I Antaloor er situasjonen anspent. Flere grupperinger kjemper om makt, eller som Bjørneboe så fint sa det: adgang til å påføre andre smerte. Alt dreier seg om å ha de riktige vennene, og om mulig å lure konkurrenten opp i stry.

En søster til besvær

Midt i denne maktkampen kidnappes din kjære søster, av en lyssky gjeng med tvilsomme motiver. Gamle sagn vil ha det til at familien din er voktere av en gammel og kraftig gjenstand. Denne gjenstanden vil kidnapperne gjerne ha klørne i. Ja, du gjettet riktig. De forlanger at du skal være løpegutt for dem, ellers går det ut over gisselet. Dilemmaet er bare det at gjenstanden de søker, sies å være i stand til å frigjøre Aziraal – guden over krig og ødeleggelse fra sitt gravkammer.

Slikt er problematisk nok i seg selv, og bedre blir det ikke av at orkene blander seg inn i bildet. Som store tilhengere av Aziraal (så vel som krig og ødeleggelse), gjør de alt for å bringe ham tilbake. Dessverre ligger gravkammeret hans på menneskenes territorie, og store orkestyrker presser hardt på forsvarsstillingene. Noen av orkene har til og med klart å komme seg over Gon-elven. Som om ikke det var nok, har dvergene i nord blitt mer fientdlig innstilt i det siste, og kongen har mindre kustus på sine undersåtter enn han liker å tro.

Som lykkejeger vet du selvsagt å dra nytte av konflikter og elendighet, og i Antaloor er det rikelig med begge deler. De forskjellige grupperingene tar gladelig imot en hjelpende hånd, og når du har opparbeidet deg tilstrekkelig tillitt, får du kanskje en mulighet til å påvirke historien gjennom større og viktigere oppdrag. Slikt er det venner, penger og utstyr å tjene på. Flere av grupperingene er imidlertid i konflikt med hverandre, så det gjelder å holde tunga rett i munnen. Det er kanskje fristende å være dobbeltagent, men hva gjør du når du får i oppgave å stikke kjepper i hjulene for noen av dine egne oppdragsgivere?

Interessante dillemmaer

I slike situasjoner kan du bli tvunget til å velge mellom to onder, uten at du har oversikt over konsekvensene. Det er heller ikke uvanlig at du havner i dilemmaer hvor ingen av alternativene skiller seg ut som det åpenbart riktige eller gode, slik at du rett og slett må følge egen magefølelse, moral og etikk. Verden er ikke like sort/hvit og forutsigbar i Two Worlds som i mange andre spill, og det bidrar sterkt til å øke troverdighet og innlevelse.

De samme følelsene gjør imidlertid visse animasjoner et godt forsøk på å ruinere. Riktignok ble alle ansikt forbedret i den nye, gigantiske versjon 1.5-oppgraderingen, men de er fortsatt for svake. Da er det en laber trøst at de tidligere var enda styggere, ja rett ut patetiske. Vær- og lyseffekter er vakre, og de dynamiske skyggene gir verdenen liv når de gjenspeiler hvordan bladene på trærne leker i vinden. Det er imidlertid områder av spillet hvor vi gjerne skulle sett mer detaljer, og teksturene er til tider relativt kjedelige.

Den samme ujamne situasjonen finner vi på lydsiden. Mange av lydeffektene er svært stemningsfulle, og bidrar til den stort sett så herlige atmosfæren, mens andre, spesielt en del av stemmene, i beste fall er nokså middelmådige. Det hjelper heller ikke at helten til tider lirer av seg heller flaue kommentarer, i krampeaktige forsøk på å være tøff.

Møkkadyr

Også på andre områder dukker det opp irritasjonsmomenter, men likevel klarer spillet på nærmest mirakuløst vis å holde deg fengslet, i time etter time. Mange feil har blitt rettet opp i oppgraderingene, men det er fortsatt for mye rusk i maskineriet.

Det mest plagsomme av alt, er likevel de fordømte hestene. Tanken er at spilleren ikke har direkte kontroll over hesten, men bare over helten, som videreformidler spillerens ønsker til hesten. Det høres kanskje ikke så galt ut, men det er i praksis en katastrofalt dårlig løsning. Det er rett og slett særdeles frustrerende at øket ikke klarer å gå inn mellom to trær, på tross av at de står fem meter fra hverandre. I stedet bestemmer det seg kanskje for å svinge hardt til en side, og tvinger deg til å ri i en stor ring før du får prøve på nytt. Trolig går det skeis på andre (og tredje) forsøk også. Da er det godt at du når som helst kan plante øksa i det firbeinte kreket, og ta beina fatt.

Kan virkelig spillopplevelsen være tilfreddstillende på tross av slike problemer? Definitivt. Two Worlds har en levende og stort sett troverdig atmosfære. Antaloor strekker seg ut over et enormt landområde, og overalt er det huler, landemerker og mysterier å utforske. Kyst, skog, fjell og ørken venter på deg, krydret med små og store byer, landeveisrøvere og ildsprutende drager.

Det er en fryd i seg selv å utforske dette landet, men det kan også være utfordrende. Dine første steg i spillet tar du som en liten svekling, og en stakkars, liten ulveflokk kan sette en brutal stopp for planene dine. Selv om hele verdenen er åpen fra begynnelsen av, må du altså være forberedt på å utforske med forsiktighet. Enkelte steder må du rett og slett spare til du har blitt en mer kapabel kriger.

Antaloor er altså stort, kupert og variert, og du løper ikke fra den ene enden til den andre på et lite øyeblikk. De nevnte hestene er betydelig raskere fremkomstmidler enn føttene (så lenge de rir dit du vil), og kan dessuten brukes som mobile oppbevaringsbokser. Slik kan du frakte med deg mer utstyr enn du klarer å bære selv. Et annet viktig framkomstmiddel er det velutbygde nettverket av teleporteringsplasser. Disse låses opp etterhvert som du oppdager dem, og det er sjelden langt mellom dem. Dessuten får du raskt tilgang til små teleporteringssteiner, som du kan bære med deg. Et velfungerende system kjent fra blant annet Diablo og Divine Divinity.

Frihet på alle plan

Selve hovedhistorien til Two Worlds er nokså fastlagt, men du kan selv velge når du vil ta tak i den, og til tider hvordan og i hvilken rekkefølge du vil utføre delmålene. Den er ikke spesielt lang, i seg selv, men til gjengjeld kryr det av andre oppdrag å bryne seg på. Two Worlds er i det hele tatt et særdeles fritt spill, hvor du i stor grad er herre over din egen spillopplevelse.

Friheten gjør seg også gjeldende i hvordan du skaper og utvikler helten din. Som grønnskolling er du strengt tatt ikke god til noe som helst, men du beveger deg fort opp i høyere erfaringsnivåer. For hver gang du går opp et nivå, får du anledning til å forbedre klassiske egenskaper som styrke, smidighet og intelligens, ved å plassere ut poeng. Du blir altså ikke sterkere av å svinge sverdet eller mer intelligent av å bruke magi. Du står fritt til å utvikle helten som du ønsker. I tillegg får du ett ferdighetspoeng for hvert erfaringsnivå. Disse brukes for å lære seg spesielle ferdigheter, slik som lommetyveri, alkymi, svømming og magiske læreretninger. Det er aldri slik at egenskaper eller ferdigheter blokkerer for andre. I teorien kan du bli rå på alt, bare du spiller lenge nok.

Det er altså fullt mulig å skape en kriger i full platerustning, som attpåtil er en livsfarlig ildmagiker og habil lommetyv. Det er herlig å stå så fritt. Spillet legger svært få føringer for hvordan du skal spille, det finnes ingen fasit.

Velfungerende oppgraderingssystem

Også ved valg av utstyr står spilleren særdeles fritt. Utvalget av våpen og rustninger er rett og slett enormt. Riktignok får du ikke tak i de heftigste gjenstandene før senere i spillet, men et genialt oppgraderingssystem lar deg bruke favorittsverdet lenge. Du kan plukke opp våpen og rustninger etter slagne fiender, og du får fort lommene fulle. Som seg hør og bør i et slikt spill, kan du selge det til kjøpmenn, men du kan også velge å spare på gjenstander. Når du for eksempel finner to like sverd, kan de forenes til ett kraftigere. Dersom du siden skulle finne enda ett av samme type, ja da slår du det enkelt sammen med det allerede oppgraderte våpenet, slik at det blir enda et hakk kraftigere. Det er altså tilgjengeligheten til gjenstanden som begrenser moroa.

Som om ikke det var nok, kan samtlige våpen forbedres ytterligere ved hjelp av krystaller, disse finnes i ulike former, og tilfører våpenet tilleggsskade i form av flamme, frost, lyn, gift og spirituell skade. Det er bare mulig å ha én form for tilleggsskade på hvert våpen, men til gjengjeld kan du bruke så mange krystaller du vil. Slike krystaller finner du med ujamne mellomrom, men de kan også lages av alkymister. Alkymi er en egen ferdighet, og ved å spesialisere seg i denne, vil du også få mulighet til å produsere kraftige drikker, som gir bonuser permanent eller midlertidig.

Permanente drikker kan ha stor innvirkning, og gi deg bonuser tilsvarende flere ferdighetsnivåer. De midlertidige er gjerne enda kraftigere, men varer bare en kort periode. Visse kroppsdeler fra slagne dyr fungerer også slik. Du kan for eksempel spise en haug med ulvehjerter før en tøff kamp, for å tåle mer. Disse bonusene kan komme godt med, da spillet til tider kan være svært utfordrende. Du når riktignok et nivå hvor du er overlegen det meste, men dit må du jobbe for å komme.

Trykkefest

Kampene dreier seg hovedsakelig om å hamre løs på angrepstasten, og du har mulighet til å kaste deg bakover for å unngå innkommende slag. Det ligger også en viss strategi i de magiske formlene, som kan være svært effektive når de brukes riktig. Du kan til enhver tid bære tre våpen, for eksempel bue, tohåndssverd og etthåndssverd, og skifte hurtig mellom disse. Det er derfor en smal sak å åpne med et par velplasserte piler, for å skifte over til nærkampvåpen når fienden nærmer seg. Det er imidlertid visse begrensninger knyttet til rustningene. Du kan for eksempel ikke skyte med pil og bue hvis du går i platerustning, ei heller er det anbefalt å svømme.

Et spennende aspekt ved Two Worlds er flerspillerdelen. Den er kanskje ikke like massiv som ryktene ville ha det til, men du får i alle fall mulighet til å kaste deg inn i Antaloor sammen med en håndfull venner og fiender. Du får ikke bruke helten fra enspillerdelen på nett. I stedet har du valget mellom å starte en ny helt, på erfaringsnivå 1, og å utvikle ham utelukkende gjennom flerspiller. Du står da fritt til utvikle deg etter eget ønske, men flerspilleroppdragene foregår i begrensede deler av Antaloor, og vanskelighetsgraden tilpasses gruppenes erfaringsnivå. Det er også mulig å ta del i arenakamp mot andre spillere, for slike kamper kan du velge mellom ferdige helter, og du vil ikke kunne gå opp i erfaringsnivå. Dette for å sikre rettferdige kamper.

Et par måneder etter PC-versjonen, var det duket for Two Worlds på Xbox 360. Dessverre i form av en heller dårlig oversettelse. Det blir fort smertelig tydelig at spillet er utviklet med PC i tankene, og portet mer eller mindre direkte til Xbox 360, med betydelige pusteproblemer som resultat. Grafikken flyter alt for dårlig, og spillet tar stadige pauser mens omgivelsene lastes. Det er også svært knotete, ja rett og slett frustrerende, å håndtere brukergrensesnittet med kontrolleren. Det tar for eksempel en liten evighet å flytte rundt på innholdet i sekken, og det er et mareritt å manøvrere seg rundt i logbok og kart. Toppen av kransekaka er at konsollversjonen har en forenklet flerspillerdel.

Konklusjon

Reality Pump Studios sikter høyt med Two Worlds. Dessverre mangler det litt finpuss, og når derfor ikke helt opp blant de aller største. Det betyr imidlertid ikke at spillet fortjener en plass i glemmeboka, snarere tvert imot. Tar du deg bryet med å kikke under det tynne laget av irritasjonsmomenter og småfeil, vil du finne time etter time med særdeles tilfredsstillende utforsking, intriger og humørsyke drager. Den ekstreme friheten bidrar også til at spillet leverer akkurat den typen underholdning du søker etter. Antaloor trenger og fortjener oppmerksomheten din.

Merk: Anmeldelsen er basert på versjon 1.5 av spillet.