2020 har vært året for indie-spill som plutselig har fått en helt enorm vekst. Etter den eksplosive suksessen til henholdsvis Fall Guys og Among Us tidligere i høst, har det uhyggelige samarbeidsspillet Phasmophobia virkelig tatt av på Steam, Twitch og lignende plattformer den siste tiden. Og det er lett å se hvorfor.
Spillet – som har vært i Early Access på Steam siden september – er øyeblikkelig engasjerende takket være sin unike tilnærming til typisk skrekk og gru; spillet er fylt til randen med mekanikker som gjør seg svært godt for streaming; og har i tillegg nok dybde og variasjon til å holde spillerne på tå hev langt ut i de meget sene nattetimer.
«Who you gonna call?»
Phasmophobia er et samarbeidsspill hvor man sammen med opptil tre andre spillere får i oppdrag å spore opp og kommunisere med ånder og gjenferd for å stikke av med større og større lønnsslipper. Man kastes inn i rollen som en typisk spøkelsesetterforsker som må bruke sedvanlige spøkelsesverktøy for å finne ut hva det er som hjemsøker en håndfull unike nivåer rundt omkring i USA.
Her går turen fra alminnelige forstadshus med demoner i kjelleren til nedlagte videregående skoler. Kartene varierer enormt i størrelse, fra ganske ordinære leiligheter som levner liten tvil om nøyaktig hvor den aktuelle ånden befinner seg, til enorme brett som krever at man er flere spillere for å spore opp utysket uten at man mister forstanden og blir tatt av dage i prosessen.
Man låser opp de ulike banene etter hvert som man når nye nivåer på spillets rangstige, i takt med tilgang på en rekke unike verktøy som man blir nødt til å bruke for å spore opp spøkelsene. De første par oppdragene har man for eksempel bare et kamera, lommelykt, en EMF-måler og et par ting monsteret kan interagere med for å gi seg til kjenne. Senere låser man opp alt fra bevegelsessensorer og sinnssykepiller, til krusifiks og røkelse som man kan strø om seg for å unngå å bli angrepet.
Opplevelsen er ekstremt skummel til tider.
Spillet har med andre ord en klar følelse av progresjon, og dette stemmer godt overens med fornemmelsen av at ting stadig eskalerer.
... og verre skal det bli
«Eskalering» er også stikkordet som gjelder når man først er ute på tokt. Hver runde begynner baki etterforskernes varebil, hvor man kan plukke med seg en håndfull utstyr og lese litt om hva oppdraget går ut på.
Deretter går turen inn i det aktuelle bygget, hvor man blir nødt til å loke rundt for å snuse seg fram til hvor gjenferdet holder til. Denne fasen kan ta alt fra 30 sekunder til 10 minutter, alt avhengig av hvor stort kart man har valgt og hvor heldig man er. En taktikk min lille spøkelseskohort etter hvert kom fram til var å starte jakten med hvert vårt termometer eller en EMF-måler, for å forsøksvis lete oss fram til et rom som ga utslag på apparatene.
Slik finner man før eller siden fram til hvor uhyret befinner seg, og da begynner spillets andre fase. Denne består i å løse de tidligere nevnte oppgavene, samtidig som man jobber iherdig for å finne ut hva slags spøkelse det er snakk om.
Er det minusgrader; snakker ånden til spillerne; og finner man fingertrykk på åstedet, er det for eksempel snakk om en «Wraith» – et vesen som kan fly gjennom vegger, er ekstra farlig og reagerer på salt. Hvis skapningen i stedet skriver ned beskjeder og ikke har lagt fra seg fingeravtrykk, er det snakk om en «Demon» – den mest voldelige skapningen som ofte angriper uten forvarsel og kan stagges av et kors.
Troverdige systemer
Og sånn går no dagan. Underveis i prosessen må man flakke fram og tilbake til varebilen for å hente mer utstyr, studere overvåkningskameraer og se på kart og målere som blant annet viser hvor tilregnelig de forskjellige spillerne er. Det er en ganske omfattende ansamling funksjoner, med direkte overføring på kryss og tvers av kartet, inkludert hodemonterte kameraer som andre spillere kan observere, et kart som viser hvor alle oppholder seg i sanntid og opptil flere unike sensorer.
På toppen av det hele benytter Phasmophobia seg i tillegg av et stemmegjenkjennelsessystem som aktivt kan benyttes for å kommunisere med spøkelsene og andre spillere. Da kan man for eksempel spørre «How old are you?» eller «Can you speak to us?» og ofte få svar i form av enten direkte respons gjennom et medium – ala Ouijabrett eller en «Spiritbox» – blinking med lys, en dør som åpner seg eller noe helt annet.
Det at man også bruker det innebygde kommunikasjonssystemet og ikke andre tjenester som Discord eller Skype, betyr også at man er nødt til å være i nærheten av hverandre eller benytte seg av walkie-talkie for å snakke sammen. Dette gjør jakten på skapningene langt mer troverdig og skummel – det er noe helt annet når man ikke alltid har noen i øret som forteller en at det går bra eller hvor utgangen er.
Til tross for alle disse relativt avanserte systemene, fungerer nesten alt det mekaniske som smurt, noe som bare gjør det enda mer imponerende at early access-spillet angivelig er lagd av én enkelt person.
Effektiv bruk av enkle ressurser
Det faktum at spillet er uferdig viser seg derimot et par andre steder, slik som hvordan det for enkelte er svært utfordrende å koble seg til stemmegjenkjenningen. Flere av mine medsammensvorne brukte for eksempel oppimot 30-40 minutter på å komme ordentlig i gang, og det var bare så vidt etter mye feilsøking på nettet.
Rent grafisk er det heller ikke mye å skryte av. Spillet minner for det meste om noe fra begynnelsen av 2000-tallet, med overdrevent stive animasjoner og farlig udetaljerte omgivelser, men det har likevel en slags sjarm. Og så hjelper det selvfølgelig at store deler av spillet foregår i tilnærmet stummende mørke, bare lyst opp av beskjedne lommelykter, glødepinner og stearinlys.
Med dette klarer opplevelsen altså likevel å være ekstremt skummel til tider, slik som når man snubler seg vei ned en ufyselig kjellertrapp; idet man ser inn i et rom og oppdager at det plutselig står frostrøyk ut av kjeften; eller når sikringen går, det med ett er bekmørkt på loftet og man er milevis unna utgangsdøren.
Lydbildet er også knallsterkt, med knirking, rasling i dørhåndtak og en bråte andre gufne lyder som typiske virkemidler. Dette blir enda mer effektivt når uhellet først er ute og man blir jaktet på av spøkelset. Jakten er nemlig også en fase man ofte må gjennom, og da gjelder det å høre hvor uhyggen kommer fra, kaste seg hodestups inn i et rom, lukke døren og være så stille man bare kan.
Er man heldig, overlever man, og da er det bare å fortsette etterforskningen eller si seg fornøyd med det man har også stikke halen mellom beina.
Klart forbedringspotensiale
Det skjer likevel ikke alltid at man blir jaktet på: Som tidligere nevnt spiller nemlig hell – og da også tilfeldigheter – en ganske stor rolle, og det er dette som i skrivende stund er det som plager meg aller mest når jeg spiller Phasmophobia. For selv om spillet har evne til å være meget uhyggelig når det står på som verst, kan det også være veldig kjedelig når det rett og slett ikke skjer noe.
Noen spøkelsestyper er mer passive enn andre, og selv om mange kan hisses opp ved at man sier navnet deres høyt, er det heller ikke alltid dette holder for å lokke fram uvesenet. Og da står man liksom der, i et nedbrutt asyl, mens man venter på at noe skal skje. Hva som helst. Før eller siden skjer det alltid et eller annet – når spillerne oppholder seg i mørket lenge nok, vil de før eller siden bli så mentalt påvirket at monsteret begynner å fatte mot – men det er nokså stusselig å gå rundt, lete og vente.
Disse avbrekkene gjør det likevel mer tålelig å spille Phasmophobia. Spillet er av skolen som ikke sogner til billige «jumpscares», men i stedet lar spillerne stue i sin egen usikkerhet, og det som regel effektivt. Jeg liker hvor spillet legger listen, og selv om det er fryktelig intenst til tider, er dette noe alle skal klare å få glede av hvis de deler opplevelsen med gode venner. Da kan man skrike sammen, le av hverandre og messe spøkelsets navn mens man forsøker å skape mest mulig ugagn.
Jeg savner mer aktivitet fra spillets side.
Man skaper sånn sett mye av moroa selv, enten man utfordrer hverandre til å ta bilder av gjenferdet, leter etter ekstra bevismateriale eller bare presser seg selv litt lenger.
Jeg savner likevel mer direkte påvirking fra spillets side: Det burde være mulig å lage mer liv og røre, med mer aktivitet og flere mindre hendelser – gjerne også andre steder på kartet. Særlig på de største kartene kan det gå lang tid før noe som helst skjer, og da merker jeg at jeg mister noe av interessen. Jeg skulle også gjerne sett et par ekstra kart, all den tid de syv man har å utforske i skrivende stund kan oppleves på 6-7 timer.
Konklusjon
I sin nåværende form er Phasmophobia et spill som gjør veldig mye av det noe begrensede innholdet det har å rutte med. De syv banene og de omtrent 20 forskjellige verktøyene blir introdusert i en jevn strøm etter hvert som man fullfører ulike oppdrag, og selv etter dette klarer spillet å holde ting engasjerende ved å stadig rokke om på hvilke spøkelser man har med å gjøre, hvor ting befinner seg i hvert nivå og hvilke hyss gjengangerne kan komme til å finne på.
Det er ikke til å stikke under stol at det imidlertid er store svingninger i hvor spennende det er å spille Phasmophobia. Noen runder kan by på hissig skrekk og gru fra første stund, mens man andre ganger ender opp med å sitte i et hjørne og vente på at noe skal skje i lang, lang tid. Det kan rett og slett bli litt kjedelig til tider.
Jeg skulle helst sett at det var mer aktivitet på generell basis. Jeg skjønner at spøkelset gjerne holder seg i ett område for å gjøre det mulig å spore det opp, men jeg savner likevel flere nifse opplevelser spredt utover i rundene.
Spillet byr likevel på mange genuint uhyggelige øyeblikk, inkludert endeløse gåturer i kjelleretasjen på et nedlagt asyl, innpåslitne bilalarmer som krever at man må panisk lete etter bilnøkler rundt omkring i huset, og plutselige manifestasjoner av groteske småjenter som river sjelen ut av en skrikende kompis mens du selv løper for livet.
Phasmophobia har derfor et perfekt utgangspunkt for mer omfattende og enda mer engasjerende skrekk i tiden framover. Spillets suksess tyder på at det er stor appetitt for denne typen opplevelser, og muligheten til å dele moroa med opptil tre kumpaner gjør det til en uvurderlig samarbeidsopplevelse for alle som liker grøss og gåteløsning.
Phasmophobia er tilgjengelig i Early Access på Steam og fungerer foreløpig kun på Windows. Spillet kan også spilles helt og holdent i VR.
