Det første som slår deg når du starter opp Tycoon City: New York, er vennligheten. Du møter en trivelig newyorker ved navn Luco, som forteller deg at slik og sånn må du klikke og dra for å bygge ting, sånn gjør du for å se hvor godt kundene dine vil like sjappa du planlegger å bygge, og sånn gjør du for å oppgradere husene du slenger ned langs fortauet. Og det er i grunn det hele. Med spillet, altså. Målet ditt i Tycoon City: New York er – som navnet antyder – å bli en eiendomsmagnat med dollarsedler tytende ut av nesa.
Dette målet nås ved at du undersøker behovet til newyorkerne som holder til i de forskjellige distriktene, konstruerer sinnrike handelsgater designet for å lirke flest mulig grønne papirbiter ut av lommebøkene deres, og kaprer lukrative forretningsmuligheter som blir presentert for deg i løpet av spillets gang. Og det er det hele.
Hvis du besøker Det Store Eplet ...
Det er det hele hvis du er en iskald kyniker, og da er uansett ikke dette spillet noe for deg. For det legges mye vekt på at du skal føle deg velkommen i New York, helt fra første stund. Innimellom oppdragene du blir tildelt spilles det av små filmsnutter, og hver og en av dem har en lettbeint, lun satirisk tone over seg. Tanken er at du skal bry deg om mannen i gata - selv om du i ytterste konsekvens bare er ute etter pengene hans – og det fungerer, til en viss grad.
For selve grunnmekanikken i Tycoon City: New York er såre enkel: Analyser en potensiell kundekrets, finn ut hvilke behov kundene har, og bygg forretninger som dekker disse behovene. Nå er naturligvis ”forretninger” et løst begrep ettersom du kan bygge alt fra kaffebarer, internettkafeer, nattklubber og undertøysbutikker, til universitetsbygg og verdenskjente, autentiske landemerker, deriblant en viss statue av en dame med fakkel. Men felles for alle disse er at de helst skal kaste noe av seg, og da er ikke jobben gjort når du har reist bygget.
De aller fleste forretninger og boligbygg kan oppgraderes for økt profitt (landemerker er unntatt denne regelen, men de har høyere avkastning i utgangspunktet), og måten dette foregår på er at du benytter såkalt ”oppgraderingskreditt” som tjenes opp ved å fullføre oppdrag, samt å sikre god inntjening av de øvrige forretningene dine, til å kjøpe pyntegjenstander, leie inn ansatte, dekorere fasaden på byggene, øke profilen på sjappa og gjøre området rundt penere.
Til å begynne med føles dette som en kjærkommen mulighet til å sette sitt eget personlige preg på hver forretning, men du skal ikke reise mange bygg før du begynner å bli passelig lei av å plassere amerikanske flagg, markiser, skilt, busker og ekstra sitteplasser bare for å oppnå høyere kundetilfredsstillelse. Dessuten føles det merkelig å skulle ha en separat valuta for å pynte på butikker. Tar ikke håndverkerne i New York seg betalt i dollar, altså?
Uansett hva intensjonen var med dette systemet, føles det unektelig litt kunstig. Ikke nok med at du må fylle opp den tildelte plassen på hver fasade og hvert fortau med ymse skrot, men det later til at spillet ikke gjør noen forskjell på hvor pent det ser ut heller; alle oppgraderinger øker vurderingen av forretningen din. Resultatet av alt dette blir at oppgraderingsprosessen blir et rituale der du kaster på oppgraderinger til sjappa ser ut som et halvhjertet dekorert juletre, nok et uskyldig offer for ditt korstog for å ta innersvingen på konkurrentene.
... pass på at du rasker med deg alt av verdi
For konkurranse har du, må vite. Til å begynne med merker du det knapt, men etter hvert begynner det å tetne seg til, og den stødige kontantstrømmen du før vant med slik letthet må du etter hvert slåss for. Med tanke på dette, ville det vært fryktelig kjekt om du kunne sett hvor eventuelle konkurrenter til forretningen du til enhver tid planlegger befinner seg, og posisjonere deg i henhold til dette. Det ville vært kjekt, ja, men dessverre er den eneste måten å få spillet til å vise deg direkte konkurrenter på, først å bygge den aktuelle forretningen og så sjekke i informasjonsrubrikken for forretningen. Det er fryktelig bakvendt, og nødvendiggjør at du møysommelig må gjennomgå ethvert nabolag du vurderer å ekspandere i.
For ikke å snakke om at du faktisk må rive sjappa for å få omplassert den. Huff. Da er det godt å konstatere at spillet gir deg flere andre midler for å ta innersvingen på konkurrentene. For eksempel kan du plassere flere forretninger etter hverandre for å sette dem sammen til en handelsgate, som fører til økt oppmerksomhet og kundeaktivitet. Forretningsmuligheter ble nevnt tidligere, og er kort fortalt et sett med forutsetninger du må oppfylle for å gjøre deg fortjent til en bestemt belønning. Som regel består belønningen av et visst beløp med én av spillets tre valutaer, som foruten vanlige dollar er oppgraderingskreditt og landemerkekreditt (som benyttes til å bygge landemerker, logisk nok).
Men tross alt dette, føles ikke konkurransen spesielt nådeløs på noe punkt. I verste fall mister du en inntektskilde av varierende størrelse; du skal virkelig gjøre jobben med sleiv om du skal ha noen sjanse til å miste gård og grunn, ettersom det ondeste trikset du kan bli utsatt for av dine motstandere er forespørsler om oppkjøp av forretningene dine.
La oss være venner
I bunn og grunn er denne mangelen på intensitet, følelsen av at det er meningen du skal bry deg om byen du bygger som er definerende for Tycoon City: New York. Du trenger ikke ta hensyn til stort annet enn tilbud, etterspørsel og hvor attraktive forretningene dine er for kundene, og dette ser du enkelt enten når du skal bygge noe nytt eller på lett tilgjengelige informasjonsskjermer. Du behøver ikke bekymre deg for prisnivå, vedlikeholdskostnader eller opprør blant de ansatte; så lenge du har plassert forretningene dine riktig og gjort dem attraktive nok, så er kundegrunnlaget der. Du kan i ro og mak strekke deg etter målet om å bli den største kaksen av dem alle, og låse opp nye bygningsmuligheter og distrikter i byen.
Denne avslappende stemningen er helt i tråd med det som later til å være formålet med Tycoon City: New York, nemlig å være et lett tilgjengelig forretningsspill hvor du kan forsøke deg som entreprenør uten å måtte ta noen større finansiell risiko enn prisen for programvaren. Det fungerer temmelig bra, og visuelt sett er det veldig innbydende. Grensesnittet ser riktignok litt ut som en uheldig fargelagt utgave av Windows fra før årtusenskiftet, men selve spillet er pent og stemningsfullt, og høres ut som en levende by. Og skulle hovedspillet bli for hektisk, kan du boltre deg i en sandkassemodus hvor alt er tilgjengelig, og du selv kan velge hvor aggressiv konkurransen skal være.
Konklusjon
Som et entreprenørspill er det ikke til å komme utenom at Tycoon City: New York er temmelig grunt, men det er viktig å påpeke at dette også er meningen. Istedenfor å bry deg med bagateller, kan du lene deg tilbake i stolen og sette ditt eget personlige preg på New York. Entreprenørveteraner vil nok fort gå lei denne utgaven av storbyen, men dersom du er blant dem som kunne tenke deg å gi virtuell forretningsdrift en sjanse dersom du slipper å bry deg med alle smådetaljene, er Tycoon City: New York – noen små irritasjonsmomenter til tross - et godt kjøp.
