Det dreier seg om multiplayer
Som tidligere nevnt er det i multiplayer UT2k3 virkelig viser frem hva det har å by på. Når du endelig bestemmer deg for å spillet spillet på nett bør det ikke by på noe problem å finne en server med nok spillere og god ping. Du kan benytte deg av den helt kurante serverbrowseren som er innebygget i spillet, men hvis du foretrekker å bruke programmer som Gamespy eller The All-Seeing Eye byr heller ikke dette på noe problem. Det følger det en hel horde baner man kan boltre seg på online, og med et såpass stort community spillet allerede kan man forvente en jevn strøm av brukerlagde baner i flere år fremover.
Som vi kan forvente fra et futuristisk FPS foregår kampene i et forrykende tempo med noen vanvittige våpen. Noen av fragmakerne dine har blitt byttet ut, men i all hovedsak er våpnene du er kjent med fra Unreal Tournament tilbake i en ny grafisk drakt. Bevegelsmønsteret er ikke lenger som vi er vant med, det begrenser seg ikke lenger til fremover og bakover. Vi er nå introdusert med "dodging" og "wall-dodging". "Dodging" foregår ved at man trykker på en av bevegelsestastene kjapt etterhverandre, noe som fører til at du veldig kjapt forflytter deg i den retningen. Kombinerer vi dette med hopping kan man oppnå noen halsbrekkende manøvre. Mulighetene dette gir spillerne er utrolige, og man kan allerede se hvor kreative og akrobatiske noen av de mest erfarne Unreal Tournament-spillerne er.
Grafisk sett er UT2k3 rivende imponerende. Helt i fra detaljer som små lys plassert på uniformene til laget ditt i "team deathmatch"-kamper til de vanvittige konstruksjonene på noen av "double domination"-brettene kan man se at øyedigg må ha stått høyt oppe på listen til utviklerne. Likevel er det ikke den rent tekniske siden som imponerer mest med spillet, men hvor herlig fryktinngytende noen av brettene i spillet er. Det må ha jobbet noen syke sinn på utviklingsteamet, og jeg ville ikke vært de foruten. Flere av brettene suser langt forbi alt jeg tidligere har forestilt meg av mulige brett i en FPS-tittel.
De av dere som bare spilt demoen har ikke sett hvor ville noen av brettene er. Selv om du hverken synes brettene "Asbestor" eller "Antalus" imponerte noe særlig kan du fullversjonen se frem til noen virkelig herlige omgivelser å fragge i. Som alltid er ingenting perfekt, og er det et punkt jeg vil klage på er det den grafiske utformingen av våpnene. Alle er de pene å se på, men nesten alle har flere likhetstrekk, noe som gir de et uønsket trekk av monotoni. Når utviklerne har muligheten til å gi oss våpen vi aldri har kunnet forestille oss og bare leverer en haug med trauste saker må man si seg rimelig skuffet. Når man i tillegg ser på kreasjonene som blir levert på map-fronten skuffelsen enda større. UT2k3 har på våpenfronten en hel del å lære av Quake-serien, men vi må ikke overdrive viktigheten av dette. Vi har både Rocket Launcher og Flak-kanonen, og da kan man ikke klage.
På lydsiden er det dessverre mye som kunne ha blitt gjort bedre. Våpnene ser ikke bare rimelig like ut, men de høres også veldig like ut. Det er ikke alltid like greit å høre hva du blir skutt på med, og enda verre å høre fra hvor det skytes. Dette gjør det vanskeligere å reagere så kjapt som en skulle ønske. Matchene dine følges av en gjennomamerikansk kommentator som skriker ut sine kommentarer etter hvert som det skjer noe verdt å kommentere. Til og begynne med er det morsomt nok, men etter å ha spilt i flerfoldige timer blir trangen til å slå han av sterkere og sterkere. Det finnes en grense for hvor mange ganger du takler å høre "Headshot!" før du spiser tastaturet.
