Svært mye variasjon
Singleplayer-delen av spillet fungerer slik som det har gjort før - du og ditt lag skal slåss dere gjennom en rekke kamper, spredt over en rekke forskjellige moduser og baner. I tradisjon med de fleste Unreal-spillere tror jeg likevel de fleste vil ignorere denne delen av spillet, og heller hoppe rett inn i "Instant Action". Tilbake til denne delen av spillet, kan du blant annet velge forskjellige "mutators" som vil forandre spillereglene litt. Du kan for eksempel velge å sette på lav gravitasjon, legge til muligheten for å regenerere helse og så videre. Det er totalt elleve av disse funksjonene, og disse er med på å gjøre spillet enda mer varierende enn det allerede er ved å kunne spille kampene på forskjellige måter. Her har alle banene potensiale til å bli "Morpheus"-baner som vi er kjent med fra Unreal Tournament ved å redusere gravitasjonen. Morsomt!
Variasjon og varighet går hånd i hånd i dette spillet. Det er flott å kunne velge mellom et større antall moduser, som attpåtil inkluderer den svært underholdende "Bombing Run", forandre reglene ved hjelp av "mutators", og velge mellom et stort antall raser hver med sine forskjellige egenskaper. Likevel mener jeg antallet baner er litt skuffende. I begynnelsen vil de kanskje virke relativt mange, men etterhvert blir du rimelig lei av å spille de samme om og om igjen. Heldigvis er banene temmelig godt laget, og noen av dem er for Guds skyld mer enn enkle laberynter av stål og betong. Noen utspiller seg i i skoger og egyptiske templer. Adrenalinpillene skaper også variasjon. Når du har samlet inn hundre stykk av disse får du tilgang til spesielle "power-ups", slik som hastighetsøkning, usynlighet og så videre.
Når det gjelder våpen - noe de fleste Unreal-spillere prioriterer over alt annet - kommer de i store antall og variasjoner. Her vil du finne mange av de tradisjonelle våpnene fra de tidligere spillene, slik som "Rocket Launcher", "Flak Cannon" og "Shock Rifle". Du finner likevel mange nye, hvor de mest fremtrendende er et våpen som fungerer som et slags skjold, og en slags snikskytter-rifle kalt "Lightning Gun". Følelsen av å håndtere disse våpnene er svært gode, da hvert av dem har forskjellige, og svært troverdige rumble-effekter. Skyter du med et maskingevær føles det nesten som om du har det i hendene dine selv - virkelig stilig.
Stortsett hvert eneste våpen har også en alternativ avfyringsmekanisme. Med et av våpnene kan du for eksmpel skyte ut en liten impuls først med den alternative avfyringen, for så å skyte med den vanlige knappen for å sprenge den. Du har også et "kamera-våpen" hvor du kan skyte ut et lite kamera som kan eksplodere - i kjent "Redeemer"-stil. Du finner naturligvis også en rekke former for beskyttelse, samt muligheter til å bli usynlig - akkurat som i de tidligere spillene. Den kunstige intelligensen i spillet føler jeg fungerer svært bra. Mange har nok vanskeligheter med å venne seg til skytespill slik som dette på konsoll. Da er det virkelig flott at den letteste vanskelighetsgraden reduserer "bot"-ene til barnehagetanter som du kan ta knekken på med bind for øynene om du vil. Her finner du også nok av motstand om du velger den vanskeligste graden.
Enkle kontroller, men irriterende multiplayer-valg
Å kontrollere figuren din er svært enkelt om du bare kan bli vant til skytespill på konsoll. I tradisjon med tidligere spill beveger du deg fremover, tilbake og sidelengs med venstre-styrespake. Våpenet kontrollerer du med høyre-styrespake. Du kan rulle gjennom alle de tilgjengelige våpnene ved å bruke X-knappen, samt bruke A-knappen for å hoppe. Høyre- og venstre-avtrekker brukes henholdvis til å ta i bruk den primære og sekundære avfyringen. Dette med å velge kamper, moduser og baner foregår på en svært enkel måte, men når det gjelder å spille sammen en eller flere på samme Xbox er spillet utilgivelig vanskelig å få til. Du velger ikke hvor mange spillere som skal være med manuelt. Du går frem som om du skulle spille alene i "Instant Action", men når spillet har begynt må de andre spillerne begynne å rote med sine kontroller for at vinduet skal splitte seg opp.
Først da kan de andre spillerne velge sine profiler. Dette er irriterende, og det tok en stund før jeg virkelig forsto hvordan det hele var bygd opp. Det hadde vært langt enklere med en meny hvor du kunne velge hvor mange som skulle være med, eller hvor spillerne måtte velge profiler på forhånd før spillet begynte. Likevel er "split-screen"-multiplayer i Unreal Championship særdeles moro, og det er liten tvil om at spillet er en verdig kandidat til tidenes Xbox-spill når det gjelder multiplayer. Dette er likevel en tittel spill slik som Timesplitters 2 og Halo står sterkt om, men pågrunn av Unreal-seriens overlegne populæritet tror jeg dette spillet vil bli normen når Xbox Live kommer til Norge. Spillet gir deg naturligvis også muligheten til å koble sammen en eller flere Xbox-er for den ultimate multiplayer-opplevelsen.
