Spillserien Uncharted fyller 15 år i november, men visste du at planer om å lage en Uncharted-film har versert i nesten like lang tid? Faktisk begynte utviklingen av et tidlig filmkonsept helt tilbake i 2008, men det er som kjent ikke verdens letteste ting å gjøre om spill til film.
At det har tatt 14 år før filmen ble en realitet er intet mindre enn utrolig, og desto mer skuffende er det at det endelige resultatet er akkurat så gjennomsnittlig som forventet.
Ufarlig action
Uncharted-filmen byr på en relativt løs tolkning av de mange spilleventyrene til Naughty Dog og Nathan Drake, hvor sistnevnte gestaltes av ingen ringere enn Spider-Man-ikonet Tom Holland.
Dette betyr at vi nær sagt automatisk får servert en sjarmerende og ufarlig utgave av den barske spillhelten. Holland er som vanlig karismatisk som få, og leverer «one-linere» og enkel action slik han har for vane.
Med på slep følger Mark Wahlberg som den for anledningen barteløse Victor «Sully» Sullivan, mens en litt anonym gjeng bifigurer gjør sitt for å gjøre skattejakten sånn passe kjeklete og fartsfylt.
Skuespillet er gjennomgående fornøyelig, uten at noen av figurene noensinne klarer å bergta meg. Til det er manuset for platt og kjedelig, med stereotypiske skurker og i overkant enkle utfordringer som heltene våre får i oppdrag å løse.
At en film er enkel trenger ikke nødvendigvis å være en ulempe, men jeg savner generelt mer tyngde i Uncharted-filmen. Ledetråder løses gjerne i hui og hast, slåsskamper og skuddvekslinger er litt i slappeste laget, og selve skattejakten føles i det hele noe tannløs.
Cavill gjorde det bedre
Det hjelper heller ikke at ingen av skuespillerne på noe tidspunkt føles som naturlige versjoner eller gode videreføringer av spillfigurene de etteraper. Tom Holland er som sagt en likendes og sjarmerende type, men det er lite ved hans skuespill og utstråling som forteller meg at dette er Nathan Drake.
Jeg tar meg selv i å dagdrømme om Henry Cavill og hvordan han helt uanstrengt er Geralt i The Witcher-serien, og må skuffet innrømme at ingen av de som stiller opp i Uncharted-filmen kan skryte av det samme. I stedet må jeg lene meg på det som til syvende og sist er nokså gode kostymer for å umiddelbart kjenne igjen hvem disse skuespillerne liksom skal være.
Alt i alt synes jeg altså det er litt lite «Uncharted» i Uncharted-filmen. Jeg vil på ingen måte ha en direkte gjengivelse av spillene, men det er faktisk litt krise at jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger vi får se Nathan Drake klatre på ting og skyte eklinger i denne filmen. Han løser til gjengjeld en del gåter og briljerer med artige historiekunnskaper, men det er liksom ikke nok.
Først helt mot slutten begynner det å ligne litt mer på de eventyrene vi er vant til: Spesielt ett øyeblikk, hvor filmen omsider benytter seg av musikk fra spillene, står igjen som en høydare.
Jeg innser også etter hvert at dette på mange måter er en opprinnelseshistorie for denne utgaven av Nathan Drake, og det letter bittelitt på savnet etter de tingene som definerer figuren.
Typisk skattejakt
Den generelle eventyrfølelsen er det uansett ingenting å si på. Som seg hør og bør skal våre utvalgte «globetrotte» seg vei for å spore opp en eldgammel skatt, og reisen går da via både New York, Barcelona og et uoppdaget sted langt uti havgapet.
Historien er som sagt bare løst basert på spillopphavet, og byr med det på et splitter nytt eventyr og en litt annerledes tolkning av forholdet mellom Nathan og Sully.
Det fungerer greit stort sett hele tiden, og jeg liker hvordan filmen benytter seg av typiske virkemidler fra den spesifikke skattejaktsjangeren. Man får med andre ord litt Indiana Jones, litt National Treasure og sågar også litt The Pirates of the Caribbean bakt inn i Uncharted, og både store og små vil finne mye å like.
Filmen prøver seg utover dette på en del humor underveis, og selv om det hele virker litt kleint til å begynne med, vinner en rekke humreverdige vitser meg over til slutt.
Jeg vet ikke om det er Holland som gjør det, men filmen føles litt som en Marvel-film uten superhelter og på et langt mindre budsjett.
Dette betyr at Uncharted er lett og ledig i så godt som alle aspekter, og med en spilletid på godt under to timer er dette noe de fleste kan komme seg gjennom med popkorn i lanken. Bare ikke forvent for mye.
Konklusjon
Det er lite som er direkte galt med Uncharted-filmen, men det er heller ingenting som taler veldig til filmens fordel. Tom Holland gjør en grei figur i rollen som Nathan Drake, og han omkranses av en rekke mer eller mindre kompetente bifigurer som på sett og vis klarer å dra dette i land.
Manuset er lett og fartsfylt, omgivelsene er flotte å se på, og et par spennende actionsekvenser selger det hele som en helt ålreit familiefilm.
Likevel føles filmen både for enkel og tannløs når alt kommer til stykket: Skurkene er stereotypiske og anonyme, plottet bruker en del tid på ting som er fryktelig kjedelige, og filmen gjør også en dårlig jobb med å få meg til å bry meg om det som skjer underveis. Universet, gåtene og figurene har liksom ingen tyngde bak seg.
Selv om jeg humrer og koser meg flere ganger underveis, bommer filmen like ofte som den treffer, og det aller, aller meste havner omtrent midt på treet. Mer enn noe annet sitter jeg igjen med en enorm lyst til å spille Uncharted: Drake's Fortune igjen ... og sånn sett var dette kanskje ikke en helt dum pastisj likevel.
Uncharted går på norske kinoer fra og med 18. februar.
