Denne uken tar jeg for meg fire spill som egentlig ikke har stort til felles. Her er noe for alle og enhver – spesielt om du liker hardbarkede og fargerike fysikkspill, engasjerende og ambisiøse actionrollespill, avslappende og mer logiske puslespill eller avhengighetsskapende arkadegolf. 
Super Stickman Golf
Sjanger: Sportspill/Arkade Pris: Gratis Type: Android (testet), iPhone, iPad Utvikler: Noodlecake StudiosKan lastes ned her
Gjør meg en liten tjeneste er du snill. Ikke døm dette spillet på navnet alene. Ja, jeg vet at Super Stickman Golf gir assosiasjoner mot tarvelige flashspill og det som verre er, men i dette tilfellet kunne det ikke vært lengre fra sannheten. Super Stickman Golf er så engasjerende, så moro at jeg har misbrukt utallige lesesaltimer på å beseire de til tider kronglete banene.
Som med mange gode spill er grunnkonseptet enkelt: slå ballen i hullet på så få slag som mulig. Og som med de fleste gode spill, er det bygget en fengslende og eskalerende vanskelig, men likefremt avhengighetsskapende, opplevelse på dette grunnfundamentet.
Det som gjør at jeg kan snakke så varmt om dette golfspillet er først og fremst banene. Alt foregår på et todimensjonalt plan hvor du, som den lille strekmannen, gjør ditt beste for å komme deg til hullet. Banene er godt planlagte og progressivt vanskeligere – det begynner i det banale enkle, og slutter med kompliserte korridorer med mange valgmuligheter og like mange fallgruver.
Du må også ta hensyn til omgivelsene dine. Sandbunkere gjør at ballen stopper på stedet, og ball i vanndam ender med straffeslag. I tillegg kan du på noen baner skyte ballen gjennom små ikoner som trekker fra et antall slag. Og når du klarer et banesett under par (under et bestemt antall slag), blir du belønnet med en stjerne og du låser du opp flunkende nye banesett.
I tillegg til å åpne opp banesett låser du opp spesialegenskaper som du kan bruke for å hjelpe deg gjennom de kinkige banene. For eksempel vil du få en egenskap hvor ballen blir klistrete og henger seg fast der den treffer, en egenskap som gjør sand til vann og vice versa, og en egenskap som gjør at ballen flyr betydelig lenger enn normalt. Du velger selv hvilke egenskaper du vil ta med deg inn i brettsettene, men du kan kun bruke et visst antall om du da ikke vil benytte deg av mikrotransaksjoner.
Følelsen av å slå hole-in-one er helt fantastisk, og du vil alltid hige etter å slå din egen og dine venners rekorder. Av en eller annen grunn er det ingen flerspillermodus å spore, noe som hadde hevet Super Stickman Golf til nye høyder.
Se bort fra den generiske tittelen og klikk deg over til Android-markedet med en gang. Dette er et fantastisk mobilspill jeg kommer til å spille i de sene nattetimer en god stund fremover. Faktisk, for å være helt ærlig, har jeg heller lyst til å spille mer Super Stickman Golf enn å skrive resten av denne artikkelen akkurat nå – og jeg elsker å skrive.
Emissary of War
Sjanger: Hugg-og-slå Pris: 6 kr Type: Android (testet), iPhone, iPad Utvikler: Cedar Hill Games Inc.Kan kjøpes her
Det er viktig å ha ambisjoner her i livet, uansett om man driver med lakseoppdrett, pianostemming eller spillutvikling. Ambisjoner er det som driver en fremover, det som gjør at man orker å rulle ut av senga hver morgen og det som er grunnlaget for enhver skapelsesprosess. Men av og til kan høye ambisjoner føre til at man ikke makter å levere et konsist produkt. Emmisary of War er et slikt ambisjonsrikt produkt som har dradd på seg noen designproblemer.
For alt er ikke bare fryd og gammen i dette to-mannsprosjektet, og jeg vil ta for meg spillets mindre attråverdige trekk før jeg peker på hva som gjør spillet godt. Problemet du først vil legge merke til er hvor abnormt stygge hovedfigurene fremstår i denne grafikkmotoren. Særlig er hovedhelten Ghent med sitt halvglisende flattrykte oppsyn et Frankenstein-monster jeg helst vil se så lite av som mulig. Her har nok utvikleren siktet litt høyt hva angår mobilgrafikk, og resultatet er en polygonsuppe lik den vi opplevde under nittitallet.
Det neste problemet du vil ergre deg over er de smått upresise berøringskontrollene. Av og til må du pent finne deg i å trykke gjentatte ganger på en fiende for at Ghent skal begynne å hakke løs. Det siste og minst kritiske problemet er spillets snaue lengde. En knapp time er alt som skal til for å pløye gjennom de to kapitlene, og det føles ikke ut som om spillet når noen egentlig konklusjon ved veis ende.
Men nå er det på tide å slutte med denne sutringen og heller fokusere på hva spillet gjør bra. Selv om figurene ser forferdelige ut, er omgivelsene både sjarmerende og godt utformede. Stemmeskuespillet er også overraskende greit, mens et litt middels manus trekker ned opplevelsen et par hakk.
Det å traske gjennom brettene fra et isometrisk perspektiv, mens du hugger ned alt på din vei er også en hyggelig opplevelse. Du styrer barbaren Ghent huggende gjennom fiendehordene, mens hans følgesvenn Hassock slenger ut sine miksturer på både barbar-emisseren og fiendene. Du har også kontroll på hvilke miksturer Hassock skal benytte seg av ved å legge de i en kø etter hverandre. Sliter Ghent med helsa for eksempel, kan det være lurt å hamre løs på helbredelsemikstur-ikonet.
Du kan oppgradere Ghent og Hassocks helse, styrke og evner med runer du finner omkring i landskapet, og du kan kjøpe nye våpen og miksturer for gull som på velkjent vis spretter ut av de nedslaktede fiendenes kropper. Likevel er det ikke mange oppgraderinger og våpen å velge av, antageligvis på grunn av at spillets lengde.
Etter å ha fullført Emissary of War følte jeg ikke at dette var stort mer enn en liten smakebit av noe større og mer omfattende, og den implisitte lovnaden om en fortsettelse hang tungt i luften. Kanskje har ambisjonene vært for høye til å levere det eposet utviklerne så for seg. Det som blir servert her er uansett ikke helt nok til å bli mett på, og jeg regner med at en mer mettende hovedrett er under planlegging allerede nå.
