Tungt spill
Samtidig virker det også på andre områder som Pathologic gjør alt det kan for å knuse pågangsmotet ditt. Situasjonen i byen blir bare mer og mer deprimerende. I tillegg har vi den utrolig bleke og triste presentasjonen – det finnes ikke et hyggelig sted i hele byen, og det tar ikke lang tid før du skjønner hvorfor de fleste innbyggerne allerede ser ut til å ha gått fra vettet. Det virker som hele byen er designet med ett eneste mål for øye, nemlig å knuse alt som måtte finnes av livsglede.
Konvensjonell visdom sier at måten russiske Ice Pick Lodge har utviklet dette spillet på er helt feil. Det virker rett og slett som om de har lagt inn en rekke elementer for å sikre at spillet deres ikke skal være moro. Det å spille Pathologic er rett og slett en kamp. Men det er faktisk en kamp vel verd å kjempe.
Jeg vet ikke helt hvorfor, eller hvordan, men Pathologic fungerer. Og det høres kanskje ut som jeg er blitt riv ruskende gal, men jeg tror at hvis Pathologic hadde vært mer moro, ville det ikke fungert like godt. Noen mener at et spills ultimate formål må være at spillerne skal ha det moro – Pathologic fnyser av tanken. Dette er et spill som i bunn og grunn er ute etter å skape andre følelser enn glede og hygge. Ikke sinne og frustrasjon, slik mange dårlige spill skaper, men følelser som desperasjon og håpløshet. Følelsen av å ha en utrolig tung bør på ryggen, og være på nippet til å knekke sammen.
Noen vil garantert ha store problemer med å takle dette. Pathologic går omtrent så langt bort fra Nintendo-tilnærmingen til spillmediet som det overhodet er mulig å gå, og mange vil nok oppleve det som helt grusomt. Jeg liker det imidlertid. På samme måte som jeg ikke vil finne på å se Traffic for å kose meg med en hyggelig historie, eller liker maleriet Skrik på grunn av at det er så fint, spiller jeg ikke Pathologic for å ha det moro. Jeg spiller det fordi det gir meg en unik opplevelse, som ingen andre spill har gitt meg. Den er ikke bare positiv, men det trenger den heller ikke å være for å ha verdi.
Glitrende historie
Som grunnlag for hele opplevelsen ligger dessuten en av spillhistoriens beste og mest tankevekkende historier. Her gjør Pathologic noe veldig spennende. I starten sa jeg at du spiller én av tre figurer som ankommer byen samtidig. Det interessante her er at de to andre figurene befinner seg i spillet med deg. Du vil ofte høre om dem, og du vil av og til få muligheten til å treffe dem. Og det de gjør, er akkurat det samme som det du måtte ha gjort om du hadde valgt å spille som en av dem, i stedet for den figuren du valgte.
Vi får altså mulighet til å oppleve historien fra tre helt ulike synspunkter, og den eneste måten å danne seg et komplett bilde av hendelsene i spillet på, er å spille gjennom det tre ganger. Uforklarte ting som skjer i en gjennomspilling blir forklart i en annen, og ting du gjør i en gjennomspilling påvirker en annen (hvor figuren er til stede og gjør de tingene som du ville gjort om du hadde spilt ham). Og dine nærmeste allierte i én gjennomspilling kan være lite medgjørlige og kanskje til og med fiendtlige i en annen.
Pathologic er ikke redd for å takle store temaer, samtidig som det ikke prøver å fortelle deg hva du skal tenke. Jeg vil ikke røpe for mye om historien her, men som resten av spillet er den fullstendig unik i spillsammenheng, og den har i tillegg en dybde vi ikke ofte ser maken til (noe den selvsagt må ha, om den skal tåle å bli studert fra tre ulike synsvinkler, og i praksis stå for tre helt forskjellige førtitimersopplevelser i samme spill).
Historien er kanskje glimrende, men den blir dessverre ikke fortalt på en særlig god måte, og her er det et velkjent problem med russiske spill som må ta skylden. Oversettelsen til engelsk er nemlig helt grusom. Her snakker jeg ikke om «det var da en klumsete og dårlig måte å si det på»-grusom, men «hva i alle dager er det du snakker om»-grusom. Ofte er det faktisk helt umulig å skjønne hva det er som blir sagt – det virker nesten som oversetteren har brukt Babelfish, og oversatt teksten ord for ord. Russisk tilhører en helt annen språkfamilie enn engelsk, og det er strukturert på en svært fremmed måte, noe som gjør en slik oversettelse nærmest uleselig.
Heldigvis virker det ikke som bare er én person som har stått for oversettelsen. Ofte fungerer den helt greit. Det ser ut som ulike personer har vært ansvarlig for ulike dager i spillet, så det kan gjerne hoppe fra kompetent til nærmest uleselig praktisk talt over natten. Det triste her er selvsagt at den russiske versjonen har fått ekstremt mye skryt for velskrevne tekster, så det er vanskelig å ikke føle at vi går glipp av noe når vi spiller den engelske versjonen. Folk i spillmiljøet jobber visstnok med en uoffisiell oversettelse, men det er uklart når denne eventuelt blir ferdig.
Verd å teste
Jeg vil uansett anbefale deg å kjøpe Pathologic. Hvorvidt du kommer til å like det eller ikke er et helt åpent spørsmål, og selv om du liker det er det slett ikke sikkert du orker å fullføre det. Men uansett hvordan det går, tror jeg du i det minste vil være glad for at du har prøvd spillet. Det er virkelig unikt, og hvis du har en litt over gjennomsnittet interesse for selve spillmediet tror jeg du vil oppleve det som et veldig interessant eksperiment.
Om du sliter med å finne Pathologic i butikkene (jeg tror aldri jeg har sett det i noen norsk spillbutikk, og det er stort sett utsolgt fra de utenlandske nettbutikkene jeg vet om), kan du kjøpe spillet fra GamersGate-portalen til Paradox Interactive. Der koster det 15 Euro, altså litt under 120 kroner. Det finnes også en demo, men denne gir visstnok ikke et veldig godt bilde av spillet.
Utviklerne av Pathologic har forresten nylig lansert et nytt spill i de russisktalende landene. Dette heter Tension, og virker svært spennende. Forhåpentligvis vil også Tension finne veien til vesten etter hvert, selv om nakenheten vi ser en del av i trailerne muligens vil skremme «politisk korrekte» vestlige utgivere (som elsker vold, men frykter sex som pesten) bort fra prosjektet. Ice Pick Lodge har fortalt at de jobber med en engelsk versjon av spillet, og at oversettelsen er en høy prioritet denne gangen, så vi får bare krysse fingrene.
