"Onslaught" baserer seg på at brettet dekkes av et sett med noder som man kan koble sammen ved å ta over nærliggende baser. Ettersom man kun har mulighet til å angripe fiendens noder som har tilslutning fra en side, blir det til tider svært hektiske kamper på grensebasene. I likhet med "Assault" er denne modusen både underholdene og aktiv fra start til siste stund, hvor man ikke får noen pauser på lik linje som de man får i "Capture the Flag" etter at flagget har forsvunnet over fjell og daler. Begge modus benytter seg av mulighetene for å ha kjøretøy og flygende farkoster, noe som utvider kampbegrepet enda mer. Dette er gøy!
De ulike objektene man kan benytte seg av i tillegg til sine egne våpen, er ulike typer av flygende maskiner, biler, større tanks og morsomt nok utplasserte kanoner av ymse sort. Kanoner og maskingevær som er plassert ut i strategiske posisjoner kan bemannes av det forsvarende laget på baser i begge de to nye spillmodusene, og bidrar til at man får en viss fordel av å innta en base. I tillegg har arsenalet av tilgjenglige våpen blitt utvidet fra forgjengeren. Her er det både mineleggere og granatkastere for de mer eksotisk interesserte. Spillere fra orginalen av Unreal Tournament kommer nok også til å nikke gjenkjennende til at den gode gamle skarpskyterrifla har sneket seg inn igjen.
Alle mann til gæverene!
For de som mot formodning ikke har noen planer om å delta i ravende kamper på Internett, kan det også nevnes at de innebygde motstanderene har blitt bedre enn tidligere. De er både vanskeligere og mindre forutsigbare, og du kan som alltid selv velge hvilket nivå de skal spille på. Skal du ha fullt utbytte av et spill som dette, bør du imidlertid forberede deg på atskillige timer foran skjermen i rabiat kampposisjon. Den tilsynelatende uendelige strømmen av motstandere som kommer etter deg bør kunne skremme vannet av de fleste.
Epic har også utvidet forgjengeren med muligheter for å kommunisere med de andre spillerene på laget ditt ved å prate. Tidligere har man vært avhengig av å bruke et eksternt program for å kunne snakke sammen, men heretter blir det også muligheter for et nærmere samarbeid selv bare når man deltar på et par tilfeldige runder på en åpen server. Lydkvaliteten er ingenting å kimse av og bør fungere godt under de fleste forhold. Når du i tillegg har muligheten til å kontrollere de automatiserte spillerene på laget ditt med stemmekommander, bør det være duket for mye moro. Bakgrunnsmusikken er stemningssettende og bidrar til en ganske intens opplevelse. Problemet er imidlertid at alle som spiller denne typen spill noenlunde seriøst, er avhengige av å ha minst mulig forstyrrelser i lydbildet. Musikken blir derfor skrudd av tidlig, noe som egentlig er en skam i forhold til musikerene. Men nå var det ikke akkurat for å høre på musikk at man bestemte seg for å ta en runde Unreal Tournament 2004, akkurat.
Utvidet karrieremodus
Enspiller-delen har i tillegg til oppgraderte automatiske spillere også fått en liten finpuss. Du har nå muligheten til å tjene penger ved å vinne kamper og leie inn spillere til ditt eget fiktive lag. Spillerene dine kan bli skadet, og du må selv legge ut pengene for at de skal komme seg skikkelig på beina igjen. I tillegg kan du bli utfordret eller utfordre spillere på andre lag til en individuell kamp på blod og tårer, der vinneren kan addere en pen sum til sin egen konto. Skulle du også være så vill at du drar inn en "Monsterkill" eller to, vanker det også bonuspoeng. Også dette området virker mer gjennomtenkt denne gangen, hvor ting om ikke annet iallfall er litt mer enn bare en enkel opplæringssekvens.
