KØBENHAVN (Gamer.no): De fleste verdt sin vekt i karbon burde vite hvem Warren Spector er, men jeg kan for ordens skyld klargjøre at han har æren for mye av suksessen til klassiske spill som Thief: The Dark Project, Deus Ex og System Shock. Dette er med andre ord en mann med solid pondus, og med Epic Mickey har han fått selv Mikke Mus til å høres urealistisk spennende ut i spillform.
Vi har bare sett en liten del av det som loves å være et gigantisk plattformspill, men liker definitivt det vi ser.
Vilter liten krabat
Epic Mickey er et veldig spesielt plattformspill, særlig hvis man tar med i betraktningen at det hovedsakelig er ment som et barne- og familiespill. Det er ingen hemmelighet at barnespill ofte forsøker å melke et kjært og kjent konsept, slik som en film eller klassisk figur, men her har Disney og Junction Point vært befriende modige.
For selv om du styrer Mikke Mus, verdens mest gjenkjennelige tegneseriefigur, så handler dette spillet om så mye mer. Vi tas nemlig med på en ferd inn i Wasteland, verdenen hvor de glemte tegneseriefigurene bor. Historiene som fortelles og figurene vi møter er alle ekte Disney-figurer som har gått i glemmeboka, og vi får farte rundt i en verden som føles uhyggelig kjent.
I samme anledning får vi møte en Mikke Mus som går tilbake til røttene sine som en halvrampete spilloppmaker. Faktisk starter det hele ved at den nysgjerrige lille kompisen vår trasker gjennom speilet sitt og ender opp i slottet til en trollmann. Yen Sid, som han heter, er i gang med å lage en verden for sine glemte og forlatte skapninger med de magiske malekostene sine, men tar seg etter hvert et pust i bakken.
Dermed ser Mikke sitt snitt til å låne kostene og tegne seg selv, men i et øyeblikk av overentusiasme presterer han å skape et forferdelig monster. For å knerte det prøver han å skvette det ned med malingstynner, og i prosessen ender han opp med å søle tynner over hele modellen på bordet, som nå har blitt til en dystopisk ruin.
Mikke ender opp med å dras inne i denne verdenen, og vel inne finner han ut den triste historien om stedet, og tar på seg ansvaret med å redde alle beboerne fra de deprimerende tilstandene de nå lever under.
Han møter også Oswald The Rabbit, som var en av Walt Disneys tidlige tegneseriefugrer og anses for å være Mikkes bror. Han er misunnelig på brorens suksess og popularitet, og forsøker stadig å stikke kjepper i hjulene hans, noe som selvsagt gjør det vanskeligere å gjenopprette Wasteland til sin tidligere tilstand.
Man bestemmer selv
Det er et mantra som gjentas til det kjedsommelige i alle trailere, interjvu og andre artikler om Epic Mickey, og det er «maling og malingstynner». Dette er de to basisfunksjonene som utgjør brorparten av spillet, og de er grunnen til at dette ikke er plattformspillet i gata.
Rent grunnleggende betyr det at omtrent alt du ser – være det seg bygninger, figurer eller underlag – kan fjernes med en skvett malingstynner. På samme måte kan du gjenopprette ting med et malingsstrøk. Dette har en innvirkning på alt du foretar deg, og er det som gjør Epic Mickey så fantastisk spennende.
Produsent Warren Spector er nemlig kjent for å gi spilleren ekstrem valgfrihet i sine spill, og selv om Epic Mickey nok ikke er et nytt Deus Ex så byr det på mange uhyre spennende valg. Ta for eksempel slåssingen, hvor du med enkelhet kan smelte fiender med malingstynner for så å bygge dem opp igjen som dine allierte.
Man benytter også malekosten til å komme seg frem på generelt vis. Det er nemlig en hel del kulisser som mangler i Wasteland etter at Mikke sølte det kraftige stoffet over modellen, og de som en gang fantes markeres nå med en vag silhuett. Å oppdage disse silhuettene er noe av utfordringen, ettersom de ofte avslører snarveier og andre bonuser. Og når man først har sett de så kan man selvsagt gjenskape det som en gang var med et penselstrøk.
På samme måte kan man fjerne en hel del kulisser, slik som dører, vegger og tak for å ta noen nærliggende eksempler. Du velger i stor grad selv hvordan du vil komme deg til ulike steder, og det gir spillet en herlig miks av nyvinning, inuitivitet og lekenhet man sjelden opplever.
Kreativ oppgaveløsing
De ulike malingsgrepene kan selvsagt også benyttes til å løse de ulike oppdragene du tar på deg med tiden, og det var særlig ett eksempel som fikk det til å kile i magen på en rollespiller som elsker fleksibilitet. Det er nemlig et oppdrag som går ut på å erverve et ror, men butikkeieren som er i besittelse av det vil ikke selge det.
I stedet vil han at du skal få tak i tre hawaiianske masker som har blitt stjålet. Men der hvor et tradisjonelt plattformspill i denne stilen som regel hadde bedt deg fyke rundt i alle krinker og kroker for å finne disse maskene, byr Epic Mickey på mer.
Her kan du nemlig bare løpe og finne én maske, levere inn den og si til butikkeieren at du vender tilbake med de to andre. Den glade mannen i butikken putter maska på bakrommet med en gang, slik at han unngår å miste den igjen. Dermed kan du bare smette bak huset, smelte den bakre veggen med malingstynner, ta ut maska og gi den til ham igjen.
Butikkeieren vender deretter tilbake til det rotete bakrommet igjen med en ny maske, og du kan gjenta prosessen. Dette er ikke akkurat åpne valg på sitt mest ekstreme, men det byr på en finurlighet og valgfrihet som er både spennende og befriende.
Glemmer ikke plattformrøttene
Epic Mickey er selvsagt et plattformspill i bunn og grunn, selv om det ispes eventyrspillelementer, og denne delen av spillet har nok av sjarm og finesse til å stå på egne ben. Det er noe fryktelig magisk med omgivelsene i filmene til Disney, og selv om Epic Mickey ofte er mørkere og skitnere enn det meste vi har sett fra selskapet tidligere, så har omgivelsene en fantastisk stil.
Det er ikke dermed sagt at Wasteland bare er en diger skitten dystopi, man får også ta turen ut til lekre sydhavsøyer og andre, mer fargerike strøk. Og selv om vi bare har sett en liten del av et spill som loves å være mye lengre enn det typiske plattformspillet, har variasjonen vært god.
Fiendene som befolker de ulike områdene er for det meste robotskapninger skapt av «The Mad Doctor», men også den sjalu Oswald har sett sitt snitt til å skape litt. Resultatet er etterligninger av noen av Mikkes kjæreste venner, slik som Donald Duck, skapt av ufyselige restdeler som utgjør et morbid resultat.
Ja, Epic Mickey er generelt fryktelig mørkt til å være tenkt som et barne- og familiespill, men det hele fremtrer med en barnslig sjarm, og skisseres med så sirlige og fargerike penselstrøk at det alltid føles harmløst.
Junction Point skal også ha honnør for måten de håndterer overgangen mellom de ulike brettene. Her får vi spille gjennom noen av Mikkes mest kjente tegnefilmer i 2D-plattform-stil, og det er en uhyre artig måte å håndtere lastetider på.
Konklusjon
Epic Mickey har et spennende konsept, og at industrilegenden Warren Spector er involvert merkes godt i kjernen av spillet. Her står valgfrihet og kreativitet i sentrum, og det gjør at det som kunne ha vært et enkelt plattformspill basert på en populær spillfigur i stedetføles friskt og nyskapende.I tillegg bys vi på feiende flotte og kreative omgivelser og ikke minst – en introduksjon til den glemte delen av Disneys enorme figurkatalog.
Det har ikke vært fryktelig mye nyvinning i de store plattformspillene de siste årene, men om resten av Epic Mickey holder tritt med det vi har sett så langt, kan det meget vel være det mest spennende familiespillet på en stund.
Jeg fikk en svært eksklusiv prat med spillprodusent Warren Spector under årets Gamescom. Det intervjuet kan dere lese her på Gamer.no om kort tid.
