Soppen Toad har vært Marios faste følgesvenn i mange år. Han har alltid hjulpet rørleggervennen sin når han trenger det, enten i form av å fortelle hva som har skjedd med Peach, ved å dele ut stjerner eller hjelpe til med å bekjempe skurker.
I Super Mario Galaxy hadde Toad utnevnt seg selv til kaptein og startet sin egen klubb for eventyrere, og i fjorårets godt motatte Super Mario 3D World fikk vi innblikk i kaptein Toads eventyr i form av små gåter som lekte med vinkler og synsbedrag. For første gang har nå Toad fått navnet sitt i tittelen på et spill, og Captain Toad: Treasure Tracker bygger videre på suksesskonseptet fra Super Mario 3D World.
Sett ting i perspektiv
Spillet begynner med at kaptein Toad og Toadette er på skattejakt og finner en gullstjerne etter å ha klatret seg gjennom et brett som også fungerer som en opplæring til mekanikkene i spillet. Feiringen av funnet er imidlertid ikke gammel før Wingo, en stor, feit fugl med turban og fantastiske øyevipper, snapper stjerna ut av hendene deres. Toadette blir samtidig ufrivillig med på flytur da hun forsøker å ta stjerna tilbake.
Slik begynner ferden gjennom nesten 70 kompakte brett. Toad må manøvreres rundt i stort sett kvadratiske områder, og finne skatter og hemmmeligheter ved å snu brettet rundt med den høyre stikka. Mekanikkene er stort sett de samme som i Super Mario 3D World. På grunn av den tunge sekken kan ikke Toad hoppe i dette spillet. Ikke løper han særlig raskt heller. Hindringer må forseres med timing og kløkt, eventuelt med kasting av turnips.
I likhet med Rubiks kube, må man se problemet fra flere vinkler for å finne løsningen. I dette tilfellet er det vegen til stjerna, og andre hemmeligheter som er gjemt rundt om kring man leter etter. Vinkelen man ser fra når man går inn i et nytt brett avslører gjerne lite, men langt fra ingenting. Man ser som regel umiddelbart hvordan man skal få tak i stjerna i enden, men skal man få med seg alt er man pent nødt til å snu på kameraet, og se ting fra et annet perspektiv.
Det er brettene i kapittel tre som nok er mest moro for de av oss som har bikket konfirmasjonsalder.
Barneskirenn
Captain Toad: Treasure Tracker er delt inn i tre kapitler med økende vanskelighetsgrad. Brettene er sjelden spesielt vanskelige, men jeg skal ikke legge skjul på at det er brettene i kapittel tre som nok er mest moro for de av oss som har bikket konfirmasjonsalder.
For de som ønsker en ekstra utfordring er det strødd tre diamanter på hver bane som må plukkes opp for å låse opp bonusbaner. Hvert brett har dessuten en egen utfordring kun for det ene brettet. Disse utfordringene kan blant annet være å samle X antall mynter, ikke bli sett av Shy Guys eller finne en usynlig gullsopp. Klarer man utfordringen og samler alle diamantene på brettene får man et stempel som igjen åpner nye bonusbaner.
Bonusbanene er litt tøffere enn de vanlige banene. Noen går ut på å finne alle medlemmene av Toad Brigade som har rotet seg bort på et utvalg av brettene man har spilt gjennom i hovedhistorie, mens andre handler om å komme seg gjennom en av spillets baner mens man blir jaget av en mumie, ikke ulikt skyggen som jager deg i noen av banene i Super Mario 3D Land på 3DS.
Med alt som må samles, alle utfordringene som må gjøres og atpåtil bonusbanene er det masse gjenspillsverdi i Captain Toad: Treasure Tracker. De som vil runde dette spillet 100 prosent har mange timer med moro foran seg.
Spillet har også støtte for Amiibo-figurer. Har du en Toad-figur låses det opp en ny modus. Dette har vi dessverre ikke fått testet.
Gjenbruk
Captain Toad: Treasure Tracker fortjener mye skryt. Men alt er ikke bare rosenrødt. Spillet kan bli litt repeterende ved for lange økter. I og med de begrensende mekanikkene og små banene, er det få muligheter til å variere innenfor løsninger av et brett. Kanskje drar man opp en hammer som kan freshe opp i noen sekunder, men det går raskt tilbake til å vagge Toad rundt på brettet. Jeg skulle i tillegg gjerne sett flere gåter som utfordret logisk tankegang og satte de små grå mer på prøve.
Banene er varierte i utseende, og innimellom skimter de til med litt frisk kreativitet. En av mine favorittbaner innebærer at man må skru av og på hodelykta for å vekselsvis skjule seg for fiender og finne veien videre. En annen etterligner et flipperspill.
Spillet krever en Wii U Gamepad for å spilles. Man kan snu brettet ved å røre på den store håndkontrollen, men dette er eksepsjonelt upraktisk. Skal man bruke gyrosensoren for å snu brettet bør man helst stå oppreist så man enkelt kan snu seg 180 grader for å se den andre siden av brettet. Ligger man henslengt på sofaen egner denne metoden seg ikke i det hele tatt. Gamepaden kreves imidlertid fordi man sikter gjennom den på et par baner der turnipskanoner er involvert. Turnipskanonene funker helt fint om man bruker stikka til å sikte. Skal an benytte gyrosensoren, krever det at man er stødig på labben for å treffe kasser og fiender.
Det siste punktet som trekker litt ned er sjefskampene. I hvert kapittel er det to brett som inneholder det man må kunne regne som sjefskamper. Problemet er at det er de samme to sjefene som går igjen. Dragen Draggadon møter vi tre ganger og kjempefuglen Wingo, spillets hovedskurk, bekjempes to ganger i løpet av de drøyt 70 banene hovedhistorien inneholder. Her kunne Nintendo med fordel vært litt mer kreative, selv om det er variasjoner i mekanikkene på sjefsbanene er det til slutt den samme metoden som skal til for å beseire dem.
Konklusjon
Captain Toad: Treasure Tracker skal ha ros for å være noe annerledes innenfor Mario-universet. De siste plattformspillene fra Sopperiket har blitt for like hverandre, så et friskt pust ønskes velkomment.
Leken med kameravinkler er morsom og ofte kreativ. Det som mangler litt er synsbedrag á la typen vi fikk servert i Super Mario 3D Land på 3DS. Likevel, det er alltid noe å oppdage ved å snu på kameravinkelen.
Spillet kan til tider være noe repeterende på grunn av begrensede mekanikker og gjenvendene sjefskamper, men spillet er samtidig så stappet fullt av innhold og utfordringer at man kommer til å plukke opp spillet igjen. Både barn og voksne kan like dette spillet, som kanskje er det beste spin-off-spillet fra Mario-universet på mange år.
Er du ute etter en plattformopplevelse som ikke er så gåtebasert kan Super Mario 3D World være et alternativ. Har du ikke en Wii U i TV-benken kan Little Big Planet 3 være aktuelt for PlayStation 4-eiere.
Skjermbildene i artikkelen er levert av Nintendo, og er representative for opplevelsen.
