Paper Mario: The Thousand-Year Door er av mange ansett som det beste i Paper Mario-serien. De som ikke spilte det da det kom, har lenge måttet punge ut over 1000 kroner for å få tak i en kopi av det snart 20 år gamle spillet på bruktmarkedet.
Å roe temperaturen på bruktmarkedet var neppe Nintendos hovedmotivasjon da de bestemte seg for å slippe spillet på nytt på Switch, men nå er det i hvert fall mulig å spille retroklassikeren i oppusset drakt og opptil flere hundrelapper billigere.
Bortskjemt på historie
Historien i Mario-spill flest er ganske enkel: Peach er kidnappet, og Mario må redde henne. Det er forsåvidt utgangspunktet for plottet i The Thousand-Year Door også, men den er litt mer utbrodert som så.
Spillets åpningssekvens forteller om en øy som ble ødelagt og sank ned i jorda på grunn av en katastrofe. Mange, mange år senere er en ny by bygget på samme sted, og under denne byen finnes The Thousand-Year Door (hei, det er jo navnet på spillet!). Bak denne døren ryktes det at skatter og rikdom fra den tidligere sivilisasjonen befinner seg.
Selvsagt er en gjeng skurker på jakt etter denne rikdommen. Døra er imidlertid forseglet med sju krystallstjerner som er spredd rundt i Mushroom Kingdom. Mario sendes på eventyr til alle verdenshjørner for å sørge for at skurkene ikke får tak i dem først.
Dialogtungt
I Mario-spill flest får vi vite at prinsessen må reddes, og det er det. I Paper Mario-spillene er det derimot gjort plass til nok historie og fortellinger til å fylle en hel bok. Hvert sted man reiser til har et mysterium eller noe som må løses, og man treffer mange karakterer med mye å fortelle underveis.
Blant annet byr hvert kapittel på en ny ledsager for Mario. De har alle noe de ønsker å gjøre godt, noen de ønsker å imponere eller på en eller annen form for selvrealisering som ligger i bunnen for historien i hvert kapittel.
Dette fører med seg en hel del dialog, både på godt og vondt.
På den ene siden er det stort sett ganske interessante fortellinger. Noen av dem er til og med ganske gripende. Det er en fin variasjon til Mario-spillenes som heller setter plattformhopping i rampelyset.
Det leder meg over til ulempen med all dialogen. Det er veldig mye dialog. Nintendo har aldri hatt for vane å stole blindt på spillerne sine. Ting skal mates inn med teskje både en, to og tre ganger. Jeg trenger ikke høre ting jeg allerede har blitt fortalt igjen. La meg spille spillet!
Det er også noen sekvenser på slutten av hvert kapittel hvor man får styre Peach i hennes fangenskap som er … spesielle.
Tynn grafikk
Allerede før millenniumskiftet tenkte noen i Nintendo at publikum kanskje begynte å bli lei av all 3D-grafikken som hadde fått blomstre det siste snaue halvåret.
Så da de skulle lage en slags oppfølger til Super Mario RPG, valgte de å gå for en grafisk stil hvor karakterer og omgivelser så ut som papir i spillet som fikk det passende navnet Paper Mario.
Papir har jo sine egenskaper som kommer godt med når verden skal traverseres. Det er jo helt flatt, så man kan smyge seg mellom tynne slisser og sprekker i vegger. Skulle man helst vært på andre siden av en kløft, er det praktisk å kunne gjøre seg om til et papirfly og sveve over.
Grafikken har selvsagt fått en overhaling nå som spillet slippes på nytt. Den er skarp og fargerik, men jeg skulle ønske at bakgrunnene og omgivelsene så mer ut som papir. Kanskje ikke fullt så mye som i Yoshi’s Crafted World, men litt mer. Det er mye som ser ut som tegninger, men ikke helt som papir. Det er en tynn grense, men den er der.
Videre har musikken fått seg et løft. Man kan velge å bruke original-musikken, og forskjellen er ærlig talt ikke så stor at jeg tenker noe over det, enten jeg hører på den ene eller andre versjonen.
Den største nyvinningen er nok imidlertid at Nintendo har lagt til flere måter å raskere reise mellom A og B. Dette kommer for eksempel veldig kjekt med for de som vil reise tilbake og finne alle hemmelighetene som er gjemt rundt omkring.
Så mange kamper!
Kampene i Paper Mario er turbaserte, noe som fort kan bli langdrygt i mine øyne. I Paper Mario forsøker de å bøte på dette ved å gi alle kompanjongene forskjellige angrep og egenskaper med forskjellige teknikker som kan påføre motstanderne ekstra skade.
Det kan være små rytme- eller reaksjonsspill, eller om å gjøre å trykke mange nok ganger på en knapp i løpet av noen sekunder. Noen fiender kan bare angripes rett forfra, mens andre må hoppes på fra oven.
Det tar en god del timer før kampene krever noe mer strategi enn dette. Men etter hvert blir det mer utfordrende, og det spiller noen rolle hvilken kompanjong du har med deg i en kampene. Spesialangrep som gjør masse skade, men bruker mange runder på å lades opp igjen, blir også nyttige her. Ikke minst kommer gjenstander som gir tilbake helsepoeng og andre effekter underveis i kampene mer og mer til sin rett.
Til tross for dette kan kampene bli litt ensformige over tid. Jeg savner litt mer dybde i kampene, men det er Nintendo vi har med å gjøre her. De er og har alltid vært glad i forenkle systemer og gjøre dem mer tilgjengelig for massene, og ikke minst yngre i publikum.
Den store moroa ligger i hva man velger å oppgradere når man når nye nivåer. Man kan gi seg selv mer helse så man tåler mer juling, gjøre så man kan bruke flere spesialangrep i løpet av en kamp, eller gi seg selv flere muligheten til å bruke flere «badges». Disse har forskjellige egenskaper, og kan for eksempel gi deg nye angrep, gjøre at du regenererer bittelitt helse hver gang en fiende dør eller gjøre så angrepene dine lager froskelyder.
Her ligger mye av mulighetene for å definere sin egen spillestil. Velger du helsepoeng for å kunne «tanke» så mye skade som mulig? Vil du heller kunne bruke mange spesialangrep og dele ut så mye skade som mulig? Personlig synes jeg det er mest moro å oppgradere «badge points» for det låser opp flest muligheter for å tilpasse meg og være fleksibel til de forskjellige fiendene og kampene.
Konklusjon
Paper Mario: The Thousand-Year Door er et godt spill, og har fått en oppussing det fortjener. Det er tuklet lite med spillets form og innhold, utover litt skarpere grafikk oppusset lydspor og noen endringer som gjør opplevelsen med å reise mellom områder mindre frustrerende.
Det serveres en solid historie som både er emosjonelt gripende, og dialog full av vitser som ville gjort den mest tørrvittige far stolt. Fortellingen er storslått, og samtidig godt krydret med personlige historier som spenner fra det gripende til det tullete, og alt imellom.
Kampene kan bli litt ensformige, og man må gjennom noen kapitler før fiendene man møter blir så varierte at man må begynne å tenke strategisk.
Alt i alt er dette en god oppussing, og den perfekte anledningen til å spille et godt og veldig tilgjengelig turbasert rollespill med Mario og vennene hans i hovedrollen. Men vær forberedt på å slite ut A-knappen på kontrollen din mens du trykker deg gjennom all dialogen.
Paper Mario: The Thousand-Year Door er ute på Nintendo Switch.
