Det er dårlige tider for shippingindustrien, og er det én ting Ports of Call Deluxe klarer med glans, er det å gjenspeile nettopp dette. Spillet er nemlig en særdeles traurig affære.
Sjangerens barndom
Men la oss glemme det et lite øyeblikk, og konsentrere oss litt om historien bak spillet. Ports of Call kom nemlig ut i 1986, til Amiga (og senere også PC). Spillet gav deg rollen som skipsreder, og målet var å tjene penger på varetransport over de syv hav. I motsetning til mange andre handelsspill, var det her snakk om rene transportoppdrag, ikke kjøp og salg av varer. Du måtte transportere alt fra elektronikk til jordbruksprodukter, og målet var å kapre gode kontrakter som resulterte i klingende mynt i kassa.
Ports of Call var imidlertid mer enn bare en handelssimulator. Du fikk nemlig også muligheten til å kontrollere skipene dine selv, i det de skulle legge til (eller fra) kai eller måtte unngå å krasje i isfjell og skjær i sjøen. Det er nok flere enn meg som har mareritt om havnen i Lagos eller skipbruddne sjøfolk som absolutt måtte krasje i skipet ditt og drukne. Muligheten for at flere spillere kunne konkurrere på samme maskin gjorde også sitt til å sikre en interessant opplevelse, selv om spillerne i praksis ikke hadde noen muligheter til å påvirke hverandre.
Den morsomme blandingen av direkte kontroll over skipene og økonomisk strategi førte til at Ports of Call ble svært populært her til lands, og når jeg snakker med folk på min alder som var aktive spillere rundt 1990, er det få av dem som ikke husker dette spillet. Ports of Call var langt fra det første spillet av denne typen, men det var svært viktig for å gjøre sjangeren populær i massemarkedet.
Jeg vil imidlertid ikke strekke meg så langt som å beskrive Ports of Call som noen klassiker. Det å kontrollere skipene selv kunne bli litt slitsomt i lengden, og utviklerne hadde dessuten gjort noen episk dårlige valg. Et av disse var å gjøre det slik at hvis ikke du besøkte kontoret hyppig (noe som vanligvis var helt unødvendig) ble det ved jevne mellomrom stjålet store pengesummer fra selskapet ditt. Tydeligvis hadde man ikke hørt om bankkontoer eller pengeskap i 1986.
Gammelt blir nytt
Akkurat dette problemet har vi heldigvis ikke i Ports of Call Deluxe, som ellers er en ganske trofast gjengivelse av originalspillet. Som før er målet å tjene penger på å frakte varer, og spillet leverer den samme blandingen av økonomisk strategi og direkte kontroll over skipene. Vi får noen små nyheter her og der, men ellers er konseptet akkurat slik det var, og man har til og med brukt de samme tekstbeskjedene når ting skjer.
Den største endringen, rent gameplaymessig, er at skipene nå styres i full 3D. Denne gangen har utviklerne forsøkt seg på å gi spillet et simulatorpreg, hvor havner og skip gjengis i tilnærmet full størrelse. Det er umiddelbart veldig tøft, men det tar ikke fryktelig lenge før du skjønner at den nye tilnærmingen er langt fra ideell. I originalspillet fikk hver havn plass på en skjerm, og du hadde en tidvis svært streng tidsfrist å forholde deg til. I Deluxe er havnene ofte gigantiske, så disse sekvensene tar mye mer tid enn før.
For det første er dette et problem fordi det ødelegger flyten i spillet, spesielt når man spiller flere på samme maskin (som fortsatt er eneste måte å spille flerspiller på). For det andre er implementeringen ofte dørgende kjedelig. Originalområdene var komprimerte, og du ble utfordret hele tiden. Denne gangen blir du vanligvis sittende i evigheter å peke joysticken fremover, fordi det tar mange minutter å komme inn til selve havneområdet hvor du må legge til kai. Det er kanskje realistisk, men det er omtrent så anti-moro som det er mulig å få det.
Dette gjøres verre av at de aller fleste havnene i spillet rett og slett ikke er ferdigmodellert. Det å cruise gjennom en havn som Sydney kan være rimelig interessant, fordi den ser ut som virkelighetens versjon (komplett med operahus og alt). Grafikken er ikke direkte spektakulær, men det ser helt greit ut, og det er mye å feste blikket på slik at ventingen på at noe spennende skal skje ikke er så kjedelig.
Sydney er imidlertid et unntakstilfelle. Tar du turen til Oslo, for eksempel, får du en havn hvor man tilsynelatende ikke har plassert ut en eneste bygning. Selve layouten er kanskje realistisk, men alt er fullstendig flatt, og det er ikke en eneste detalj å titte på. De aller fleste havnene holder dette nivået, og i tillegg til å gjøre dem fullstendig uinteressante å titte på gir det spillet et preg av å være uferdig. Det er ikke godt nok for et spill som selges i butikkene.
I stedet for å fungere som morsomme avbrekk fra et ellers veldig tallfokusert spill, slik disse sekvensene gjorde i originalversjonen, er de nå blitt til langtekkelige jobbesekvenser. Resultatet er sannsynligvis at du gjør som meg, og rett og slett skrur dem helt av. Dermed sitter du igjen med et rent økonomisk strategispill. Og det er jo greit nok, eller? Vel, både óg.
Tam strategi
Jeg tror aldri noen ville finne på å anklage den økonomiske delen av Ports of Call for å være særlig dyp. Spillet går som sagt ut på å sende skipene dine fra havn til havn, og velge de mest profitable rutene underveis. Du må ikke bare vurdere hvor mye du får betalt for jobben, men også hvor lang tid det tar å reise til destinasjonen og hvor mye drivstoff du kommer til å bruke på veien. Gigantiske lasteskip er ikke akkurat billige i drift.
Hver havn har kun en viss mengde fraktoppdrag til rådighet. Noen har et bredt utvalg, andre har et smalt utvalg. Flaks ser ut til å spille en viktig rolle her. Om du har flaks vil du få massevis av gode tilbud, og tjene penger nesten uansett hva du gjør. Om du har uflaks skal du slite med å gå i balanse, og i verste fall må du rett og slett laste skipet med ballast og prøve lykken et annet sted – mens kostnadene ubønnhørlig stiger og stiger.
Som med mange andre økonomiske strategispill er det noe grunnleggende vanedannende over det å tjene penger. Det spiller nesten ingen rolle hvor enkelt spillet er, så lenge valgene du gjør leder til en stadig voksende bankkonto. Slik er det med Ports of Call Deluxe også. Det er artig å sende skipene dine i skytteltrafikk verden rundt, og det gir en viss tilfredsstillelse få nok penger til å kunne kjøpe et nytt skip eller bytte ut et gammelt.
I forhold til originalversjonen er det også noen forbedringer og nye muligheter. Du kan, for eksempel, gå inn i kontoret og forandre hastigheten til et eller flere av skipene dine, og bestemme hvor mye som skal brukes på vedlikehold. Du kan også reklamere for å øke statusen din, noe som sikrer bedre tilbud i lengden.
Men i lengden blir spillet for lite raffinert og avansert til at det holder på oppmerksomheten. Du gjør akkurat det samme om og om igjen, og med unntak av noen oppdrag med tidsfrist er det veldig lite variasjon i forhold til hva spillet krever av deg. Utviklerne skryter av en dynamisk økonomi, men for meg virker det i stor grad tilfeldig hva slags tilbud jeg får (riktignok avhengig av hvilken havn jeg er i). Dermed blir det ganske raskt ensformig, og hvis man i tillegg skrur av sekvensene med direkte kontroll av skip tar det ikke veldig lange tiden før spillet slutter fullstendig å engasjere.
Utviklerne har forresten tatt med en morsom liten detalj som må nevnes helt til slutt: Ports of Call Deluxe selges med enkle 3D-briller (av typen vi får med Donald-bladene), og har en egen 3D-modus. Hvorfor et spill av denne typen har en slik funksjon skjønner jeg ikke (det hele ser dessuten ganske stygt ut når man ser det i rødt og grønt), men det er jo litt moro – ikke minst fordi det faktisk fungerer. Spesielt hovedskjermbildet, der du ser gjennom et koøye på jordkloden bak, leverer en tydelig romfølelse.
Jeg hadde imidlertid foretrukket om de hadde gjort ferdig arbeidet på havnene før de la til slike artige funksjoner. Det samme gjelder semafor-treneren på datamaskinen i kontoret – joda, det er kanskje lærerikt, men det er så mye annet utviklerne burde prioritert først.
Konklusjon
Har du gode minner fra Ports of Call? Da er ikke dette spillet for deg. Kjøp heller den XP-kompatible originalversjonen for fire euro. Da får du spillet du husker fra barndommen, med alle sine fordeler og ulemper. Det er riktignok langt fra perfekt, men det duger – og det har faktisk større underholdningsverdi enn Ports of Call Deluxe. Den økonomiske delen av spillet er som før, og er til en viss grad vanedannende selv om den fortsatt mangler dybde nok til å kunne stå på egenhånd. Uheldigvis er sekvensene hvor du leker kaptein blitt fryktelig langsomme og kjedelige, og de fleste vil nok ende opp med å skru dem av. Dermed ender man opp med et grunt økonomisk strategispill hvor det ofte føles som tilfeldighetene er viktigere enn spilleregenskapene.
