Electronic Arts gir ut veldig mange spill, og utgivelsene spenner over et langt spekter. Du finner både barnevennlige eventyrspill og voksenorienterte skytespill. Mest kjent er kanskje Battlefield-franchisen og de årlige sportsspillene i ymse kategorier. Hvis din favorittidrett er blant de dominerende på verdensbasis, kan du ganske sikkert finne den i spillform. Men EA lanserte for to år siden også sin egen lille maskot; Ty den tasmanske tiger. Utstyrt med boomeranger i ulike varianter, og unaturlig sterke kjever prøver Ty å erobre dagens spillere, samt tilliten til de andre fiktive figurene i den australske bushen.
Sadistisk statsoverhode
Ty the Tasmanian Tiger 2: Bush Rescue (heretter Ty 2) tar opp tråden der eneren slutter. Den onde Boss Cass sitter fengslet, og alt er er fryd og gammen helt til hans nesten like onde håndlangere befrir ham fra fangenskapet. Ty og hans venner prøver febrilsk å hindre Boss Cass fra å rømme, men til ingen nytte. Med det samme Boss Cass er på trygg grunn, iverksetter han sin nyeste plan: han oppretter en egen selvstendig stat – Cassopolis – og kan dermed kreve diplomatisk immunitet. Ettersom Ty og resten av Bush Rescue-gjengen ikke kan arrestere Cass med en gang han kommer over grensen, er de nødt til å ta han på fersk gjerning når han utfører sine udåder, og det er dette spillet spinner rundt. Undertegnede stiller seg litt spørrende til hvor betydningsfullt politikk og diplomatiske regler er i denne kulturen og dette samfunnet, men slik er nå historien som Krome Studios har kokt opp. Originalt er det i det minste.
Foruten å stoppe Boss Cass’ ugjerninger må Ty hjelpe innbyggerne i Burramudgee med generelle problemer. Dette er oppgaven gruppen Bush Rescue har, og derav spillets navn. Disse problemene kan være alt fra å fjerne krokodiller i kloakken til å finne forsvunnede stakkarer. Denne blandingen av hverdagslige oppgaver og bekjempingen av Boss Cass skaper fundamentet for Ty 2.
Etter hvert som en fullfører oppdrag blir nye tilgjengelige, og spillet kan til sammen by på 44 ulike oppdrag. På listen over oppdragene er hvert oppdrag markert med en fargekodet stjerne. Denne stjernen kan man finne igjen på kartet slik at det er enkelt å lokalisere oppdragets destinasjon. Fargekodingen gjør at spilleren selv kan velge hvordan han vil oppleve spillet. Noen oppdrag er markert med en rød stjerne, og det er disse oppdragene man må fullføre for å komme seg videre i historien.
Altså, som spiller kan du enten suse gjennom spillet ved å bare gjøre de historierelaterte oppdragene, eller gjøre spillet vedvarende ved også å gjøre mange av de andre oppgavene. Hvorvidt engasjementet blir værende ved disse sideutfluktene er en annen sak, for det er i stor grad kun hovedoppdragene som gjør Ty 2 verdt å spille. De inneholder action, variasjon, gåteløsning og mer av det som skaper en god plattformer. Sideoppdragene har en tendens til å bli skremmende like og kjedelige, og dessverre utgjør de en særdeles stor del av spillet.
Ty 2, løpeturen som varer og varer og varer
Faktorene nevnt ovenfor gjør det enkelt å komme seg til oppdragene, men dessverre er det mektig tidkrevende. Sandbox-spill (spill med store områder hvor du kan bevege deg fritt ettersom du selv vil) er populært som aldri før, og Ty 2 er intet unntak. Det vi har sett i spill som GTA 3 finner vi også her. Forskjellen er at det i GTA 3 faktisk er underholdende å utforske alle kriker og kroker. Områdene i Ty 2 er ikke gigantiske, men store nok til at det er irriterende å dra fra det ene stedet til det andre. Særlig når man er nødt til å gjenta sekvensen flere ganger. Større deler av transporten foregår med bil, og derfor blir det ikke så ille som det kunne ha vært, men likevel er det et kraftig irritasjonsmoment.
