For to år siden fikk det lille, russiske spillselskapet Brainy Studio høre om Earth Hour, folkeaksjonen initiert av World Wide Fund for Nature, hvor deltakerne slår av lysene sine i en time for å sette fokus på klima og energibruk. Spillutviklerne hevder selv at de lot seg inspirere av dette til å lage et plattformspill hvor formålet er å, vel, redde et samfunn fra en strømløs tilværelse. For ifølge Brainy Studio vil et strømløst samfunn føre til vold, frykt og ensomhet.
Det er nok best at man ikke henger seg for mye opp i koblingen mellom den overnevnte inspirasjonskilden og formålet med spillet.
Historien er temmelig enkel. Du er TurnOn, et lite romvesen laget av elektrisitet, som har kommet til jordkloden for å hilse på. Du krasjlander i laboratoriet til en vitenskapsmann som blir fra seg av glede; strømmen har nemlig gått i hele den lille byen der han bor. Som det trivelige romvesenet du er, hjelper du selvfølgelig til med å få både byens strømnett – og innbyggernes følelsesliv – på fote igjen.
Plattformsjangeren er en vanskelig sjanger, kanskje mest fordi det var denne sjangeren som fikk definere dataspill i flere tiår. Dermed finnes det også en mengde gode spill som enhver nykommer må tåle å sammenlignes med, med mindre utviklerne har klart å gjøre noe nytt ut av gamle oppskrifter. TurnOn forsøker veldig hardt på nettopp det, og lykkes langt på vei. Helt til spillutviklerne gaper over for mye. Da kan det nemlig ryke en sikring hos selv de mest garvede spillere.
Passelig motstand
TurnOn befinner seg et sted i skjæringspunktet mellom spill som Tengami, Stick It To The Man, Runner 2 og Thomas Was Alone. I rollen som TurnOn må du bevege deg gjennom byens strømnett og hjelpe innbyggerne med forskjellige problemer. De første brettene gir enkle forklaringer på hvordan du bør (og ikke bør) takle utfordringene. Du får raskt rimelig god kontroll over den lille gnisten og den stigende vanskelighetsgraden er godt balansert. De aller fleste oppgavene løses ved å slå på diverse elektriske apparater, men det å finne den rette kretsen kan være enklere sagt enn gjort. Dette gjør at du ledes ut på oppdagelsesferd rundt omkring på de ulike brettene, noe som er en takknemlig affære. Disse er nemlig spekket med humoristiske innslag, finurlig design og fiffige måter å fortelle små historier på.
Narrativet i TurnOn drives frem utelukkende gjennom kroppsspråk og enkel gestikulering, noe som kler den naivistiske tegnefilmstilen godt. Musikken er av det enkle, men effektive slaget: tilbakelente, jazzete harmonier glir forsiktig over i hverandre uten å bli altfor enerverende. Senere utvides repertoaret til rock, pianobasert pop, funk og storbandmusikk.
Gnistrende utforskning
Underveis får man muligheten til å hjelpe de forskjellige innbyggerne med både små og store problemer. Som regel dreier det seg om småtterier, som å løse opp i en trafikkork, slå på en vifte over en steikeovn og lignende, men noen ganger kan man jage bort skremmende hunder eller lyse opp fortauet slik at en ung person kommer seg trygt hjem. Dette er noe nesten ubeskrivelig forløsende ved disse oppgavene, litt som når man får en kabal til å gå opp eller når man rensker kartet for fiender i et Dynasty Warriors-spill. Små belønningen i form av trofeer eller prestasjoner er det også flust av. Som regel består de av heller enkle oppgaver skjult rundt om på brettene, men de er ikke mer enn sjarmerende fyllstoff
I begynnelsen er det umulig å ikke bli sjarmert av TurnOn. Oppgavene er enkle og særlig i begynnelsen raser du gjennom brett etter brett, men etter hvert tar man seg selv i å stoppe opp og beundre tablåene man har lyst opp. Det føles godt å spille TurnOn; innimellom tar man seg selv i å tenke at «nå blir innbyggerne i byen sikkert veldig glade!» Om ikke annet betyr det at spillet lykkes med det som det prøver å oppnå.
Enkelte øyeblikk kunne med fordel vært bedre forklart. For eksempel er brettene bygget i 2,5D, men du beveger deg kun på det samme planet hele tiden. Den lille gnisten hopper altså mellom strømførende kabler i for- og bakgrunnen, men beholder sin størrelse uansett hvor den befinner seg. Dette gjør at det tidvis kan være litt vanskelig å se løsningene på oppgavene med en gang. Ikke fordi oppgavene er særlig krevende, men fordi den manglende dybdefølelsen lurer en til å overse en del løsninger. Ettersom det er perspektivet som legger føringer for hvordan du kan bevege deg, virker det lite gjennomtenkt fra utviklerens side når perspektivet endrer seg underveis i bevegelser som hopp og lignende. Slikt resulterer som oftest i at man må begynne på nytt, noe som kan forårsake en del unødvendig irritasjon. Bortsett fra slike tilfeller er det som regel temmelig åpenbart hva man må gjøre for å komme videre.
Størst effekt med små virkemidler
Hemmeligheten bak de aller beste indiespillene er egentlig ganske enkel. Indiespill flest har som regel et temmelig begrenset budsjett, noe som gjør at alt overflødig må skrelles bort. Klarer ikke spillene dette, ender de gjerne i beste fall opp som temmelig middelmådige på alle måter. Skal en liten, uavhengig utvikler lage et lite skytespill, er det viktigste at selve skytemekanikken fungerer. Lager man et plattformspill, må hoppemekanikken og det at plattformene er lette å lese, prioriteres fremfor alt annet. Dernest er det også en fordel om mekanikken henger noenlunde sammen med temaet og historien man ønsker å formidle.
Budsjett og mannskap setter altså i seg selv klare begrensninger på hva som er mulig å få til med spillet. Hvis utvikleren er bevisst på dette, er mye av det viktigste for å lykkes allerede på plass. Hvis man så i tillegg kan skilte med interessante omgivelser, en grafikktype som matcher stemningen man forsøker å formidle og musikk som ikke driver spilleren fullstendig fra vettet, er det mye som borger for at spillet i seg selv kan bli ganske underholdende. Limbo, Fez og Super Meat Boy er gode eksempler på dette; de gjorde lite nytt og oppsiktsvekkende, men det lille de faktisk gjorde, var så godt gjennomført at spillere over hele verden hyllet dem.
Så har du alle de andre. De som ikke klarer å si at nok er nok, som bare lesser på med stadig ny funksjonalitet. Med enkelte hederlige unntak gjør dette sjelden spillene bedre. I stedet sitter man igjen med et spill som ikke mestrer noe av det som det prøver på. TurnOn er tidvis farlig nære å bli et slikt spill.
Full kortslutning
Noen ganger virker det som om utviklerne ikke helt har våget å stole på sitt eget produkt. Brorparten av spillet forsøker nemlig sjelden å utfordre spilleren, verken på reaksjonsevne eller logisk tenkning. Det eneste spillet egentlig ønsker, er å gi deg en liten pustepause og få deg i godt humør. Så har åpenbart noen følt at det TurnOn virkelig trenger er brett som bryter fullstendig med det lille, trivelige spillet de faktisk hadde laget. Dermed kastes spilleren inn i heseblesende rytmespill hvor reaksjonsevne i seg selv ikke er godt nok til å komme seg i mål.
Med jevne mellomrom må spilleren hanskes med brett av den klassiske «endless runner»-stilen. Her spurter TurnOn av gårde langs høyspentlinjer og din oppgave er å manøvrere trygt mellom ulike farer på veien. Problemet er først og fremst at dette overhodet ikke harmonerer med resten av spillet; mens TurnOn i over 70 prosent av tiden er et fornøyelig og behagelig plattformspill med godt humør og rikelig med tid til å stoppe opp og lukte på blomstene langs veien, forvandles det på disse brettene til en mannevond og masete stresstest av et spill. Det er ille nok at disse brettene må terpes på for at du skal komme deg helskinnet i mål, men hva langt verre er: på disse brettene endrer kontrollene seg dramatisk. Mens kontrollene i resten av spillet kjennetegnes ved finesse og presisjon, blir vårt lille romvesen her plutselig like vanskelig å manøvrere som en fullastet fryseboks på to hjul. Disse partiene fremstår som så klumsete og tungvinte at de ødelegger mye av gleden ved resten av spillet; de bryter med alt som resten av spillet så møysommelig har forsøkt å bygge opp.
Utviklerne har riktig nok forsøkt å forbedre kontrollene på disse brettene gjennom oppdateringer, uten at det kan merkes i særlig grad.
Konklusjon
Brainy Studio var farlig nære et gjennomført og annerledes plattformspill. TurnOn inviterer hele tiden spilleren til å bruke mer tid enn nødvendig på de mange brettene, for å i neste øyeblikk sparke bein på spilleren med uforståelige designvalg. Om bare studioet hadde våget å stole på de kvalitetene som faktisk gjør TurnOn til et unikt og kjærkomment spill, hadde spillet fortjent en soleklar anbefaling. Dessverre mister utviklerne grunnideen sin av syne i det øyeblikket de innfører elementer som overhodet ikke harmonerer med hverken budskapet, stemningen eller spillestilen i brorparten av spillet.
Rytme- og løpespill, som for eksempel Bit. Trip Runner, lykkes fordi utviklerne vet hvordan de skal lokke spillerne videre, tross stadige tilbakeslag. Takket være gode læringskurver, tydelige brett som lar seg tolke selv i forrykende tempo, samt stålkontroll på spillfiguren, klarer de å holde på spillerens oppmerksomhet og velvilje. Det er et viktig poeng; vi som spillere ønsker som regel at spillene vi spiller skal være gode. Når alt kommer til alt håper vi at vi vil bli underholdt, noe som gjør at vi blir tilbøyelige til å tilgi nesten litt for mye. Velvilje er likevel ingen konstant og Brainy Studio skusler den bort ved å ville gjøre langt mer enn de hadde trengt. Det er synd, for minst to tredjedeler av dette spillet fortjener at du gir det en real sjanse.
