Det første Dead Rising spillet kom til Xbox 360 for 10 år siden. Da stiftet vi for første gang bekjentskap med Frank West, nyhetsreporteren som plutselig befant seg midt i et zombieutbrudd i byen Willamette.
Siden den gang har det kommet to oppfølgere med andre hovedpersoner på helt andre plasser. Nå har utviklerne valgt å gå tilbake til starten i Dead Rising 4 – vi skal igjen kjempe oss igjennom horder med zombier som Frank West, og merkelig nok befinner han seg tilbake i den samme byen som i det opprinnelige spillet.
Mye er forandret
Handlingen skjer 16 år etter hendelsene i det første spillet, og et års tid etter Dead Rising 3. Sammen med en elev undersøker Frank West hendelsene i en militærleir i nærheten av Willimette. Derfra går ting ikke helt etter planen, og etter ganske kort tid befinner hovedpersonen seg atter igjen i et svært kjøpesenter i etterkant av Black Friday, med juledekorasjoner, julemusikk og alt som hører høytiden til.
Historien i spillet er en helt grei pådriver som gjør at man beveger seg rundt det store spillområdet, men den er langt fra det beste som er fortalt i år. Noen av figurene man møter underveis har mer dybde enn man kanskje får inntrykk av, mens andre er flate og endimensjonale.
Hovedpersonen, som har fått ny stemmeskuespiller, er sur, egoistisk og gretten, men samtidig gjør han det han må for å få bukt på utbruddet. Personligheten er endret ganske mye siden originalspillet, men jeg liker den nye versjonen godt. Han har en tidvis herlig humor som traff meg godt, med morsomme kommentarer om både ting som skjer og andre figurer. Humoren var også det som appellerte mest til meg gjennom hele historien.
Som i originalspillet er et kjøpesenter sentralt også i Dead Rising 4. Det er bygget et nytt gigantisk kjøpesenter i Willamette, og det er her Frank havner etter introsekvensen. Senteret er pyntet til jul og hadde sikkert vært skikkelig koselig, hadde det ikke vært for hundrevis av zombier som har lyst til å spise deg opp. Det nye utbruddet startet nemlig her, og det er definitivt ikke manko på levende døde.
Det tar imidlertid ikke lang tid før man går ut av senteret, og her ser man at spillet er en god blanding av senteret fra eneren, og den åpne byen i Dead Rising 3. Hele Willamette er åpent for utforsking, og det er mye å finne og se. Det finnes masse butikker og lokaler man kan gå inn i, og hele spillområdet er ganske stort. Felles for dem alle er at det er mye å finne og utforske, og det kryr av zombier overalt.
Enkelt og morsomt kampsystem
Kampsystemet i spillet er ganske likt forgjengeren, men med noen gode justeringer. Nå er våpentypene delt inn i tre, og man kan ha med seg et gitt antall med de ulike kategoriene. I starten kan man bære fire nærkampsvåpen som sverd, øks eller slegge, fire skytevåpen og fire kastevåpen. Man bytter enkelt mellom de ulike typene med styreknappene. Sysyemet er ganske enkelt, med en generøs siktehjelp og kun en knapp for å svinge nærkampsvåpen.
Det er her mye av gleden i Dead Rising 4 ligger, og det enkle kampsystemet passer bra sammen med alle de idiotiske, fantastiske våpenene man kan lage. Hva med en pil og bue som skyter fyrverkeri som eksploderer? Eller «MowerHawg», en kombinasjon av en barnesykkel og gressklipper som er riktig så effektiv, og i tillegg ser superteit ut?
Antallet kombinasjonsvåpen er større enn noen gang, og det er også dette utvalget, sammen med mengden med zombier, som gjør Dead Rising underholdende. Det er moro å løpe rundt med kule våpen, feie unna haugevis med fiender med kule våpen, og se kombinasjonstelleren telle oppover. Jeg ble aldri lei av å måtte bevege meg rundt i byen for å følge historien, da veien dit i mange tilfeller var mer morsom enn selve historien.
Utviklerne har også fjernet alle spor av tidsfrister, som har vært veldig sentralt i de tidligere spillet. Nå står man helt fritt til å utforske akkurat der man vil, så lenge man vil helt uten å stresse med at tiden renner ut. Det fjerner nok litt av identiteten til Dead Rising, men jeg synes dette er en fornuftig endring. Willamette er så stor, og har så mye å utforske og by på at det ville nesten vært bortkastet om man måtte løpe forbi bare fordi man har dårlig tid.
En annen ting som er fjernet, eller i hvert fall endret, er det som tidligere het «Psychopaths», som nå kalles «Maniacs». Dette er minibosser som er spredt rundt omkring på kartet, som byr på en større utfordring enn de vanlige fiendene. Tidligere har disse hatt mer personlighet, en egen intro og viet mer plass. Nå er de bare vanskeligere og litt oppyntede fiender som rett og slett ikke er like morsomme. Jeg savner psykopatene fra tidligere spill, og akkurat dette er en endring jeg ikke setter pris på.
Gi meg litt utfordring
Det samme kan også til dels sies om inventarendringene som er gjort i spillet. Det at våpentyper og mat er adskilt er for seg selv en fin endring, men det at man etterhvert kan ha med seg fire matgjenstander, som gir tilbake helsepoeng, samt både seks og sju av hver våpentype gjør at Dead Rising 4 uten tvil er det enkleste spillet i spillserien. Det blir ubalansert satt opp mot vanskelighetsgraden, og i løpet av 10 timer med historie, og rundt 20 timer spilletid totalt uten å dø en eneste gang så forsvinner litt av utfordringen.
At det er enkelt, og heller fokuserer på underholdning er helt greit, men gi meg i hvert fall et valg med høyere vanskelighetsgrad, slik at jeg kan bli utfordret hvis jeg ønsker. Til og med i sjefskampene var jeg aldri spesielt truet, og det ødelegger litt av spenningen i spillet. I den helt separate samarbeidsmodusen, der man kan spille med inntil fire andre spillere, har en høyere vanskelighetsgrad, men det blir ikke det samme.
Hoveddelen av spillet har ikke lenger mulighet for spilling med en kamerat over nett, det er bare i den nevnte samarbeidsmodusen det går. Her skal man komme seg fra punkt til punkt i en egen historie, med helt andre figurer enn i hovedspillet. Det er en helt grei avkobling fra historien, men den er for kort og lite variert til å gi spillet noe ekstra. Jeg savner en skikkelig samarbeidsfunksjon i historiedelen av spillet.
Jeg hadde imidlertid ikke savnet de mange tekniske feilene i spillet. Byen er stor, og det er bokstavelig talt hundrevis av zombier på skjermen til tider, og det kan merkes på ytelsen. Bildefrekvensen er til tider ustabil, og kan falle når det skjer mye samtidig. Jeg har også opplevd teksturer og grafiske elementer som ikke lastes skikkelig, kantutjevning som ikke fungerer, og opplevd at både fiender og kjøretøy enten står fast i ting jeg ikke ser, eller plutselig havnet midt inne i en hylle eller dør.
Dead Rising 4 har mange bugs, men jeg har enda ikke opplevd noe som har gjort det uspillbart. Det ser ikke like pent ut til tider, og det kan slite med å holde bildefrekvensen oppe, men det ødelegger ikke spillet.
Konklusjon
Dead Rising 4 er ikke uten åpenbare svakheter. Teknisk er det ikke imponerende, med både mange bugs, og at det hverken ser eller kjører like bra som mye annet på konsoll. Utviklerne har også fjernet og forenklet elementer i de tidligere spillene som har gjort Dead Rising-spillene unike, og som gjør at dette spillet blir ubalansert og litt for enkelt.
Det utviklerne imidlertid har klart er å underholde meg med god humor, både i historien og med alle de herlige våpen- og kjøretøykombinasjonene man kan skape. Selv etter å ha tatt livet av flere titusenvis av zombier, finner jeg glede i det, og jeg synes Willamette, både kjøpesenteret og resten av byen, er morsom å utforske.
Det er gøy å gå rundt og finne oppskriftene på nye våpen, teite antrekk eller de mange samlegjenstandene i spillet. Jeg koser meg når jeg kjører fra bydel til bydel i et eller annet kjøretøy, med zombier som flyr over og moses under bilen. Dead Rising 4 er teit, det omfavner at det er teit på en god måte, og nettopp dette gjør at dette også er det spillet i serien jeg både har spilt mest, og samtidig har kost meg mest med.
Dead Rising 4 er ute til Xbox One (testet) og Windows 10.
