Skrekkspillenes hovedoppgave er å sende spilleren inn i en sinnstilstand hvor han blir overveldet av en intens og umiddelbar følelse av fare — enkelt og greit, ren terror. For oss skrekkspillentusiaster har markedet vært veldig lite interessant de siste årene. De få spillene som får se dagens lys blir øyeblikkelig sammenlignet med Amnesia: The Dark Descent, spillet mange vil omtale som de siste fem årenes beste skrekkspill, og før Outlast har det vært få verdige utfordrere.
I spillsammenheng har jeg aldri vært mer anspent eller på vakt enn det jeg var i løpet av Outlasts fire-fem timers spilletid. Det er skremmende, brutalt og til tider skrekkelig dystert og makabert. Du er fratatt alle muligheter til å forsvare deg selv i en verden som definitivt ville fått plass i Dantes syvende helvetessirkel.
Men selv om du ikke er en slåsskjempe må du holde deg i live så lenge som mulig og filme alt det grusomme som skjer. De eneste valgene du har er å løpe, gjemme deg eller dø.
Velkommen til Mount Massive Asylum
Reporteren Miles Upshur er kjent for å snoke i historier ingen andre journalister vil røre. Nå ønsker han å bryne seg på saken om Mount Massive Asylum, et sinnssykehus som ble lagt ned for flere tiår siden, men hvor det fremdeles er snakk om aktivitet. Murkoff Corporation skal visst gjenåpne dette asylet, og de har et rykte på seg for tjene penger på illegal forskning og å ha alt annet enn rent mel i posen. Derfor rykker nå Upshur inn, i håp om å avsløre planene deres, kun utstyrt med et kamera og en notatblokk — noe som er en stor feil.
Upshur har så vidt rukket å snike seg inn i bygget før vi kan konkludere med at det både er strøm og vann der, selv om Mount Massive skulle ha blitt stengt og forlatt for flere år siden. Det ligger også bunker med dokumenter rundt omkring som gir oss litt bakgrunnsinformasjon om både pasienter og enkelte av de ansatte. Om en tar seg tid til å lese dem etter hvert som de dukker opp tettes raskt hullene i plottet seg. Du får vite mer om de grufulle eksperimentene gjort på Mount Massives pasienter, og begynner umiddelbart å grue deg til virkelig å komme ansikt til ansikt med dette helveteshølet — og det med god grunn.
Før du vet ordet av det gjemmer du deg livredd i et skap, uten å ane om den maniske pusten du hører er din egen, eller om den tilhører psykopaten som jaget deg.
Pasientene selv er uten tvil den mest makabre bekreftelsen på elendigheten som har foregått. Før du vet ordet av det gjemmer du deg livredd i et skap, uten å ane om den maniske pusten du hører er din egen, eller om den tilhører psykopaten som jaget deg.
Utviklerne i Red Barrels virker absolutt til å være fans av jobben Frictional Games gjorde med Amnesia, for Outlast er nesten som en bror av en annen mor. Det første protagonisten i Amnesia har til felles med Miles er at de ikke har tatt noe form for selvforsvarskurs. De har ingen ting å stille opp med mot de som ønsker å ta livet av dem, og det gjør hele opplevelsen enda mer redselsfull.
Skremselstaktikken Outlast støtter seg mye mot er «Bø!», og det fungerer overraskende godt. Ofte vil du finne deg selv spurtende ned en korridor mens du febrilsk forsøker å åpne dør etter dør på jakt etter et gjemmested. Mens Miles løper kan han snu på hodet og se på «psykoen» som kommer jagende, men det hjelper veldig lite på panikken. Plutselig finner du et skap du kan gjemme deg i eller en pult du kan stikke deg under. Du vil kjenne det på nervene når fienden nærmer seg faretruende og river rommet fra hverandre i jakten. Det eneste brukbare valget du har i nærmest alle situasjoner er å løpe og gjemme deg, men heldigvis har du med deg ett uvurdelig hjelpemiddel.
Din reddende engel — filmkameraet
Det supre filmkameraet ditt kan brukes til å forevige all jævelskapen du blir vitne til inne på Mount Massive. Etter hvert som du filmer viktige episoder tar også Miles notater som kan gi deg som spiller noen tips om det som foregår, noe som absolutt kan være nyttig. Det er også en fin måte å gi den stumme protagonisten en stemme.
Om du ikke syns spillet er skummelt nok, eller om du er machosist, kan Miles filme gjennom hele spillet. Flere av lydeffektene blir da forsterket, som statisk snø på TV-en, og romfølelsen blir helt annerledes — og med annerledes mener jeg enda mer hårreisende grufull. Fargene og oppløsningen forandres og gir spilleren en følelse av å være enda mer sårbar.
Kameraets nattsynfunksjon er uten tvil den aller viktigste mekanismen. I enkelte områder er den helt nødvendig for at du skal kunne finne frem og få gjort det du skal. Om man skrur på nattsynet forsterker dette også den statiske lyden ytterligere og flere ganger tok jeg meg i å tenke tilbake på filmer som The Blair Witch Project og Paranormal Activity.
Store deler av Mount Massive er mørklagt, så her er du avhengig av å bruke nattsynfunksjonen på kameraet. Dette er absolutt ikke en negativ faktor i det hele tatt, da det er med på å skape enda større intensitet. Mindre anspent blir du heller ikke når du forstår at nattsynsfunksjonen tømmer kameraet for batteri mye fortere enn det burde. Heldigvis bruker ikke den vanlige modusen strøm i det hele tatt, og det ligger en del batterier strødd rundt omkring for den som er modig nok til å lete etter dem.
Dersom en ikke finner så mange batterier er en nødt til å spare på strømmen så godt en kan. Jeg var aldri tvunget til å avslutte spillet og laste en tidligere lagringsfil fordi jeg gikk tom for strøm, men det er absolutt en idé å tenke fremover og konservere det en kan av batterier.
Blod, metall, møkk og klissede kroppsdeler
Outlast ser fantastisk ut, og er utseende- og lydmessig definitivt det beste skrekkspillet jeg kan huske å har spilt. Lyssettingen gjør omgivelsene levende og jobber flott sammen med et detaljert lydspekter som vil sende grøss etter grøss nedover ryggen på selv den modigste spiller. Lydene av skritt, pusting og lavmælte (og sprø) samtaler gjorde meg flere ganger nervøs for å åpne en dør eller våge meg opp en stige. Inntrykket av at hva som helst kan gjemme seg i skyggene og regelrett kaste seg over deg er veldig skremmende.
Selv om journalisten Miles ikke snakker er det ingen ting i veien med lungene hans. Uansett om han løper vilt ned en korridor, gjemmer seg i et skap eller titter inn en halvåpen dør går pusten hans tungt bare for å bli avbrutt av små paniske gisp. Av og til reagerer han på fiender eller forstyrrende elementer som lemlestede lik, men han kan fort gispe selv om han bare går nedover gangen eller titter seg rundt i et av Mount Massivs få uforstyrrede rom — og dette er temmelig skrekkinnjagende. Selvfølgelig ville det være stressende å oppholde seg i et slikt miljø, så stressende at mange ville ha fått slag innen den første timen, og derfor slo denne pustingen meg aldri som irriterende. En kan nærmest høre panikken hans i de tunge hikstene og det påvirker ditt eget stressnivå drastisk.
Grafikkmessige detaljer pryder spillet fra ende til annen: Nedrevne taklamper som svinger rolig etter ledningen og kaster skumle skygger, fluene som flyr rundt likene, støvet som svever i luften og vann som sildrer. Det er flere artige detaljer i dette spillet som er med på å gjøre at denne virtuelle verdenen kjennes litt mer ekte.
Like overraskende, men denne gangen med et negativt fortegn, er at figurmodellene er spillets grafikkmessige svakhet. Selv om de ikke på noen måte er dårlige blir de ganske repetitive etter hvert, og de ser absolutt mest fryktinngytende ut på avstand. Likevel, det er mulig du er for opptatt av å løpe for livet til at dette blir nevneverdig plagsomt. Det kjennes også veldig rart at du kun blir utsatt for gale mannlige pasienter. Mount Massiv har en avdeling for kvinner, men det er intet hunkjønn å se hele spillet.
Uhyggelig og skremmende, men for trege oppdrag
Å bruke et sinnssykehus som setting er på mange måter en klisjé, men en kan ikke legge skjul på hvor skumle psykopater kan være. I tillegg vandrer de morderiske skrullingene sammen med harmløse og redde pasienter, og gir deg en følelse av at du alltid må være på vakt.
Selv om du ikke kan bidra til voldsbølgen er det likevel nok blod, gørr og rett og slett forstyrrende elementer gjennom hele spillet. Ta for eksempel pasienter med huden revet av halve ansiktet, uten nese og lepper, eller en hel haug med halvråtne og lemlestede kadaver med fluer og det hele. Det er blod, lik, sammensydde kropper og andre grusomheter rundt hvert hjørne, og det er ikke noe enklere å håndtere når du ikke har en angrepsknapp å støtte deg på.
Red Barrels gjør alt riktig for å få spilleren til å føle at dette er en ekte opplevelse, og det er ikke bare fordi du har Miles’ pust i øret hele veien. Om du ser ned mot gulvet kan du se brystkassen din, beina og føttene, og om du lener deg ut av en dør støtter Miles seg på hånden sin. Bevegelsene hans lager også naturlig støy, spesielt når han løper, og det kan enkelt høres om du går på parkett eller betong eller vasser i vann.
Slike detaljer er med på å skape Outlast’s skrekkelige, men merkverdig vakre verden. Alt er bundet sammen av en historie som er temmelig god for skrekkspill å være. Sjokkerende og minneverdige figurer spiller en meget viktig rolle: En sykelig toende; en spik spenna gæren lege med en alt for silkemyk stemme; og noen av Murkoffs’ ekstremt voldelige eksperimenter. Blant alt dette har du kun ett hovedoppdrag, og det er å overleve.
For å kunne komme seg ut, og kanskje avsløre Murkoffs planer for Mount Massive også, er Miles nødt til å fullføre noen mindre og temmelig trivielle oppdrag på veien. Du er konstant på leit etter batterier, og bare tanken på å være innestengt i en bekmørk fløy med pustingen og pesingen fra disse morderiske mutantene burde være motivasjon nok til å gjøre en god jobb. Ellers må det trykkes inn en god del knapper, skrus på noen ventiler og få i gang generatorer. Dette er de typiske spillelementene som skrur ned tempoet og nesten gir oss en pause fra den psykologiske skrekken. Redd vil du mest sannsynlig være uansett, ettersom du må løpe sikksakk mellom psykopater for å komme bort til alle knappene, men denne «hjernetrimmen» er likevel Outlasts’ svakeste ledd.
Som en av få har Red Barrels forstått at de skumleste monstrene der ute er de du må flykte fra, ikke de du må drepe
Heldigvis blir disse knappe- og ventiløyeblikkene overskygget av den nervepirrende oppdagelsesferden som Outlast faktisk er. Ferden går naturlig fra det ene uhyggelige området til det andre, og denne prosessen vil ta mellom fem og seks timer. Selv om jeg skulle ønske at denne opplevelsen var enda lenger gjorde Red Barrels et smart valg ved ikke å tyne spillet mer. Det er ikke lagt inn segmenter kun for å trekke ut tiden, og alle de spennende områdene du blir tvunget gjennom kjennes nye og friske hele veien.
Konklusjon
Outlast skiller seg fra mengden spill tuftet på overlevelsesskrekk. Som en av få har Red Barrels forstått at de skumleste monstrene der ute er de du må flykte fra, ikke de du må drepe. Når vi kobler denne skrekkfaktoren med en fremragende og særdeles uhyggelig stemning og en temmelig interessant historie, er vi ganske nære en vinner.
Den forholdsvis korte spilltiden blir et ikke-tema hos et skrekkspill som dette. Gjenspillbarheten er selvfølgelig minimal, men opplevelsen bør måles i hvor mange ganger du skvetter opp av stolen eller til og med skriker av redsel. Outlast tilbyr galskap, paranoia og angst for hvert nytt område det dytter deg inn i, og selv om det er fristende å gi opp er det likevel noe som tvinger deg videre — akkurat som i det perfekte mareritt.
Å måtte gjemme seg i skap og under senger på flukt fra saker og ting som kun de verste mareritt er laget av, overskygger de trivielle generatoroppdragene du har. Outlast tar fra deg kontrollen så totalt, og det gjør det strålende. På flere tidspunkt følte jeg meg totalt hjelpeløs i en helt håpløs situasjon — og det er ikke noe annet som kan få et skrekkspillelskende hjerte til å slå like lystig.
For skrekkspillfans er det et must å gi Outlast et forsøk. Selv nøt jeg hvert minutt av denne opplevelsen.
Outlast er i kun salg til PC via Steam, men det går rykter om en PlayStation 4-utgivelse senere.
