En gang i tiden var det kun én mektig og blodtørstig hersker i FPS-riket. Hvis du drømte om å sprenge monstre og mennesker i nydelig tredimensjonalt førstepersonsperspektiv måtte du gå til Kong Quake. Quake, som ble utviklet av id Software, hadde den ledende teknologien og de alle de riktige ideene – bare slik kunne selskapet nærmest alene kontrollere en hel sjanger. Det var ikke før i 1998 at en virkelig konkurrent kom på banen: Det første Unreal hadde banebrytende grafikk, pluss nok unik og original spillbarhet til å sette en ny målestokk for en rekke andre titler. I tillegg til rå teknologi og action hadde Unreal også en mye dypere historie og univers enn det vi kjente fra Quake og Doom-mytologien. Det ble for en gangs skyld lagt stor vekt på å skape en komplett og original opplevelse i solomodus.
Etter triumfen med Unreal bestemte Epic seg også for å ta en bit av id Software sine mest dyrebare kronjuveler: Flerspill over nettet. Med lanseringen av Unreal Tournament-serien startet Epic en større onlinerevolusjon som stadig vinner nytt terreng og som ganske kontant polariserte hele verden i to leire. Enten spilte du Quake eller så spilte du UT. Siden den gangen har flere og flere titler tatt i bruk Epics grafikkmotor, sannsynligvis på bekostning av id Softwares. Vel, alt dette er Gamer.no glade for. Konkurranse er sunt som bare det.
Uvirkelig spennende
Det er altså mange grunner til å glede seg over at fortsettelsen på det opprinnelige Unreal endelig har landet. Kommer vi igjen til å bli slått i bakken av brillefin grafikk? Venter en enda mer dypsindig og uforståelig historie? Har Skaarj endelig fått på seg bukser? Vil vi kunne glemme Halo for en stund? Spørsmålene er mange, men svaret er skuffende kort: Nei. Nå kunne faktisk anmeldelsen sluttet her, men vi fortsetter likevel.
Unreal: The Awakening begynner ganske tradisjonelt med en opplæringssekvens. Sammen med en instruktør må du bevege deg gjennom en hinderløype, trene litt med de ulike våpentypene og avslutte med en real "deathmatch" mot instruktøren. De aller fleste kontrollmekanismene blir grundig gjennomgått og er enkle å plukke opp. De skiller seg ikke i nevneverdig grad fra andre førstepersonsskytere på markedet og det gjør heller ikke opplæringssekvensen: Allerede nå går tankene til andre klassikere, først og fremst Half-Life. Det er kanskje ikke så mange ulike måter å lage et opplæringsprogram på, men det er trist at en seks år gammel tittel fortsatt skal representere en slags mal – spesielt for et spill som burde ha større ambisjoner.
