Først en liten innrømmelse: jeg har et litt over gjennomsnittlig intenst forhold til snowboard. Det er lite her i verden som er så magisk som følelsen av å rase nedover en øde fjellside, langt borte fra løyper og folk, særlig i tørr puddersnø akkurat når solen er på vei ned bak horisonten slik at snøen er badet i oransje og lilla lys og alt du kan høre er lyden av vinden og din egen pust. I slike situasjoner er det ikke plass til noe annet i hodet ditt enn hvordan du jobber med underlaget for å komme deg helskinnet ned.
Jeg ble mildt sagt entusiastisk da Ubisoft annonserte Steep i sommer. Utviklerne sa at de ville gi deg noen av verdens mektigste fjell som lekeplass, der du selv kunne angripe fjellheimen slik du selv ønsket, innen flere ulike disipliner. Det skorter nemlig ikke på gode, actionorienterte vintersportsspill (se bare på SSX-serien, 1080 Snowboarding og Cool Boarders-spillene), men gode sandkassespill innen vintersportssjangeren har glimret med sitt fravær.
Steep er et ambisiøst spill. Ikke bare vil det appellere til actionfansen samtidig som det forsøker å fange opplevelsen av å temme den ville naturen på egen hånd, spillet vil også være en fornøyelsespark hvor spillerne selv kan skape nytt innhold til det og utfordre hverandre. Høres det for godt ut til å kunne være sant?
Det er det også.
Enorm lekeplass
Ubisoft er ikke akkurat fremmed for store spillverdener. Dessverre har de en lei tendens til å fylle dem med temmelig traurige oppgaver, samleobjekter og utfordringer. Med Steep har Ubisofts Annecy-avdeling snudd litt på flisen: hva om det er verdenen i seg selv som er hovedattraksjonen? Og hva om det er vel så mye opp til deg og vennene dine hva du fyller den med?
Alpene ligger for dine føtter. I første- eller tredjeperson kan du utforske fjellene og utfordre deg selv og dine venner innenfor fire ulike grener: snøbrett, ski, paragliding og vingedrakt. Sammen kan dere konkurrere innen et utall stilarter eller bare oppleve den vakre, digitale naturen. Det eneste som stopper deg, er din egen fantasi. Det er også litt av problemet – men mer om det senere.
Du begynner på basecampen, hvor en stemme i øret ditt forteller deg at du må satse for å bli kjendis. Hvis du skal leke med de store guttene og jentene, må du være villig til å ofre alt. Men først må du få oppmerksomheten deres, helst ved å gjøre deg bemerket her i fjellene. Etter et par innledende oppgaver blir du sluppet løs i en vill og vakker verden hvor du skal måle krefter med naturkreftene. Etter hvert som du kjører rundt og deltar i nye konkurranser, finner du nye aktiviteter underveis. Til slutt har du et enormt kart lastet med utfordringer og oppgaver av ulik art og varierende vanskelighetsgrad som du sømløst kan hoppe mellom. Dette fungerer knirkefritt; det tar ikke mange sekundene å sprette fra den ene enden av kartet til den andre. Dersom du tryner og vil starte et løp på nytt, er det gjort på et blunk ved å holde inne en knapp. Ikke noe ventetid – og det er helt essensielt for at et spill som dette skal lykkes. For tro meg, du kommer til å krasje mye.
Alpene ser ikke overraskende helt fantastiske ut. Teksturen i snøen, linjene du tegner mens du kjører, detaljene på de andre, menneskestyrte avatarene – det er rett og slett lekkert. Når du raser nedover langs en fjellside i vingedrakten din eller jager nye høyder med paraglideren – omgivelsene er så henrivende og til dels fotorealistiske at det skal godt gjøres å ikke få et lite sug i magen.
Etter hvert som du spiller kan du også låse opp mer utstyr, som for eksempel den helt essensielle reinsdyrmasken, pandadrakten eller klovnemasken. Steep er et i utgangspunktet et ganske seriøst spill, men det har likevel plass til litt humør.
Fjols til fjells
Steep vil at du skal dele. For at spillet skal ha livets rett, er det avhengig av spillere som deler mye og ofte. Det er derfor forståelig at utviklerne har forsøkt å gi deg insentiver til dette, men noen ganger bikker det over i det absurde. På et tidspunkt satt jeg for eksempel fast i et hustak. Deretter krasjet jeg i et tre og klarte ikke komme meg tilbake i bakken. Det var i det hele tatt et lite mirakel at jeg klarte å finne målstreken. Kommentatoren min var derimot strålende fornøyd og insisterte på at denne nydelige videoen måtte jeg vise frem til hele verden.
Nei takk, det går nok fint, du. Dette kan være vår lille hemmelighet, Steep.
Kontrollene minner mer om simulatorspill à la Skate-serien; det er mye å holde styr på for at du skal lande de feteste triksene. Etter at du har bygget opp nok fart må du posisjonere deg ordentlig (gjerne uten å vite hva som venter på andre siden av hoppkanten), sparke ifra på rett tidspunkt, gripe brett og ski med ulike knapper og vri og vende på deg med begge styrespakene samtidig. Landingen fikser du derimot best ved å legge fra deg kontrolleren og la spillet ordne biffen selv.
Basehopping føles som å manøvrere en traktor i fritt fall. Paragliding veksler derimot mellom lange gjesp og frustrerende nevekamp med direkte ondsinnede vindkast.
Jo mere vi er sammen
La oss ta det viktigste først: nei, det er ikke lokal flerspiller i Steep. Foreløpig skorter det likevel ikke akkurat på andre medspillere. Nesten uansett hvor du snur deg kan du finne andre spillere som du kan alliere deg med. Fordelen er at dere da kan utveksle informasjon om løyper og interessante plasser som er verdt å sjekke ut.
Minuset er at særlig de mer krevende løypene tidvis føles fylt til randen av folk som starter om og om igjen fordi de krasjer i trær, gjerder eller andre hindre. Best blir det når du faktisk spiller sammen med folk du kjenner fra før. Som en felles opplevelse er Steep temmelig underholdende.
Ikke overraskende krever Steep at du har en internett-tilkobling. Uten den ville det rett og slett ikke vært særlig mye til spill igjen. Du kan selvfølgelig gjøre mye på egenhånd i spillet, men du må uansett leve med stadige påminnelser om hva folk rundt deg holder på med. Ikke kan du slå denne informasjonen av heller, noe som kan bli ganske irriterende de gangene du bare vil ha litt alenetid i fjellet.
Energidrikk til besvær
Etter at du har løst de innledende oppgavene og vunnet din første konkurranse, slipper spillet deg for alvor løs i den store vinterverdenen. I begynnelsen er det ikke fritt for at man føler både spenning og ærefrykt, men etter en stund begynner man å klø seg litt i hodet. Hva er egentlig poenget med det hele? Stor, åpen lekeplass – ja vel – men det er ikke noe som driver deg videre, annet enn å få anerkjennelse og respekt fra, vel, spillet selv.
«Du må bli lagt merke til av utstyrsprodusentene. Hva med å dra noen fete triks i bakken for å imponere følgerne dine», foreslår spillet. Eh, OK, Steep. Hvis du sier det, så.
Du samler erfaring ved å løse stadig nye oppgaver eller å delta i konkurranser. Ofte står du fritt til å velge aktivitet og disiplin selv. Ved endt oppdrag får du gjerne en belønning i form av nytt utstyr og nye oppdrag. Dermed bærer det videre til neste punkt på listen over ting som bør gjøres, ikke fordi du vil imponere en imaginær skiprodusent, men fordi de mest majestetiske fjelltoppene er låst av til dem med flest erfaringspoeng. Og sånn fortsetter det egentlig bare. Aller helst vil man bare leke seg i snøen, slik Steep er bygget for, men det vil ikke Steep ha noe av. I stedet slenger spillet ut tips om konkurranser på andre siden av fjellet. Det gjør at man mister fokus; det er som om Steep selv glemmer at dette egentlig handler om å leke. Resultatet er et forvirrende spill som hele tiden jager deg videre til neste oppgave.
Noen ganger stopper jeg opp midt i en ellers fin tur og tenker for meg selv: «hva er det egentlig jeg driver med her? Hva er poenget?»
«En kjent energidrikk-produsent har hørt rykter om at du er kuleste kisen i bakken, så nå må du imponere dem!», svarer Steep sporenstreks
«Men si meg, Steep, kan vi ikke bare gjøre noe kjekt etterpå?»
«Hysj! Dette handler ikke om deg, men om energidrikk. Gjør noe tøft nå og husk å dele det med alle vennene dine etterpå!»
Vill og vakker
Noen ganger kan man likevel ikke la være å elske Steep. Særlig «Mountain Stories», smått absurde og pompøse sekvenser hvor du skal oppdage og bli bedre kjent med bestemte deler av fjellene er soleklare høydepunkt. Her får du ofte et bestemt mål, men veien dit er i hovedsak opp til deg selv.
Steep er på sitt beste når du bare oppdager. Fjellene har personlighet og egenart, noe som gjør at det aldri blir kjedelig å bare rase nedover fjellsidene. Myke, drømmeaktige partier avløses av skogkledde daler som krever all din oppmerksomhet. Plutselig skjærer en isbre gjennomlandskapet, før du så flyr gjennom en hyttelandsby hvor du kan hoppe fra hustak til hustak i jakten på den perfekte rotasjonen. Eller hva med både naturlige og kunstige parker hvor du kan perfeksjonere triksene dine? Landskapet endrer seg stadig, noe som gjør at man blir slått av den samme typen ærefrykt som ute i det virkelige fjellet. Du må alltid jobbe med terrenget, ikke mot det. Ellers er det brått slutt.
Nedsnødd av småplukk
Dessverre er Steep belemret med en haug av små irritasjonsmomenter. Hver for seg er de ikke særlig alvorlige, men sammen forsurer de opplevelsen ganske mye.
Fysikkmotoren gjør som regel det den skal, men noen ganger blir det ufrivillig komisk, som når man flyr nedover en lang bakke i filledukkemodus i mer enn 10 sekunder uten å ta nevneverdig skade. Verre er det når du sneier borti en høyspentkabel med vingedrakten din og blir hengende fast i løse luften helt til du gir opp og teleporterer til en annen del av fjellet.
Bakgrunnsmusikken består hovedsaklig av generisk poprock – eller var det en slags tekno? Jeg er oppriktig talt ikke helt sikker. Den eneste gangen jeg faktisk la merke til hva slags låt som ble spilt, var da Boomfunk MC's' Freestyler dundret gjennom høyttalerne.
Menysystemet er en heller begredelig affære. Nå er det ikke her du skal tilbringe mesteparten av tiden din, men at Ubisoft Annecy ikke klarte å komme opp med noe mer intuitivt enn dette, er overraskende. Det største savnet er nok det å kunne sortere de ulike oppgavene etter vanskelighetsgrad, slik at det blir enklere å bygge seg opp i eget tempo. Selv 3D-kartet over fjellene er lite brukervennlig.
Den største innvendingen er at Steep gjentar seg selv litt for ofte. Oppgavene er mange, men i hovedsak er det bare variasjoner over tre-fire gode grunnideer.
Konklusjon
Steep er et lekkert spill med mye å gjøre, men gir deg likevel aldri noen gode grunner til å spille videre. Som enkelt tidsfordriv er det helt greit, men ikke noe mer. Fjellene er vakre, oppgavene er mange og varierte og spillmekanikken kan tidvis bli overraskende kompleks. Det er dessverre bare ikke nok.
Ubisoft har valgt å stole på at spillerne selv skal gjøre Steep underholdende, men det spørs om ikke det er å kreve for mye av spillerne selv. Steep er nemlig mer en verktøykasse enn et tradisjonelt spill. Det vil si at du selvfølgelig kan spille det helt alene, men at det ikke begynner å blomstre før du og vennene dine investerer mye tid i det.
Steep har nok av innhold, men ikke nødvendigvis det du ønsker deg aller mest. Man skal ikke se bort ifra at dette kan komme i form av fremtidige tilleggspakker og lignende, men akkurat nå føles det likevel en anelse tamt – bortsett fra selve frikjøringen, vel og merke. Manglende identitet, klumsete menysystemer og masete reklame for jakker, ski og energidrikk trekker likevel kraftig ned. Litt som med ekte vinteridrett, altså.
For vintersportentusiaster med ekstreme snøabstinenser er det en del å hente i Steep, særlig i små doser. Bare pass på at du spiller sammen med venner, ellers kan det fort bli en temmelig tom og langdryg affære. Da er det like greit å hoppe rett på afterski-en i stedet. Flaks du allerede har Boomfunk MC's på anlegget, da.
Steep er ute til PlayStation 4 (testet), Xbox One og PC.
