Uvirkelig historie
Fra startmenyen kan spilleren velge tre spillmoduser. En historiedrevet solokampanje, tradisjonell flerspiller på delt skjerm, eller en helt ny flerspillervariant som heter XMP. I den historiedrevne kampanjen tar du rollen som John Dalton, en slags romsheriff som skal sørge for lov og orden i galaksen. Du jobber for TCA (Terran Colonial Authority), men drømmer hele tiden om de solfylte dagene som beinhard marinesoldat - hvor du av en eller annen grunn fikk sparken (det er fortsatt vondt å sitte). Sammen med tre kollegaer farer du nå fra planet til planet for å etterforske en serie nødanrop og et og annet husbråk.
Ingen kan høre deg skrike i verdensrommet, men det stopper tydeligvis ikke folk fra å konstant rope på purken: Til grunn for alt bråket ligger sju urgamle og hemmelighetsfulle klenodier. Flere av de mest krigerske rasene i galaksen er ute etter klenodiene og makten de bærer på. Det betyr at vi igjen skal hilse på de brutale og primitive Skaarj, pluss et par nye folkeslag. "Ja til et fargerikt fellesskap, my ass," mumler Dalton og lader flammekasteren.
Det mest originale med plottet er at bikinien tydeligvis har fått en liten renessanse i romalderen. Ellers har utviklerne lånt praktisk talt alt som er å låne fra gode og dårlige sci-fi-filmer: Det betyr at det er vanskelig å bli overrasket eller det minste engasjert i historien. Som John Dalton lander du på utallige gruveplaneter og forskningsfasiliteter for å undersøke hvorfor arbeiderne der har sendt ut nødsignaler. Når du lander finner du ingen overlevende, bortsett fra en og annen stakkar som forteller om grusomme ting. Høres det kjent ut? Da vet du også at det plutselig dukker det opp fæle slimete aliens og at helvete er løs. Hvem bryr seg egentlig? Problemet er ikke at historien er fortalt dårlig. Dialogen er forholdsvis grei, utviklerne har også tydeligvis tatt et og annet kurs i dramaturgisk oppbygging - ingenting er amatørmessig eller direkte latterlig. Det er mye verre enn som så: Historien er kjedelig.
Uvirkelig intelligens
Selv om John stort sett er alene på bakken får han noen ganger selskap av kollegaene, og i disse sekvensene viser Unreal II vilje til å være noe mer enn bare en simpel kopist. I noen av de større angrepene får du mulighet til å sette opp forsvarsverker og kommandere en liten soldattropp for å bedre oddsene for å overleve. Forsvaret består av lasergjerder, automatiske kanontårn og maskingeværreder som er enkle å sette opp og administrere. Soldatene du styrer er ulikt utstyrt, fra panserrustninger og tung skyts til lette og kjappe snikskyttere. Dessverre blir ikke de strategiske elementene på langt nær brukt godt nok, de datastyrte fiendene er for dumme til å sette de små grå på prøve. For å beholde vanskelighetsgraden satser utviklerne tydeligvis på å kvantitet fremfor kvalitet, dessverre med resultat at spilleren virkelig får øynene opp for hvor tjukk i silikonen dataintelligensen faktisk er.
Det kan være at det enorme fokuset på flerspillerdelen i førstepersonsskytere gjør at det ikke lenger legges ned særlig innsats på å jobbe med KI-en (Kunstig Intelligens). I spill som Unreal Tournament er dette greit siden du stort sett skal konkurrere med andre levende mennesker, men når solokampanjen er en så viktig del av totalpakken som i Unreal II, burde utviklerne legge minst like stor innsats på å raffinere KI-rutinene som flerspilldelen. Det er latterlig at fiender fortsatt i 2004 bare skal springe rett på og skyte med alt de har. Den dårlige KI-en er også grunnen til at Unreal II har blitt et overdrevent enkelt spill. I løpet av de vel ti timene solokampanjen varer har jeg dødd et par ganger, det vil si at mangelen på utfordring er et vel så stort minus som alle klisjeene og den bleike historien.
