mellom først. Dermed blir det intense slag om hver eneste lille meter på de enorme kartene. Her bruker du raske biler, flygende farkoster og artilleri for å lage et helvete for fienden. Dette er krig, og herrejemeni hvor moro det er å gå seirende ut av disse episke slagene som bølger frem og tilbake.

I så måte er kjøretøyene viktig i Unreal Tournament 3, de er en sentral bestanddel i helhetsopplevelsen. Du kan ta i bruk både de gode (velkjente Axon-kjøretøy) og de ondes (Necris) fartøyer. Begge sidene har kraftige våpenplattformer, men jeg har aldri opplevd noe så spektakulært som Necris’ ulike farkoster. Disse minner mest om edderkopper i ulike fasonger og størrelser, og får meg umiddelbart til å tenke på «vaktbikkjene» i The Matrix. De fyrer av med kraftige laservåpen, og alle har sine herlige spesialegenskaper. Et fartøy kan gjøre seg usynlig, og angripe ubemerket mens et annet kan gjøre seg om til en diger klinkekule og rulle over alt og alle. Dette er rått!

Det å farte rundt i merkelige farkoster er riktignok en bonus, for det er våpnene som er de virkelige kongene av Unreal Tournament 3. Utvalget er bredt og brutalt, men enkelte herlige høydepunkt. Samtlige har konvensjonelle og spesielle angrep, så variasjonen er det ikke noe å si på. Hva sier du til en rakettkaster som skyter tre missiler om gangen, eller en pulserifle som får motstanderen din til å eksplodere?

Her er det et våpen for en hver situasjon og smak, og kartene er lagt opp til at alle har sine områder der de «trives». Snikskyttere har høytliggende steder de til en viss grad kan gjemme seg, mens åpne plasser gir rom for de som liker alt som eksploderer. Selv om det er styrkeforskjeller på drapsmidlene opplever jeg balansen som god. Her kan du faktisk drepe motstandere med de svakeste våpnene, noe som er en stor fordel om du møter en fiende rett etter gjenopplivning.

Forsvinningsnummer

Et av de mest geniale våpnene er likevel ikke dødelig. Du har nemlig tilgang på en pistol som teleporterer deg over kortere avstander. Man skyter ut en målskive som viser hvor du vil havne, og vips så er du borte. Dette gjør at du kan stjele flagg fra tungt bevoktede baser, uten å drepe så mye som en flue – om det var fluer i Unreal Tournament 3, da. Du kan også fange motstandere i det som ligner en gigantisk gelékule. Inne i denne går tiden mye saktere, og det er festlig å sende fiender i en veldig sakte død – da kan de formelig se prosjektilet som dreper dem før det treffer. Fantastisk!

Brettvariasjonen er ikke bare fin når det kommer til størrelse i Unreal Tournament 3, det varieres også fint mellom miljøer. Et av de beste kartene er et som konstant plages av sandstormer, der sikten blir svært begrenset. Når man skal passe på eget flagg blir sandstormene svært kaotiske, for du kan snike deg rundt ubemerket når vinden uler som verst. Plutselig legger sanden seg, og da er du med ett svært utsatt. Dette er sitrende spennende. Andre brett foregår i gigantiske skyskrapere og i japanskinspirerte landsbyer. Alle er intrikate og kommer gjerne med heiser, hemmelige underganger og portaler for teleportering, Du vet rett og slett aldri helt hvor du har fienden i dette spillet.

Dette er et spill som er bygd for fart, og som setter krav til spillernes reaksjonevner. Derfor er flyt utrolig viktig, hakking her er utrolig plagsomt. Heldigvis makter Epic å gi både en vakker og rask opplevelse i samme pakke. Den nye versjonen av Unreal-motoren imponerer, og overgår glatt det vi fikk se i Gears of War. Animasjonene er kanskje ikke like troverdige, men for noen brettmiljøer man har skapt! Her har vi flotte bybakgrunner og trær som svaier i vinden, i symfoni med eksploderende mennesker og herlige våpeneffekter. Det er også verdt å nevne de gode mellomsekvensene i enspillerdelen, selv om disse ikke bidrar til å heve solo-opplevelsen nevneverdig.

Hvis du mot formoding skulle gå lei av miljøene og spillfigurene som følger med, er det bare å gå til verket selv. Epic har nemlig lagt ved utviklingsverktøyet de selv lagde spillet med. Utvikleren gleder seg til å se hva tilhengere av Unreal Tournament 3 kan levere av modifikasjoner, og her er det masse av muligheter for å skape nye og unike spillopplevelser. Slik sett kan du ta pauser fra spillingen og selv bli hobbyutvikler, noe som utvilsomt er et spennende alternativ.

Lyden bidrar også til at kampene blir et kontrollert kaos uten like, der det ene våpenet er sintere enn det andre når det spyr ut sin dødelige last. På brett som ikke er fylt til randen av spillere merker man imidlertid dybden i lydbildet, her gjør det seg med surroundlyd. Det er nesten småskummelt å høre at fienden nærmer seg bak deg, og at det siste du får oppleve er en rakett som suser mot deg. Stemmegivningen i enspillerdelen er på nivå med Gears of War. Det vil si helt kurant, men aldri spesielt imponerende.

Konklusjon

Jeg har ikke vært en stor Unreal Tournament-spiller tidligere, men nå er jeg virkelig frelst! Dette er raskere enn supermann og heftigere enn selv det beste mannskor fra Berlevåg. Du blir nesten avhengig av å få en dose av Unreal Tournament 3 på jevnlig basis, noe brettvariasjonen, våpenutvalget og de mange stilige kjøretøyene bidrar til. På nett er dette svært godt, om du har en linje med grei fart. Enspillerdelen kom med lovord om å følge i sporene til Gears of War, men det makter den dessverre ikke. Den gir grei trening, men blir raskt uinteressant – her er det menneskelig motstand som gjelder. Man spiser ikke soyapølse når man kan få baconostegrill, gjør man vel?

PC-utgaven av Unreal Tournament 3 kommer i butikk førstkommende fredag. En versjon for PlayStation 3 er under utvikling, og slippes trolig i starten av 2008. Utviklingen av Xbox 360-versjonen tas opp igjen på nyåret.