Noe av det beste jeg vet med jobben som skribent for Gamer.no er at jeg en gang i blant kan fortelle folk om spennende spill de kanskje ikke har hørt om før, og kanskje overbevise dem om at de er verd å prøve. Dette er jeg selvsagt ikke alene om, og som spillinteressert elsker jeg å lese slike artikler som andre har skrevet. For en tid tilbake kom jeg over en seriesvært interessanteartikler om det relativt ukjente russiske spillet Pathologic, som kom ut i 2005 (advarsel: artiklene er fulle av historiemessige detaljer). Jeg hadde allerede kjøpt spillet, etter å tidligere ha lest flere spennende saker om det, men den første gangen jeg spilte tok det ikke lang tid før jeg gav opp.
Ny sjanse
Denne gangen bestemte jeg meg imidlertid for å gi spillet en skikkelig sjanse. Jeg installerte det på nytt, og spilte i noen timer. I utgangspunktet tenkte jeg at det kom til å bli med det, for jeg var egentlig ikke så veldig interessert i å fortsette. Men dagen etter hadde jeg ikke så mye bedre å gjøre, så jeg fortsatte å spille. Og vips: Jeg ble hektet.
Pathologic er et ekstremt interessant spill, og noe av det mest interessante er kanskje selve utgangspunktet for handlingen. Her spiller du en av tre ulike personer som kommer til en avsidesliggende by ett eller annet sted i det enorme russiske steppelandskapet. De tre personene har alle ulike mål, men det tar ikke lang tid før fokuset endrer seg – samtidig med at de dukker opp, bryter det nemlig ut en mystisk og grusom sykdom i byen. Målet blir dermed å bekjempe denne sykdommen, ved hjelp av alle mulige midler.
Fienden i Pathologic er med andre ord ikke noen hær eller monstre, men en usynlig morder som samvittighetsløst dreper alle den kommer over. Denne dødelige pesten ser imidlertid ut til å påvirke mer enn bare menneskene – infiserte hus får det som mest av alt ser ut som merkelige utslett, og det ser nesten ut som det er selve byen som er under angrep av det mystiske viruset, ikke bare de uheldige menneskene som bor i den.
Åpen verden
Pathologic er et slags åpen-verden-spill. Hele byen er åpen for utforskning, og du kan generelt dra dit du vil og snakke med hvem du vil. Gameplayet fokuserer i stor grad på etterforskning (nesten som i et eventyrspill), men spillet har også action. I starten er byen rimelig trygg, men den blir farligere og farligere etter som epidemien fører til at samfunnet faller sammen og styresmaktene bruker harde virkemidler i et forsøk på å beholde kontrollen over situasjonen.
I motsetning til mange andre spill av denne typen, innfører Pathologic en stor begrensning som hele tiden henger over deg: Tid. Døgnet har bare 24 timer (hver time varer i cirka fem minutter i vår tid), og for hver dag som går forverres situasjonen i byen. Klokken stopper ikke for å vente på at du skal oppnå det du skal, og hvis du ikke rekker å gjøre alle dagens oppgaver før midnatt, mister du sjansen til å gjøre dem.
Etterforskningen din er i seg selv svært tidkrevende, men den er ikke den eneste grunnen til at du raskt føler tidspresset på kroppen. Du må nemlig sikre at figuren din får i seg nok mat, og at han eller hun får nok hvile. Samtidig må du bruke ulike midler for å holde sykdommen, som du blir infisert av tidlig i spillet, i sjakk. De fleste legemidlene som faktisk fungerer mot sykdommen har dessuten helsemessige bieffekter, så tro ikke at du kan proppe i deg piller for å overleve. Etter som kroppen skades, både i kamp og av sykdommen, må du dessuten bruke smertestillende medikamenter, som har den bieffekten at de gjør deg svært trett. Dette er selvsagt en ulempe når du ønsker bruke tiden på å bekjempe sykdommen fremfor å ligge i sengen.
Hold deg i live!
Disse overlevelseselementene blir raskt svært sentrale i gameplayet. Mat koster vanvittig mye penger (etter som byen er i panikkmodus), og det samme gjør alt av medikamenter. Det å rett og slett holde figuren din i live blir dermed en stor og temmelig tidkrevende utfordring, som du på en eller annen måte må klare å kombinere med jakten på en vaksine eller kur mot sykdommen. Resultatet blir et spill der du hele tiden ser på klokken, og hvor du virkelig føler lettelsen i det du kan gå til sengs på kvelden, vel vitende om at du har oppnådd dagens mål. Det å endelig få lov til å hvile har aldri vært så godt som det er i Pathologic.
Dette påvirker spillet på flere måter. Først og fremst gjør det Pathologic til et spill hvor hvert eneste trekk du foretar deg må være gjennomtenkt. Du kan ikke surre rundt uten å ha et mål med det du gjør, for da kaster du bort tid du kommer til å savne sårt når klokka nærmer seg tolv om kvelden og figuren din er i ferd med å falle sammen av utmattelse. Og du kan heller ikke bestemme deg for å kun fokusere på å samle mat, ammunisjon og andre livsnødvendige ressurser, for da stopper etterforskningen, og det har du heller ikke råd til. Men informasjonen du finner hjelper ingen om du sulter i hjel eller blir overmannet av sykdommen.
I tillegg blir som sagt byen farligere og farligere etter hvert som tiden går, og du trues snart på livet av banditter og det som verre er. Ammunisjon er svært begrenset, men hvis du plukker med deg tilsynelatende unyttig dill og dall som du finner underveis kan du bytte til deg kuler fra byens småbarn (byen har et nesten absurd økonomisk system, hvor barna spiller en sentral rolle). Du må også hele tiden holde våpnene dine i topp stand, for hvis ikke blir de raskt unøyaktige og gjør mindre skade.
Utfordringer i kø
Du kjemper altså to kamper i Pathologic, og begge er tidkrevende og utfordrende. På den ene siden har du kampen for å overleve, og på den andre siden har du kampen for å redde byen – og du er avhengig av å vinne begge. Dette gjør Pathologic til et ekstremt utfordrende spill, som hiver deg ut på dypt vann allerede fra starten av, og som aldri gir deg hjelp når du trenger det. Her må du klare deg selv.
Det største problemet du møter på har med transport å gjøre. Pathologic foregår sannsynligvis tidlig på nittenhundretallet, så her er det ingen biler. Det er heller ingen hester eller andre former for rask transport, så om du skal til den andre enden av byen må du ta beina fatt. Og det tar tid. Det hjelper selvsagt ikke at de fleste oppdragene sender deg på kryss og tvers av byen, og at forsøk på å finne snarveier gjennom bakhager og lignende vanligvis kun resulterer i at du surrer deg fast i lukkede områder og på den måten taper enda mer tid.
Disse tingene gjør det egentlig litt vanskelig å anbefale Pathologic. Vanskelighetsgraden vil kaste mange spillere av lasset relativt tidlig, og etter hvert begynner det å føles som at den eneste belønningen du får for alt slitet, er mer slit. Etter at det har gått en uke i spillet, vil du sannsynligvis føle at det hele er temmelig håpløst og at den beste løsningen kanskje er å sette seg ned i et hjørne og dø sammen med resten av byen.
