Å sikre seg skikkelig fotfeste på det japanske spillmarkedet har vært en viktig del av Microsofts Xbox 360-agenda, etter at den første spillboksen deres ikke lyktes i å nå opp til forventingene gigantselskapet hadde i Østen. For å gjøre oppfølgerkonsollen mer appellerende for den japanske kjøpermassen, foretok toppene hos Microsofts spillavdeling en rekke grep. Det største av dem var trolig å sikre seg rettighetene på en rekke rollespill fra Final Fantasy-skaperen Hironobu Sakaguchis Mistwalker, et selskap som spesialiserer seg på ideer og grunnkonsepter som i etterkant videreutvikles hos eksterne utviklerstudioer.
Det første av Mistwalkers hemmelighetsfulle prosjekter som så dagens lys, var det noe enkle og barnslige rollespillet Blue Dragon, som skildret ynglingen Shus kamp mot infernalske krefter ledet av den innskrumpede, romvesenaktige skapningen Nene. Spillet skiltet med flere av industriens største navn, og var med sin flotte grafikk og imponerende mellomsekvenser en tydelig påkostet utgivelse, men gjorde egentlig ikke så mye nytt – Blue Dragon var i bunn og grunn et helt alminnelig rollespill i usedvanlig pen innpakning.
Som en bekreftelse på at Mistwalker-konseptet er noe man vil satse videre på, er oppfølgeren – Blue Dragon Plus – nå å finne i butikkhyllene, men tro ikke at du her blir bydd på mer av det samme gamle. Spillet er nemlig eksklusivt for Nintendo DS, det er av en annen sjanger, og er snekret i hop av en gjeng som ikke har noe med forgjengeren å gjøre. Alt dette tatt i betraktning, er Blue Dragon Plus også en uhyre spennende utgivelse å kaste seg inn i, for med kjennskap til forgjengeren er man garantert overraskelser i bøtter og spann.
Nyfødt ondskap
Handlingen i Blue Dragon Plus utarter seg nøyaktig ett år etter at Shu og vennene hans beseiret onde Nene i det første spillet. Du blir ikke gitt noen skikkelig gjennomgang av det som skjedde i forgjengeren, men det blir raskt forklart at jordkloden nå er delt i to, og at hundrevis av små firkantplaneter har sluppet ut fra jordens kjerne. Nå svever kjemperektanglene fritt rundt i verdensrommet, og på den ene av dem har man oppdaget en kjempesvær, trehodet drage. Og som alle vet er slike drager skikkelig ondskapsfulle, og bør elimineres før de finner på noe sprell.
Den trehodede dragen er dessuten ikke det eneste mistenkelige som skjuler seg på firkantplaneten, for her vrimler det av ulike fantasiskikkelser – den ene styggere og slemmere enn den andre. Som representanter for godheten selv, må Shu og vennene hans renske planeten for disse eklingene, og det er altså dette spillet handler om: kampen mellom de snilleste snille og de slemmeste slemme, uten de helt store vendingene.
Stort lengre enn dette strekker ikke handlingen i Blue Dragon Plus seg, og for å si det rett ut synes jeg den grenser til det direkte søvndyssende. Jeg stiller meg dessuten spørrende til hvorfor en velkjent og kapabel historieforteller som Sakaguchi ikke har trått til med litt kraftigere skyts, for denne gangen er skildringene hans uengasjerende, og hører best til på barneboknivå. Hva du enn sitter med av forventninger til spillet, håper jeg for din skyld de ikke har noe med plottet å gjøre. I så fall må du belage deg på en skuffelse av dimensjoner.
Tungvint strategi
Det første Blue Dragon var et tradisjonelt rollespill med et turbasert kampsystem. Her var Shu og de andre hovedpersonene i besittelse av såkalte «skygger», magiske skapninger som til syvende og sist gjorde det mulig å overvinne de onde kreftene i eventyrverdenen deres. Skyggene returnerer i den håndholdte oppfølgeren, men selve spillet er et ganske annet. Siden seriens første opptreden har man nemlig beveget seg vekk fra det tradisjonelle rollespillkonseptet, og heller laget et sanntidsstrategispill med de samme figurene.
Til tross for at det er et strategispill, er Blue Dragon Plus veldig enkelt å sette seg inn i. Takket være et brukergrensesnitt fritt for unødvendige valgmuligheter og annet rot, gjør du deg raskt kjent med hvordan en fører krig på firkantplaneten. Kontrollsystemet byr heller ikke på de helt store vanskelighetene: du beveger kameraet med pilknappene, og gir figurene dine ordre med pekepennen. Nå bør det nevnes at du aldri får noe mangfold av ordre å gi dem; figurene er begrenset til å bevege seg, angripe og dra nytte av et utvalg gjenstander og trylleformler.
Selv om det fungerer brillefint i introduksjonsfasen, er også kontrollsystemet preget av begrensninger. Du blir bare ikke klar over det før du har spilt en stund, og det går opp for deg at noen snarveier og hurtigvalg ikke hadde vært å forakte. Disse finnes det uheldigvis lite av, og du ender opp med å måtte lete frem hver enkelt figur på slagmarken, og deretter gi direkte ordre for hver bidige handling du vil figuren skal foreta seg. Du kan for eksempel ikke kommandere en healer til å kaste støttende trylleformler når det trengs, du må i stedet lete ham opp og fortelle ham akkurat når og hvor han skal kaste hver bidige formel.
I et turbasert spill ville ikke dette vært det minste problem, men med slag i sanntid blir det gjerne knotete når det hele skal foregå manuelt. I Blue Dragon Plus sitt tilfelle betyr ikke dette at motstanden blir for vanskelig eller at du blir overrumplet, men at alle figurene dine lett ender opp som «dumme» krigere som sammen flyr rett på fienden, i stedet for å dra nytte av de unike egenskapene sine. Å utnytte figurene på forskjellige måter blir dessverre for tungvint, og mye av strategien man forventer av et spill i denne sjangeren, blir borte.
Skyggespill
Noe jeg savner fra forgjengeren, er måten «skyggene» ble presentert på i spillet, hvor de var viktige skapninger som utelukkende holdt seg sammen med hovedpersonene. I Blue Dragon Plus har alle sin egen skyggeskapning, noe som betyr at helt vanlige fiender kan lære de samme triksene og angrepene som Shu og gjengen hans. På denne måten har utviklerne tatt vekk mye av det som skilte hovedpersonene fra styrkene de slåss mot, og samtidig fjernet heltefølelsen fra forgjengeren, og gjort det vanskeligere å virkelig leve seg inn i spillet.
At Blue Dragon Plus ikke helt klarer engasjere er synd, spesielt med tanke på alt innholdet utviklerne har presset inn i spillkassetten. Eventyret på firkantplaneten strekker seg godt over 20 timer, og da regner jeg ikke med en rekke ekstrabrett som man enten kan hoppe over, eller kjempe seg gjennom for å bli belønnet med nye våpen og gjenstander. Spillet byr dessuten på hauger av utstyr og trylleformler, men siden du strengt tatt ikke har bruk for de fleste av dem, er jakten på dem langt fra spennende.
Det er nesten synd å si det, men det som fungerer aller best i Blue Dragon Plus, er mellomsekvensene og musikken. Selv om innholdet i videosnuttene kanskje ikke er det mest bemerkelsesverdige for den som ikke forguder monstre og skyggeskapninger, ser de nesten like bra ut som på Xbox 360, og er med på å gjøre figurene i spillet mer livlige. Musikken er signert Nobuo Uematsu, og er på et helt annet nivå enn det ukompliserte gameplayet. Komposisjonene er lystige, voldsomme, triste og bør klart oppleves med hodetelefoner på. Store deler av lydsiden er lånt direkte fra forgjengeren, men presentasjonen bærer denne gangen sterkere preg av at musikken faktisk hører til et spill, og ikke en helaftens spillefilm.
Konklusjon
Blue Dragon Plus er et uintelligent strategispill og en ytterst skuffende oppfølger. Det er et langt spill med mye innhold, men reduseres kraftig av et begrenset kontrollsystem med mangel på snarveier. Problemene gjør det vanskelig for den som vil være strateg, og belønner den som gjør slagene så enkle og uinteressante som overhodet mulig. I utgangspunktet ser jeg ingen problemer med at utviklere eksperimenterer med sjangre når de lager spilloppfølgere, men denne gangen har det ganske enkelt ikke fungert. Derfor ser jeg frem til et gjensyn med Shu og gjengen der de virkelig hører hjemme – i et skikkelig tradisjonelt rollespill.
